Jeg er glad i krim. Dick Francis er riktignok min favoritt, men det er også mange god i Norden. Helt fra Sjöwall og Wahlöö. I dag er det stor produksjon i Norden av god krimlitteratur, fra Arnaldur til Mankell.
I hyllene i det siste hadde jeg sett navnet Camilla Läckberg, så jeg tenkte at jeg skulle forsøke meg på henne. Jeg kjøpte boken Predikanten.
Kort fortalt, for en kjedelig bok! Hvordan går det an å skrive så KJEDELIG? Historien er ok, men komposisjonen er forvirrende, personene uengasjerende og språket kronglete og petenetete. Jeg kjemper og kjemper og har tenkt å prøve å kjempe meg gjennom den, men jeg klarer ikke mer enn ca 5 sider om gangen, så det kan ta tid.
Category Archives: 2011
Of Pride & Prejudice
Jeg har fått to bøker i det siste. Begge to har vært gaver fra gode venner, begge tjukke som murstein, begge to kritikerroste og begge to Booker-vinnere.
Der slutter likheten. Continue reading
Far afield
Susanna Kaysen: Far afield
I serien Eksentriske bøker jeg har lest må jeg nevne Susanna Kaysen: Far afield.
Jeg hadde glemt hva den het og hvem som hadde skrevet den. Da jeg googlet “book about my year in the faroe islands” kom den opp. Og da oppdaget jeg at Susanna Kaysen har skrevet flere bøker. Girl, interrupted bl.a.
Jeg fikk låne boken av Sæunn. Denne må du lese, sa hun. Og hadde rett.
En skikkelig must-read. Continue reading
Way to go, Jhumpa!
Jhumpa Lahiri: The Namesake
Noen ganger leser du bøker som går rett hjem. Som handler om DEG.
Noen ganger åpner du en bok uten noen som helst forventninger. Kanskje til og med litt skeptisk i utgangspunktet.
Jhumpa Lahiri.
Hva er det for et navn? Aldri hørt om henne før. Continue reading
The Help – a “must-miss”?
Kathryn Stockett; the Help
Denne boken har fått stor oppmerksomhet, både som bok og film. Den svarte skuespilleren som serverer fyllte sjokoladekaker har fått Oscarsprisen.
Jeg hørte boken som lydbok. Det var en flott opplevelse. Det var ulike skuespillere som leste de ulike rollene og det hele ble som et spennende skuespill. Veldig bra gjort. En-null til lydboken som medium. Continue reading
John Irving: The World according to Garp
En av mine absolutt beste bøker og den beste porten inn til John Irvings fantastiske fabuleringer.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg føler meg som en Ellen Jamesianer ..
John Irving: A Son of The Circus
Denne er nå helt på grensen til å bli en satire av seg selv. Her tar Irving det burleske helt ut. Ingen andre steder har jeg sett han ha så mange baller i luften samtidig. Som en sirkusartist nettopp. Her er det dverger med klumpfot, hollywood møter bollywood, hemmelige bortkomne tvillinger, mord på golfbanen, dramatiske amputasjoner, jesuittermunker og transseksuelle… You name it, he´s got it.
Fargerikt og kaotisk som et indisk marked med andre ord.
Boken er seinlest men svært underholdende. Den må oppleves, ikke forstås eller tolkes.
Jeg fikk boken av Rut. Hun hadde vært på foredrag med Irving, og hadde boken med til meg, signert av forfatteren og alt og det.
Arto Paasilinna: Harens år
Der tydeligvis uendelig mye mot og kraft å finne i de finske skogene. Vatanen og haren finner seg selv og sin selvstendighet i kamp mot bjørner, diplomatfruer, psykotiske bulldoserførere og militære kompanier. De lar seg ikke stoppe. Og når det røyner på, drar de til skogs. Der bjørkorna susar.
Arto Paasilinna: Kollektivt selvmord.
Og jeg som trodde at finnene ikke hadde humor. Dette er uten sammenlikning en av de morsomste bøker jeg har lest i mitt liv. Og det til tross for at temaet er selvmord.
Og boka tar slett ikke lett på temaet. Vi får høre om de mest tragiske skjebner, og det kryr av fulle, tungsindige finner som ikke har annen utvei enn badstu når livet blir for tøft. Continue reading
Nytt testamente
Jeg har lest ut nytestamentet mitt.
