Nyttårsfeiringen er vel overstått og hverdagen innhenter oss.
Det begynner så smått å røyne på for dem som har inngått overilte nyttårsløfter.
Jeg har ikke gjort det. Klok av skade, kanskje …
Årsskiftet er likevel alltid en anledning til å se seg tilbake. Det er bare sunt. Framover kanskje også.

Media er fulle av gode råd og tips til dem som har gitt seg ut på bedringens veg. Rådene handler stort sett om kosthold og trening. Ifølge avisene handler nesten alle nyttårsløfter om helse/utseende.
Øverst på ønskelisten står en sterkere og sunnere, yngre og vakrere kropp. En som ligger nærmere idealet.

Hvorfor? Hvorfor setter vi oss ikke fore mer dugnad, mer frivillig innsats, hyppigere visitter til ensomme gamle, flere bidrag til Redd Barna …..
Er ikke det like verdige mål? Like uoppnåelige?

Slutter med det tragikomiske diktet av Jacob Sande. Skrevet med en rusbrukers bitre selvinnsikt.
Egentlig ikke noe å le av.

ETTER EIN RANGEL

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv, trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med
kniv, trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus,
men synge åndelege sanger i Zions bedehus,
trur eg.

Alle kvinnfolk som eg møtar skal eg sky som bare fan, trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan, trur eg.
Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffe medan drøset går um åndelege ting,
trur eg.

Det skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste natt, trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt, trur eg.
Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol,
og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol,
trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt, trur eg.
Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt, trur eg.
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
trur eg.

Jacob Sande