Maria Semple: Where’d You Go, Bernadette

Maria Semple har tidligere skrevet for amerikansk TV, bl.a. Arrested Development.
Det kan man nesten se. Høyt tempo, treffende replikker, never a dull moment. A laugh a minute.
Hva slags bok er dette da?

Hovedpersonen som til dels fører ordet, er en ung jente i begynnelsen av tenårene.
Ergo er det en pubertetsbok. En ungpikebok. På en slags måte.

Jeg har sett den referert til som en dannelsesroman, noe som kanskje til en viss grad kan underbygges. Selv om handlingen ikke spenner over mer enn et  år eller to, skjer det så mye at det kan forekomme som et helt livsforløp. I så fall må det være hovedpersonens foreldre som dannes. Ikke jentungen.

Handlingen i boken er absurd, nesten burlesk. Det skjer de mest outrerte ting som gir et Alice-i-eventyrlandisk inntrykk, men den holder seg likevel såvidt på innsiden av det mulige. Det er ingenting i boken som ikke KUNNE ha skjedd i virkeligheten. At alle disse sære tingene skjer med én familie i løpet av et år er ytterst usannsynlig, men ikke utelukket.

Etterhvert som vi får mer og mer informasjon utover i handingen, oppdager vi dessuten at en del hendelser som virket utrolige da de skjedde, egentlig hadde en naturlig og sannsynlig forklaring.

Boken er elegant skrevet, delvis med jentungen som jeg-forteller.  Den er også en brev-roman. E-poster, brev, legejournaler, rundskriv, offentlige rapporter, t.o.m. hemmeligstemplete FBI-rapporter brukes for å drive handlingen videre og formidle opplysninger til leseren.

Vi får informasjonen utporsjonert i små drypp, ikke nødvendigvis i tidsriktig rekkefølge, og må pusle bruddstykkene  sammen. Vi vet kildene er upålitelige og  at informasjonen helt sikkert er mangelfull og kanskje rett ut sagt feilaktig. Leseren må leke detektiv, og blir engasjert og revet med.

Boken handler om en liten amerikansk kjernefamilie, datter, far og mor. Datteren er tidlig tenåring, bråmoden og lynflink på skolen. Far er en høyt ansett, høyt ansatt, høyt betalt programdesigner hos Microsoft. Mor er en prisbelønnet arkitekt som har lagt kreativiteten på hyllen, gått i frø og nå begrenser seg til å kjøre datteren til og fra skolen.

De bor i Seattle, i en inngrodd type  50-talls forstad, der de er nykommere og utenforstående. De har kjøpt en gedigen eiendom, en tidligere oppdragelsesanstalt for piker . Huset, som er overmodent for kondemnering,  lever bokstavelig talt sitt eget liv og fungerer som en selvstendig personlighet i romanen.

At en stor del av handlingen foregår i Antarktika er etter mitt hode.

At slutten er Hollywood-lykkelig, irriterer meg. Man burde droppe siste kapittel i amerikanske bøker og gå ut når det er 10 minutter igjen av amerikanske filmer. Alvorlig talt!

Likevel. Alt i alt underholdende lesning.