Bokstavelig talt lest det i fillebiter.
I dag ramlet det fra hverandre for godt, jeg kan bare glemme å prøve å lime det sammen igjen.
Jeg må ha et nytt testamente.
Jeg har en haug med bibler på ymse språk. Skinnbind og gullkant.
Men de er egentlig mest til pynt, de duger ikke til daglig bruk. Jeg pleier å streke under og skrive og herje med mine bruksbibler, så de må helst være egnet til det.
Det som nå er utlest, var flott. Porøst papir sem egnet seg til å skrive på.
Det var uinnbundet, illustrert med tittelen God nytt. Og jeg har skrevet mange kommentarer og kloke ord inni der. Hva skal jeg gjøre nå?
Berlinerpoplene
Jeg har oppdaget en ny forfatter, ny for meg. Hun er tydeligvis veletablert i Norge, men det tar jo alltid litt tid før jeg får øynene opp. Jeg så henne “på Skavland” forleden og ble fristet til å kjøpe Berlinerpoplene. Hun heger Anne B Ragde.
Det var en kjempegod bok, jeg leste den i helgen. Slukte er det vel rettere å si.
Paulo Coelho gå hjem og vogg!
Det var noe nesten Undset-sk over den. Middelalderske bondetradisjoner med blodsbånd, gård og odel over alt annet. Praktisk kvinnelig synspunt med masse mat og vasking uansett krisesituasjon. Rause og anstendige mennesker. Stort drama i realistisk setting. Menneskers kamp, seier og fornedrelse.
Boken er uhyre velkomponert, tre generasjoners liv vist gjennom en ukes handling uten at det virker forsert på noen måte. Vekslende synsvinkel gir oss innsyn i alle hovedpersonene, bortsett fra gamlefar i huset. Han som har vært nedverdighet og ignorert hele sitt liv, blir det også i denne boken.
Jeg var på teater også i helgen. Så Martin McDonagh´s Pillowman. Imponerende skuespillerprestasjoner. Grusommer scener. For grusomme etter min mening. Hvis dette skulle være et spill om kunstens stilling i et totalitært samfunn, kunstnerens ansvar og frihet, skjøt han på fluer med kanon.
Jeg fikk avsmak. Og å blande sammen humor og barnemishandling har jeg ikke sansen for. Uansett hvor kunstnerisk det er gjort.
Verdens mest oppskrytte bok?
Paulo Coelho er en av samtidens mest interessante forfattere. Det står det i avisen.
Da jeg var yngre leste jeg mye, alt jeg kom over, forleste meg nærmest.
Så kom det et metthetspunkt da jeg nesten ikke orket å lese.
Nå er jeg begynt å lese igjen, men nå er jeg blitt eldre og har dårlig tid. Nå leser jeg bare bøker jeg synes er interessante. Jeg gir ikke fem øre for å droppe en bok hvis jeg ikke liker første kapittel. Tidligere leste jeg bøkene alltid ut, kanskje av skjær høflighet mot forfatteren!
Det er det slutt på. Nå leser jeg omhyggelig bare ting jeg mener er noe. Hvis jeg ikke liker boken, tar jeg heller fram en gammel bok som jeg vet at jeg liker og leser den omigjen.
Men jeg prøver jo å følge med.
Jeg har lest DaVinci-koden for all del. En fasinerende idé og masse spennende stoff som kokte helt ut i kålen og ble til en pinlig b-filmaktiv hollywoodavslutning.
Og så hadde jeg jo hørt så mye om denne Coelho. Man kunne ikke regne seg som en oppdatert og sivilisert leser uten å ha lest Alkymisten.
Ferietid og godt med overskudd, nå skal det gjøres. Jeg kjøper Alkymisten og setter meg godt til rette for å finne ut hva det er millioner av mennesker worldwide har falt i staver over.
Det er en kort bok, så det bør ikke gå lange tiden før jeg er blant de innvidde.
Jeg leser og måper og måper og leser. Og før jeg vet ordet av det er historien over. Jeg kan ikke tro det. Jeg titter inni permen, jeg titter under boka, jeg titter i handleposen, jeg titter på gulvet under stolen. Var det ikke noe mer her, da? Var dette alt?