Hvis man er heldig, kan det skje at man får oppleve historiske hendelser i sitt liv. Hvis man er ekstra heldig, er det positive hendelser. At man får være tilstede der det skjer noe som er eksepsjonelt, noe som er så godt og oppbyggelig at man føler at verden er blitt et bedre sted etterpå.

Jeg var så heldig å få oppleve det 28. august, da jeg var på konsert med Oslo Domkantori og hørte dem synge Trond Kvernos Matteuspasjon under ledelse av Terje Kvam.
Det var avslutningskonserten på Kirkemusikkfestivalen i Hallgrimskirke. Den festivalen blir bedre og mer ambisiøs for hvert år. Nå er den virkelig i verdensklasse.

Jeg var ikke flink å gå på arrangementene, som vanlig må det ti ville hester til for å dra meg ut av huset om kveldene, men uten videre våger jeg å påstå at dette var festivalens høydepunkt. Bedre kan det nemlig ikke gjøres. Jeg angrer som en hund på at jeg ikke fikk pillet meg avgårde for å høre mitt eget motettkor framføre Bachs Matteuspasjon. Det var visst også en gjennomført flott prestasjon, og det hadde vært artig å kunne sammenlikne de to verkene.

Trond Kverno himself var tilstede i sin side, svarte kledning og holdt et fordrag på forhånd om verket og dets tilblivelse. En opplevelse i seg. Men det var veldig dumt at han hadde latt seg overtale til å holde den på engelsk. Jeg er sikker på at han hadde kunnet uttrykke seg mye tydeligere og inderligere på norsk, og de frammøtte var alle velutdannete, motiverte mennesker som hadde forstått norsk uten problemer.

Hele konserten var en opplevelse. Koret var fantastisk, en tett men bevegelig vegg av lyd uten svake punkt. Dirigenten var i toppform.
Om formiddagen var jeg så heldig å få synge under hans ledelse i gudstjenesten. Vi sang Mendelssohns Richte mich, Gott. En motett jeg aldri har likt – før nå. Hans tempovariasjoner gav komposisjonen liv og mening som jeg ikke hadde oppdaget før.

Matteuspasjonen var en åpenbaring. En a capella pasjon for to kor og ti solister. På latin. Den var preget av middelaldersk kirkemusikk, norske folketoner, ortodoks liturgi og moderne virkemidler. Full av symbolikk og geniale løsninger. Tenk å la fem menn, derav en kontratenor, i kvintett synge rollen som Jesus! Med den økte dybden og mangfoldet det gir. Eli, Eli, lama sabaktani i stigende toneart… Det gikk gjennom marg og bein!

Jeg vet ikke om jeg fornærmer kunstnerne når jeg sier dette, men konserten var ikke en kunstopplevelse. Den var noe mye mer og annet enn det. Den var en religiøs opplevelse. I mitt liv var det en historisk hendelse.