Jeg gikk i klasse med Håkon på gymnaset i tre år, på musikklinjen på U.Pihls pikeskole.Det var en kjekk klasse, vi fikk gjøre mye gøy og annerledes på musikklinjen og vi ble gode venner. Jeg har fått i oppdrag å overbringe en hilsen her fra gamle klassekamerater som kondolerer og sitter tilbake med bare gode og kjære minner om Håkon.

Vi gikk ut i 1975 og da hadde jeg ikke sett for meg at jeg skulle se igjen den gjengen på en stund, men ikke før hadde jeg snudd ryggen til før Håkon hadde gått hen og giftet seg med min aller beste barndomsvenninne, Eli Marit Mikalsen.
Den så jeg ikke komme!
Men det viste seg å være en genistrek av unge Hansen. Eli er ingen hvemsomhelst. Han fikk seg en kone av gull som hadde mye å fare med og som har stått last og brast med han siden. Håkon var veldig glad i Eli og han viste det.

Dermed var Håkon blitt en del av familien for all framtid og da Eli var forlover for meg i vårt bryllup stilte Håkon opp for Kristján. Familiene ble knyttet sammen og vi har holdt kontakten siden. Men fordi jeg har bodd utenlands i alle år ble det liten anledning til å dele store dager og anledninger. Jeg gikk glipp av bryllupet, barnedåper, konfirmasjoner og små og store dager, julebesøk og fester. Den første store familiebegivenheten jeg er med på er faktisk denne. Håkon sin begravelse. Det er ganske sterkt, men jeg er veldig takknemlig for at jeg kan få dele denne dagen med deg og dine.

Da jeg fikk dødsbudskapet den søndag formiddagen stod jeg på farten til gudstjeneste i Strusshamn kirke. En time senere satt jeg i det kirkerommet som har vært ramme rundt så mange viktige hendelser i mitt liv. Det var dåpsgudstjeneste og kirken full av dåpsbarn, unger, bestemødre, bunader, onkler i litt for trange dresser og masse lyd. Rundt meg rådet dåpsfestens glede, inni meg rådet dødens alvor.
Det ble en så tydelig illlustrasjon på dette med slekters gang og generasjonenes lange rekke. Disse livskraftige, høylydte nydøpte som trådte inn i den ene enden av rekken og Håkon som ut av rekken går. Deres inngang og hans utgang – begge deler i lys av dåpens løfte om velsignelse over både inngang og utgang – fra nå og til evig tid.

Dere har jo fått håndgripelig tegn på dette de siste ukene. Velkommen Frøya – farvel Håkon. Frøya, Ada og Tiril står på startstreken. Det er trist at de og Håkon ikke får oppleve hverandre og jeg ser for meg at dere mange ganger kommer til å si “dette hadde pappa likt, “ dette skulle Håkon ha vært med på”. Og så kommer dere til å fortelle dem om morfar og alt det rare han fant på og likte å gjøre.

Jeg kan jo sitere siste linje i dåpssalmen vi sang der i Strusshamn: la oss bli i himlen sammen vi som var det her på jord.

Hvem vet?

Håkon og Eli giftet seg da uten å klarere det med meg på forhånd.
De var ulike men samstilte. De var flinke til å gi hverandre plass og til å dele ting – interesser og opplevelser, reiser, musikk, kunst, troen og familien. Hjemmet deres var trygt og forseggjort og fullt av vakre ting. Håkon var glad i vakre ting og hadde god og sikker smak. Forfinet smak, er ordet som faller meg inn. Forfinet høres kanskje litt gammeldags ut, og er kanskje gammeldags, men ment i ordets beste betydning. Håkon hadde forfinet smak.
Når jeg kom på mine sporadiske besøk var det alltid full oppdekking med duk og porselen og sølvtøy og bevertning. Eli satt og pratet med meg mens Håkon vartet opp og hadde full kontroll. Han kunne velge riktig duk og han visste hvor dukene lå. Og det var så pass spesielt i min omgangskrets den gangen at jeg huske det ennå. Der var Håkon forut for sin tid.
For meg var dette et eksempel på det jeg opplevde, at i det hjemme rådet det likeverd, likeansvar, samarbeid og gjensidig respekt. Og latter.

Jeg har pratet med mange om Håkon nå de siste dagene og funnet et enstemming inntrykk som folk sitter igen med. Håkon var påfallende blid og vennlig og tilstede. Han så på meg når han snakket til meg, sa Dagný, min yngste. Han så på meg når han snakket med meg. Det var det visst ikke alle voksne som gjorde.

Blid, vennlig og mild – og lattermild. Alle snakket om latteren hans. Håkon er det eneste mannfolk jeg har kjent som kunne få regelrette latteranfall, type nesten ramle-av-stolen latteranfall. Uhemmet frydefull latter. Det er en god egenskap.

Siste gangen jeg snakket med Håkon lo vi sammen. Jeg var på besøk hos Eli, lurer på om det kan ha vært høsten 2019. Håkon kom hjem fra dagsenteret som han var på og satte seg hos oss. Vi pratet litt om hvor han hadde vært og hva de hadde gjort og hva de hadde hatt til middag og sånn, og han husket ingenting. Det hadde vært kjekt, men han husket ingenting.
Det vil si, de hadde sunget noen sanger husket han. Var det Alltid freidig, tro? Så vi sang og nynnet litt på den og han var med. Plutsetlig stod jeg fast i teksten.
Å nei, nå husker jeg ikke mer av teksten, sa jeg.
Nei, sukket Håkon. Ikke jeg heller. Jeg husker ingenting.
Nei, sa jeg, men du har i alle fall en unnskyldning.
Da sprakk Håkon i latter. Ja, jeg har i alle fall en unnskyldning! Og så lo han den gamle gode latteren sin.
Det var vårt siste samvær. Vi skiltes med et smil og det får meg til å smile her jeg står. Takk for den, Håkon.

Tekstlesingen på den omtalte dåpsgudstjenesten omfattet bl.a. 2.Kor 6,10 der Paulus sier om oss kristne: vi sørger, men er alltid glade. Sørger, men er alltid glade.

Sorgen slipper vi ikke fra, den er prisen vi betaler for kjærligheten. Den må vi ta med oss enten vi vil eller ikke, sånn er det bare.
Håkon levde i det kristne håpet og den kristne gleden. Og han døde i det kristne håpet og den kristne gleden.
Å leve og dø i tro og håp må være den beste måten å leve og å dø på.

Kristján og alle i min familien hilser dere på denne dagen. Vi kommer alltid til å huske Håkon med stor glede og lyser fred over hans minne.

Tale på Håkon sin minnestund i Olsvik kirke 22.mars 2022