Paulo Coelho er en av samtidens mest interessante forfattere. Det står det i avisen.

Da jeg var yngre leste jeg mye, alt jeg kom over, forleste meg nærmest.
Så kom det et metthetspunkt da jeg nesten ikke orket å lese.
Nå er jeg begynt å lese igjen, men nå er jeg blitt eldre og har dårlig tid. Nå leser jeg bare bøker jeg synes er interessante. Jeg gir ikke fem øre for å droppe en bok hvis jeg ikke liker første kapittel. Tidligere leste jeg bøkene alltid ut, kanskje av skjær høflighet mot forfatteren!

Det er det slutt på. Nå leser jeg omhyggelig bare ting jeg mener er noe. Hvis jeg ikke liker boken, tar jeg heller fram en gammel bok som jeg vet at jeg liker og leser den omigjen.

Men jeg prøver jo å følge med.
Jeg har lest DaVinci-koden for all del. En fasinerende idé og masse spennende stoff som kokte helt ut i kålen og ble til en pinlig b-filmaktiv hollywoodavslutning.

Og så hadde jeg jo hørt så mye om denne Coelho. Man kunne ikke regne seg som en oppdatert og sivilisert leser uten å ha lest Alkymisten.
Ferietid og godt med overskudd, nå skal det gjøres. Jeg kjøper Alkymisten og setter meg godt til rette for å finne ut hva det er millioner av mennesker worldwide har falt i staver over.
Det er en kort bok, så det bør ikke gå lange tiden før jeg er blant de innvidde.

Jeg leser og måper og måper og leser. Og før jeg vet ordet av det er historien over. Jeg kan ikke tro det. Jeg titter inni permen, jeg titter under boka, jeg titter i handleposen, jeg titter på gulvet under stolen. Var det ikke noe mer her, da? Var dette alt?