John Irving er og blir en av mine favoritter. Garps bok setter jeg høyest, men historien om Owen Meany er høyt oppe på listen.
Scenen er velkjent; en amerikansk småby på østkysten. Et fargerikt og bisarrt persongalleri. En ung gutt som vokser opp og formes av miljøet forteller sin historie. Denne gangen heter han John Wheelwright og er Owen Meanys beste venn. En bildungsroman heter det visst.

Og så det absurde elementet. I alle bøkene hans kommer det inn et absurd element. Her er det Owen Meanys livshistorie som går som en rød tråd gjennom fortellingen, på tvers av alle andres. Som en komét som følger sin egen bane i rommet og influerer de legemer den komme i kontakt med, for ikke å snakke om på kollisjonskurs med.

Handlingen finner sted på 50- og 60-tallet i hovedsak, og Vietnamkrigen fungerer som en person i romanen.

Owen Meany tror ikke på tilfeldigheter, og uten ironi går denne boken med på det premisset; alt har en hensikt. Når alle trådene samles til slutt, og vi får se hva som var hensikten med alle de merkelige tilfeldighetene, får vi en av litteraturens mest overraskende avslutninger.

John Wheelwright blir religiøs. Det er en logisk slutning hvis du mister troen på tilfeldigheter.