Lyse øyeblikk


En messe verdt

skalholt_1860404865Jeg går i kirken så ofte jeg kan. Helt frivillig.
Også når jeg er ute og reiser. Det første jeg gjør når jeg har sjekket inn på hotellet er å finne ut hvor den nærmeste kirken ligger. På den måten har jeg fått med meg høymesser på mange språk i mange utgaver. Jeg hører hjemme i kristne menigheter uansett tid og sted.

Høymessen er for viderekomne, for de innvidde.
De som vil bli kjent med kristendommen og bli med i gjengen, bør ikke nødvendigvis besøke kirken søndag formiddag. Høymessen er ikke nødvendigvis den beste innfallsvinkelen og kan virke veldig fremmed.
Der møter man et spesialisert språk, en egen terminologi, en liturgi full av standardformularer og faste regler, et rom fullt av symboler som for den uinnvidde må fortone seg ganske uforståelige. Han vet ikke når eller hvorfor han skal sitte eller stå, hvorfor presten er kledd som han er og oppfører seg som han gjør foran alteret. Hele seremonien må virke ubegripelig, og det er risiko for at den uinnvidde vil komme til å kjede seg. En skjebne verre en døden i vår tids kultur ….

Jeg tenker at for en uinnvidd må høymessen fortone seg omtrent som en tenniskamp fortoner seg for meg.
Det eneste mine øyne ser er to lettkledde personer på hver sin side av et nett som slår en ball fram og tilbake mellom seg i timesvis. Når det går gisp gjennom publikum eller applausen bryter løs, aner jeg ikke hva det handler om. Etter 10 minutter begynner jeg å gjespe. Etter et kvarter er jeg mest sannsynlig sovnet i solsteiken. Jeg begriper ikke. Jeg blir ikke grepet.
Rundt meg sitter folk og klamrer seg til stolkanten og biter negler med 200 i puls av spenning. Jeg er uinnvidd, uengasjert og utenfor.

For å kunne ta del må jeg sette meg inn i reglene og få innsikt i hva det egentlig handler om. Jeg må lære. Jeg må gå på kamper, jobbe med saken og utvikle en dypere forståelse og innsikt i spillet. Best ville det nok være om jeg selv hadde prøvd å spille tennis. Da ville forestillingen gitt dypere mening, personlig engasjement og større utbytte.

Sånn har jeg det på en vanlig søndagsgudstjeneste. Jeg kan spillereglene ut og inn. Jeg kan gå inn i en kristen kirke hvor som helst i verden en søndags formiddag og ta del i opplevelsen. Det har ingenting å bety at jeg ikke kan språket. Jeg kan messeformen. Jeg vet hva presten sier og hva folk rundt meg sier. Jeg kan, hvis jeg vil, mumle med på mitt eget språk, rimelig sikker på at google-translate ville være enig med meg. Jeg er engasjert til 1000.
En uinnvidd som ser en uinspirert og tonedøv prest foran en likegyldig og døsig menighet – tar feil. Selv om jeg skal være den første til å medgi at det er lettere å få øye på den Hellige Ånd i en svart gospelmenighet i Sørstatene enn i den evangelisk-lutherske norske statskirken …

Jeg kommer ikke til høymesse for å bli underholdt. Og jeg mener at man skal være svært forsiktig med å gjøre endringer i liturgien. Ikke fordi den er hellig i seg selv eller har verdi i seg selv – det har den ikke.
Men fordi den har tradisjoner tilbake til begynnelsen og binder sammen alle kirker og alle kristne til alle tider.

Jeg kan gå inn i en hvilken som helst kristen kirke i verden og vite hva som foregår. Det gir meg en dyp følelse av tilhørighet. Det gir meg et evighetsperspektiv å vite at mine forfedre fant styrke i de samme ordene i sin tid.
Det er ikke så mye annet i omgivelsene mine som lar meg få øye på meg selv i evighetsperspektiv.

Det er stort.

Etter avsluttet høymesse får jeg si som tennisspillere og andre idrettsmenn  pleier å si etter vunnet mesterskap: Dette var stort!


