Jeg er blitt mer og mer begeistret for biografier med årene. Det er interessant og lærerikt å lese om interessante og kloke mennesker som satte spor etter seg i sin samtid. Som formet  sin samtid og ble formet av den.
Det gjelder i høyeste grad for Sammy Davis Jr.
Selvbiografien ble skrevet med hjelp fra Jane og Burt Boyar, nære venner i årtier, og kom ut i 1965.

For en utrolig livshistorie. Her passer virkelig det utvannete ordet “utrolig”. Fra 0 til 100 mot alle odds. Med et pågangsmot og en overbevisning om sitt kall som altså … ikke er til å tro.
Jeg får frysninger av å lese om rasediskrimineringen som var normen da han var ung, beskrevet i  nøkterne ord og hjerteskjærende detalj. Jeg får frysninger av å lese om hvordan han nektet å bli liggende nede for telling, men reiste seg gang på gang på gang og krysset den ene grensen etter den andre. Skrevet med stor selvinnsikt.
Gir samtidig innsikt i en bransje – amerikansk showbiz – av en som var vokst opp i den og kjente den bedre enn noen annen. Been there, done that! Inspirerende og rørende, med uforglemmelige kapitler.

Han fikk ikke oppleve å se en Negro i Det hvite hus. Men vi hører ekkoet av slageren hans i Obamas slagord.

Stoner ble valgt til årets bok 2013 av Waterstones – 48 år etter at den først kom ut i 1965!
Etter at jeg hadde klødd meg litt i hodet og lurt på om John Williams ikke var gitarist/komponist og på hva jeg skulle legge i den tvetydige tittelen Stoner, gikk jeg i gang med den som lydbok.
Rett inn på min topp-20 liste.

Romanen kom først ut i USA  og fikk brukbar kritikk i sin tid, men ble aldri noe bestseller og forsvant raskt ut i perieferien uten etterdønninger.
2013  får den sin renessanse; menige lesere i Europa finner den igjen, spør etter den på biblioteker og i bokhandlere, låner den av hverandre, helt uten påtrykk av salgskampanjer, forlagsreklame, bokklubber, bokbad og sosiale media. Plutselig må den trykkes opp igjen i store opplag og 50 år forsinket får romanen omsider fortjent oppmerksomhet i sitt hjemland: The greatest american novel you have never heard of. The must-read novel of 2013 – for å sitere de store avisene.

Julian Barnes skriver i The Guardian: It is good, and it has considerable substance, and gravity, and continuation in the mind afterwards. And it is a true “reader’s novel”, in the sense that its narrative reinforces the very value of reading and study. Many will be reminded of their own lectoral epiphanies, of those moments when the magic of literature first made some kind of distant sense, first suggested that this might be the best way of understanding life. And readers are also aware that this sacred inner space, in which reading and ruminating and being oneself happen, is increasingly threatened by what Stoner refers to as “the world” – which is nowadays full of hectic interference with, and constant surveillance of, the individual. Perhaps something of this anxiety lies behind the renaissance of the novel.

Han har rett i at boken stiller samfunnet med dets forventninger, verdier og krav opp mot enkeltmenneskets individuelle opplevelse av seg selv og sin egenverdi. Den er skreddersydd for folk i min alder. For folk som ser tilbake og gjør opp status, som holder sine bragder og oppnådde mål opp mot det som verden ansér som suksess.
Ble det noe av meg? Er vi mislykkete, alle vi som ikke ble noe stort? Som aldri kom i avisen, verken på godt eller vondt? Vi som har spilt mulighetene, gått glipp av opplevelsene, ikke fulgt drømmene .. 

Mange i vår alder er desillusjonerte, sa Eli til meg i en fin samtale vi hadde i fjor. –  Jeg er ikke desillusjonert!  sa jeg. – Da er du heldig, sa Eli.

Ved første blikk kan Stoner virke som en mislykket og tragisk, nærmest patetisk person. Noen kritikere mener at det kan være grunnen til at han ikke slo igjennom i USA. Amerikanerne liker ikke tapere. De liker ikke triste slutter. Man skal leve den amerikanske drømmen, eller gå ned med flagget til tops.

I mitt regnskap er Stoner ingen taper. Der andre ser resignasjon og pessimisme, ser jeg en ukuelig og modig holdning til virkeligheten. Stoner har levd sitt liv, og tar oppgjør med det uten å skylde på noen andre. Han ser sine svakheter og unnlatenheter modig i øynene og tilgir seg selv for ikke å ha vært fullkommen. Han dør under overskriften “det er fullbrakt”.
Istedenfor å stille spørsmålet: Er dette alt? Er det ikke noe mer? spør han seg: What did you expect?

The New Yorker sier: The refrain of Stoner’s deathbed scene—“What did you expect?”—modulates in tone over the course of its pages from bitter disillusionment to resignation to transcendent serenity. At first, Stoner sees his own life as the world has judged it, with unforgiving clarity: “He had dreamed of a kind of integrity, of a kind of purity that was entire; he had found compromise and the assaulting diversion of triviality. He had conceived wisdom, and at the end of the long years he had found ignorance.” But after what’s either a figment of delirium or a glimpse of grace—three laughing young couples trespassing across his lawn like ghosts, echoing the trio of friends with whom he went through school—he sees this estimation as “mean, unworthy of what his life had been.” In his last moments Stoner takes his own book—a musty treatise on the influence of Latin poetry on the Medieval lyric—from the bedside table, and as he touches its pages he feels “the old excitement that was like terror.”

Maria Semple: Where’d You Go, Bernadette

Maria Semple har tidligere skrevet for amerikansk TV, bl.a. Arrested Development.
Det kan man nesten se. Høyt tempo, treffende replikker, never a dull moment. A laugh a minute.
Hva slags bok er dette da? Continue reading →