Íslandsbanki inviterte til fest i Háskólabíó. Sissel Kyrkebø var på Island og banken en av hovedsponsorene for hele greien. En hel konsert ble arrangert til ære for dem og deres kunder, bl.a. meg.

Salen var stappfull av forventningsfulle folk som hadde fått drikke og kanapéer i foajéen på forhånd. Stor stemning.

Sissel er jo kjent her på Island, jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje juleplaten? Spør ikke meg, men det virket som om mange av de frammøtte hadde et forhold til henne. For meg og andre nordmenn var det jo forståelig nok en særlig anledning.

På scenen var det full rulle med symfoniorkester, band og kvinnekor, kjempe lysshow. Sissel selv stilte i nyinnkjøpt islandsk designerkjole og skyskraperhæler og snakket norsk til publikum, en litt usikker vingling mellom bergensk og bokmål. Litt usikker og overdrevent kokett virket hun i det hele tatt foran publikum
– så lenge hun snakket.

Men så begynte hun å synge!

For en nådegave den jentungen har.
(Jeg sier jentunge, for det er noe Julie Andrewsk evig-uskyldig over henne)
Stemmen har beholdt mye av sin fjellbekke friskhet og klokkeklare renhet, trass i alder, skilsmisser, barnefødsler og jeg vet ikke hva. Og hun kjenner stemmen sin og dens styrke og begrensninger til fulle og vet hvordan hun skal utnytte den.

Det er når hun tolker salmer og folketoner at den først kommer til sin fulle rett, og der er det ikke mange som slår henne. Salmer er en undervurdert musikkform etter min mening, og jeg blir alltid glad når noen tar dem for seg og viser dem frem. Sissel Kyrkebøs utgave av Eg veit i himmerik ei borg kunne jeg tenke meg å få høre i min egen begravelse. Sigvart Dagslands Det er makt i de foldede hender likeså.
Det var en gjennomført profesjonell og flott konsert som ingen ble skuffet over, trass i store forventninger på forhånd. Da hun avsluttet med den bunnløst melankolske Sofðu unga ástinn minn på meget god islandsk var det ikke et tørt øye i salen.
Det var en opplevelse, Sissel. Takk!