Skråsikring

Livssyn er stadig oftere tema i media. I ulike sammenhenger, på godt og ondt.
Islam, kristendom, ateisme og humanetikk er oppe til samtale og meningsutveksling.
Det synes jeg er supert. Jeg er veldig glad for at folk tar seg tid til å snakke om grunnleggende verdier, sine egne og samfunnets.
En god samtale handler om å formidle og å lytte. En samtale blir lite fruktbar hvis den ene, eller begge samtalepartene er skråsikre i sin sak og poenget  er å overbevise den andre om at han tar feil. Da er vi over i debattens og polemikkens rike, og der passer livssynstemaet ikke alltid inn. Diskusjon med mål om å finne ut hvilket livssyn som er best og sannere enn de andre, gidder jeg simpelthen ikke. Men samtale, fortrolig og åpen samtale, setter jeg pris på.

Jeg er kristen.
Jeg kan ikke forsvare verken Gud, min tro eller statskirken.
Jeg kan bare tro, og vitne om min tro hvis noen er interesserte i å høre.

Jeg kan ikke forsvare Gud, verken med ord eller våpen. Jeg kan ikke engang begripe Gud, og ser ikke at han trenger mitt forsvar. Jeg kan ikke uttale meg på hans vegne. Jeg vet ikke hvordan han stiller seg til homofile ekteskap eller oljeboring i Lofoten. (Eller Hun. Vi må jo for guds skyld ikke heve oss over kjønnskampen.. – sa hun ironisk)

Jeg kan ikke forsvare min tro med argumenter og beviser. Jeg kan bare vitne om den i det jeg sier og gjør. Jeg gråter når andre håner den. Da blir jeg lei meg, alle blir lei seg som får sine dypeste og helligste følelser latterliggjort. Mest lei meg blir jeg på vegne av dem som håner, og som så tydelig ikke har oppdaget det fantastiske livet som Guds barn.
Når folk sier: jomfrufødsel, gåing på vann, vekking av døde, evig liv, blir jeg svar skyldig. Det overgår min forstand, og jeg bruker ikke tid på å finne ut hvordan det går an å skape verden på 7 dager. Men det hindrer ikke min tro. Den begrenser seg ikke til det  jeg kan forstå og forklare med ord.

Jeg kan ikke forsvare statskirken. Den har gjort mye dumt, og fortsetter med det hele tiden. Har kanskje gått ut på dato. Jeg er statskirkemedlem under tvil.

Vi lever i en usikker verden. I forandringens tid.
Skråsikkerhet er i utgangspunktet en uklok innstilling både når det gjelder livssyn og andre store spørsmål.
Det er jeg helt bombesikker på!


En dag i livet til …

Denne dagen er i virkeligheten den eneste dagen. Dagen i dag er den eneste dagen i livet mitt.

Denne hemmeligheten er ikke noen hemmelighet, men det mest opplagte faktum i verden.
Det er nå jeg lever. Ikke i går. Ikke i morgen, bare i dag. Her. Nå.

At en så selvfølgelig sannhet skal være så vanskelig å begripe og forholde seg til!
Det ligger jo i dagen, for å si det sånn ..

I morges våknet jeg til en ny dag. Noe så fantastisk! Et mirakel hver morgen. Alvorlig talt!

Mange vise menn, for ikke å snakke om Den store kloke boken selv – anbefaler oss la hver dag ha nok med sin egen plage, å ta en dag om gangen og fokusere og konsentrere oss om den. Som barn gjør.
Det er ikke ansvarsfraskrivelse. Det er den eneste måten å leve på. Øyeblikk for øyeblikk. Minutt for minutt.

Screwtape har skjønt det. Han skriver til Wormwood:
The humans live in time but our Enemy destines them to eternity. He therefore, I believe wants them to attend chiefly to two things, to eternity itself and to that point in time which they call the Present. For the Present is the point at which time touches eternity. Of the present moment, and of it only, humans have an experience analogous to the experience whih our Enemy has of reality as a whole; in it alone freedom and actua are offered them. He would therefore have them continually concerned either with eternity or with the Present – either meditating on their eternal union with, or separation from, Himself, or else obeying the present voice of conscience, bearing the present cross, receiving the present grace, giving thanks for the present pleasure.

Djevelens oppgave handler derfor om å få oss til å fortape oss i minner fra fortiden eller bekymringer for fremtiden. Og der har han fått en oppgave som er enda lettere gjort enn sagt…


Frimodighet – ingen over, ingen ved siden.

Denne morgenandakten måtte jeg bare sakse. Takk til Rolf Hugo Hansen, som igjen har gitt meg litt å tenke på.

“Mot er alltid originalt” uttalte filosofen Ludwig Wittgenstein.

Min overskrift for denne ukens bidrag i morgensendingen har vært og er fortsatt lykke som livskvalitet, – i dag med mot som tema.

