En illevarslende tittel på en bok jeg kjøpte for lenge siden. Etter anbefaling fra Mr. Pulitzer som gav den pris i 2011. Jeg har gjort flere forsøk på å få lest den, for så å miste tråden, men nå var det ferie og mange bed som skulle lukes og marker som skulle slåes og greit å ha en lydbok på øret.

Boken har 13 kapitler. Den beveger seg rundt i USA med avstikkere til Afrika og et ikke-navngitt diktatur som kan være i Afrika eller kanskje Sør-Amerika (?) i perioden 1960 – 2050 (ca). Hvert kapittel er en selvstendig historie, nærmest en novelle. Hvert kapittel har sin egen form og sjanger, tone og fortellerstemme. Jeg skvatt litt hver gang det kom et kapittelskifte, og måtte gire opp eller ned og orientere meg på nytt i terrenget. Kapitlene henger sammen likevel, det er til en viss grad det samme persongalleriet som går igjen. En person som vi såvidt får et lite forbifartglimt av i ett kapittel blir hovedpersonen i det neste. Eller omvendt, for kapitlene er ikke i kronologisk rekkefølge. Den voksne forbifartspersonen kan komme på banen igjen som barn fire kapitler senere. Høres litt slitsomt ut, men litt etter litt danner det seg et helhetsbilde og en erkjennelse av at vi alle er en del av hverandres liv. Tilværelsen består av millioner av sammenvevde livstråder i en vev som det er umulig å oppdage uten å kunne ta noen skritt tilbake og betrakte helheten i et større perspektiv.

Med min egen 60-årsdag like om hjørnet har jeg tatt noen skritt tilbake og er opptatt med å finne trådene i min egen livsvev. Derfor fanget boken min interesse og fasinasjon.
Den frister til gjenlesing fordi jeg fikk lyst til å trekke ut enkelttråder og se på hver person for seg.
Men er det egentlig mulig? Eksisterer vi uavhengige av hverandre? Er det ikke som en del av veven at tråden har sin verdi?

En fasinerende og velskrevet bok. Marcel Proust meets The Sopranos, det er de to inspirasjonskildene ifølge forfatteren selv. Den var en fryd å lese. Språket er en nytelse og Egan modulerer sømløst  fra ungdomssjargong til mediaspråk til musikals fagterminologi.
Lettlest, men krevende. Den forutsetter og fortjener konsentrert lesning. Absolutt å anbefale.

Tittelen forblir meg dog en gåte. “Bølle på døra” heter den i norsk oversettelse av Kyrre Haugen Bakke, utgitt på Oktober forlag.
En av personene gir replikken: “Time’s a goon, right? You gonna let that goon push you around?”
Kanskje det ligger noe der? Vi lever i og blir manipulert av tiden …. eller?