Men hva har mot med lykke å gjøre? For oss er det kanskje vanskelig å se den linken, men IKKE i antikken. For da var lykke et mer objektivt begrep som hadde med personlige dyder, karaktertrekk, egenskaper å gjøre.

Altså; lykken var å leve rett! – Med rettferdighet, kjærlighet, måteholdenhet, visdom og mot. Og for den store lykkefilosofen Aristoteles var mot kanskje den viktigste egenskapen. Nye Testamentet sier at Gud ikke ga oss motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og visdoms ånd. Og hva betyr det? Jo, Gud gir oss mot! Han trykker oss ikke ned. Han løfter oss opp!

Jeg tror nettopp modighet er undervurdert i forhold til vår egen livskvalitet. Men enda mer er det forsømt å formidle mot i alle våre relasjoner. Mange mennesker mangler mot for dagen og håp for fremtiden.

De lever liv styrt av frykt og bekymring. De begrenser egen livsutfoldelse og gjør andre mismodig, De lever så å si med bremsene på og er ikke i nærheten av det lykkelige liv. De er redd for å tabbe seg ut og tar ingen sjanser uten sikkerhetsnett!

Men da er det vi, du og jeg, behøves og kan sette mot i dem gjennom oppmuntring og sjenerøsitet. Jeg bruker ordet sjenerøsitet med veldig hensikt fordi det er en egenskap som Gud har og som skal prege oss. Det finnes en setning fra Jesus som ikke står i evangeliene, men i Apostlenes gjerninger 20.35: “Det er en større lykke å gi enn å få…” Her er vi ved kjernen i et lykkelig liv; – å være sjenerøs!

Derfor skrev Arnulf Øverland i sin tid: “Det er en lykke i livet som ikke vendes til lede: Det at du gleder en annen det er den eneste glede.”

Om det er den eneste, tviler jeg på.. Men at det er den STØRSTE gleden er det ingen tvil om! – Det heter i et ordtak: “Det du gir, kan ingen ta ifra deg.”

Det du kommer til å få ut av livet ditt står i direkte proporsjon med din vilje til å gi andre mennesker det de vil få ut av sine liv! Så vær sjenerøs!

Metodistkirkens far: John Wesley har gitt oss denne appellen: Tjen så meget du kan. Spar så meget du kan. Gi så meget du kan! Poenget er nemlig; når Gud er så sjenerøs i forhold til oss, – da skal vi ligne Han. Jesu ord i Bergprekenen er min instruks for- og inspirasjon til det gode liv: “Gi, så skal dere gis!”

Og i dag handler det om å gi hverandre originalt mot og gjøre hverandre modige!

En konfirmantklasse diskuterte de ti bud, og denne dagen det sjuende; “Du skal ikke stjele!” Presten spurte: “Hva er den verste form for tyveri?” Ungdommene måtte tenke seg om, men etter en stund rakte én av klassens tøffe gutter opp hånden og sa: “Det verste er å stjele motet fra en annen”.

La oss gjøre det mot-satte; – sette mot i hverandre som kilde til lykke og livsglede.

Dronning Margrethe av Danmark stiller spørsmålet: “Hva er det vi jager etter? Er det lykken? Og hun fortsetter: Ingen har enda fanget lykken ved bare å tenke på seg selv, den glipper fra oss, hvis vi tror vi kan gripe den uten å dele den med andre!”

Og kanskje er å dele litt mot på livet det viktigste vi kan gi til- og gjøre for hverandre?

Rolf Hugo Hanssen


Að hneykslast á Guði

Fyrirgefning.

Þetta er kjarnaorð í kristinni. Fyrirgefning syndanna.
Það stendur í sumum, hef ég orðið vör við, að Guð skyldi bjóðast til að fyrirgefa allar syndir.
Enda ekki skrýtið.  Hvernig er hægt að bera virðingu fyrir og trúa á Guð sem fyrirgefur allar syndir. Ha?

Hvað með morðingja? Nauðgara? Barnaníðinga?
Er hann að fyrirgefa svona fólk? Veit hann ekki hvað við erum að tala um? Veit hann ekki hvers konar fólk þetta er?

Ég skil vel að menn skyldi hneykslast á svona Guði. Allar syndir?
Nei, sama og þegið, ég get ekki treyst Guði sem býður fyrirgefningu fyrir svona fólk.
Ég tek ekki sjensinn á að lenda í himnaríki með nauðgurum og barnaníðingum.

Látið hann tala við mig, svo skal ég segja honum hverjum hann ætti að frelsa. Og hverjir eiga annað skilið.
Svo ég geti sagt honum hvernig mér finnst hann ætti að vera.
Svo ég geti búið til Guð – eftir minni mynd.

Þegar manni er farið að finnast að Guð er of rausnarlegur held ég maður ætti að horfa í spegilinn.


Luk. 5,17

En dag holdt Jesus på med å undervise. Det satt fariseere og lovlærere der som var kommet fra alle landsbyene i Galilea og Judea, og fra Jerusalem. Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede.
Da kom det noen menn som bar en lam mann på en båre. De forsøkte å bære ham inn og legge ham ned foran Jesus. Men fordi det var uråd å få ham inn på grunn av trengselen, gikk de opp på taket, fjernet noen takstein og firte ham ned på båren, midt foran Jesus.
Da Jesus så deres tro, sa han: «Venn, syndene dine er deg tilgitt.» Men de skriftlærde og fariseerne tenkte straks: «Hva er dette for en, som spotter Gud? Hvem andre kan tilgi synder enn Gud alene?» Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem: «Hva er det for tanker dere går med i hjertet? Hva er lettest å si: ‘Syndene dine er deg tilgitt’ eller: ‘Stå opp og gå’? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vendte han seg til den lamme – «så sier jeg deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!»
Og straks reiste mannen seg foran øynene på dem, tok båren han hadde ligget på, og gikk hjem mens han lovpriste Gud.  Alle ble helt ute av seg av undring og priste Gud. De ble grepet av frykt og sa: «I dag har vi sett det utrolige!» 

Dette har alltid vært en av mine yndlingsbibelhistorier. Vi lærte bibelhistorier i skolen og på søndagsskolen og de fleste var morsomme og spennende. Denne likte jeg særlig godt. Kanskje fordi det hang et bilde på veggen på bedehuset som illustrerte hendelsen.

Det er en sterk historie. Vennene til den lamme mannen bærer han på båre til Jesus, og lar seg ikke stoppe av den store trengselen. De klatrer rett og slett opp på taket, fjerner taksteinen og firer han ned rett foran nesen på frelseren.

Sånn skal det gjøres. Et eksempel til etterfølgelse.
Vi som har samme tro som de hadde på at Jesus kan lege og hjelpe, har anledning til å bære dem som vi er glad i og bekymret for fram for Gud. Vi kan fire dem ned rett foran nesen på frelseren i forbønn.

Vi er skapt til gode gjerninger. Forbønn er en god gjerning, en super måte å gi støtte og hjelp på. Noen ganger kan forbønn være det beste, kanskje til og med det eneste vi kan bidra med når noen har det vanskelig. Vi vet kanskje ikke alltid hva vi skal be OM, men vi vet som oftest hvem vi skal be FOR.

Jeg for min del har ansvar for en del personer. Nære venner og familiemedlemmer selvfølgelig, men også andre mennesker og saker står på min to-pray-list.
Jeg har selv nytt godt av andres forbønn, og gjør stadig det. Uten den er det ikke godt å vite hvor jeg hadde vært i dag ….


Morgunbænir

Jeg starter hver eneste dag med å høre på morgenandakten på NRK.

Litt under 5 minutter må jeg spandere.
5 minutters fokus på det guddommelige. 5 minutters konsentrasjon, kontemplasjon og ettertanke.
5 minutters ro i sjelen. Etterfulgt av Fadervår og Velsignelsen.
Fylt av nåde og kraft går jeg ut i hverdagen.
Andaktens tanker blir liggende ett eller annet sted i (under-)bevisstheten og kan dukke opp igjen når jeg minst venter det, men kanskje mest trenger det. De preger hele dagen.
De 5 minuttene stiller mine strenger i riktig toneart og ruster meg for dagens dont.

Nå har RUV i sin visdom bestemt seg for å legge ned morgenandakten i islandsk radio. Kveldsbønnen også, for sikkerhets skyld.
5 minutters kontemplasjon, konsentrasjon og ettertanke er ikke noe å satse på.
For at det ikke skal se ut som diskrimingering av religion skal morgenandakten “erstattes” med et ukentlig program med “hugleiðingar um trú, menningu og samfélag” ifølge Þröst Helgason, programredaktør.

Det viser en total mangel på forståelse for hva morgenandakten er, på hva det handler om. 
Det er som å erstatte  daglig morgengymnastikk med et ukentlig program om fysisk fostring.
Helt på trynet!


Eksistensiell beredskap

Jeg hører alltid morgenandakten på NRK P1.
Helst på sengen, så jeg ikke står opp med det gale beinet først. Jeg får med meg Fadervår, Velsignelsen og kloke ord i hverdagen. Alt på fem minutter.
Ofte treffer ordene midt i blinken, det er gjerne sånn med Guds ord. Det har en tendens til å treffe der du ønsker det minst, men trenger det mest; stille de spørsmålene du selv ikke stiller, men trenger å finne svar på.
Det er kloke mennesker som fører ordet, stort sett. De pleier å trøste meg, inspirere meg, provosere meg og få meg til å tenke. Vekke meg – både fysisk og åndelig. Gi meg noe å tygge på på veg til jobb og ofte langt inn i dagen.
De hjelper meg å opprettholde min eksistensielle beredskap, som dagens andaktsholder, Sunneva Gylver, så treffende ordla seg.

Anbefales!
http://www.nrk.no/andakten/


Trúleysingurinn hún ég

Ég er trúleysingi.
Trú og trúleysi hefur verið míkið í umræðunni undanfarin misseri og trúleysið sækir í sig veðrið, er hip og “the in-thing”. Og auðvitað vil ég tolla í tískunni.
Ég er trúleysingi.

Á Íslandi hefur skilgreiningin “trúleysingi” aðallega einskorðast við þá sem eru lausir við trú á Krist. En af hverju eiga þeir að sitja einir að þessu dernier cri. Það er fullt af guðum þarna úti sem má velja að trúa ekki á.
Continue reading


I Jerusalem

Dette er den stille uke. Uken fra Jesus rir inn i Jerusalem til han blir avrettet på korset.
Pasjonsfortellingen, historien om disse dagene, er en av menneskehetens viktigste og best kjente.
Millioner av mennesker til alle tider har fordypet seg i den. Kunstnere har søkt stoff i den.
Den er velkjent, men alltid ny. Gammel, men evig aktuell.

les mer


Knock, knock ..

How do you define your world? What is reality to you?

If your reality is limited by what you can see with your eyes, hear with your ears and sense with your senses, by what you can understand with your IQ, then your world is truly limited.
Then you have a world and a reality which effectively excludes religion, any religion.

les mer


Lidelsens mysterium

Er lidelsen egentlig et mysterium?
Er den ikke ganske rett frem, egentlig?

Lidelsens rot og årsak er i de aller fleste tilfeller ondskap.
Lidelsens botemiddel er i alle tilfeller kjærligheten.

Ikke noe mystisk ved det.

Jeg går for den Gud som er kjærlighet. Jeg går for Jesus som forkynner kjærlighetens budskap.

For så har Gud elsket verden at han gav sin sönn, den enbårne, for at hver den som tror på han ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
Joh.3.16.


Hvorfor i helvete?

Jeg så et interessant tv-program i går. En religionsforsker prøvde å forklare hvorfor mennesket har en sånn hang til å tro på Gud/guder.
Det hørtes fornuftig ut det han sa.
At mennesket hele tiden leter etter mønstre i tilværelsen, mening, struktur i en ustrukturert og tilfeldig virkelighet. Å tenke inn en Gud er et forsøk på å forklare virkeligheten og få kontroll over kaos. Skape en mening og sammenheng i tilværelsen.

Interessant.

Å tro på Gud er da et forsøk på å forstå hvorfor livet er som det er. Og så antakelig å leve i tråd med den forståelsen for å få mest mulig ut av livet? Sounds like a good idea ..? Not..?

Det er ulike religioner med ulike forklaringer og formål.

Hvis jeg har oppfattet buddhismen riktig, er hovedsaken for buddhistene å unngå smerte. Den beste måten å leve livet på er å leve uten smerte. Å ikke gjøre seg noen forventninger, ta alt som det kommer. En slags passiv nøytraltilstand.
For oss i vesten kan det virke litt smålåtent. Vi tror på retten til „pursuit of happiness“. Vi slår oss ikke til ro med fravær av smerte, vi vil gjerne ha litt lykke også.

Jeg er kristen.
Hvorfor i all verden? Hvorfor er jeg, et så jordnært og kynisk menneske, kristen? For Christ´s sake!

Har jeg behov for å forklare virkeligheten? For å „forstå“ hvorfor Cathrina slo inn over New Orleans?? Nei. Jeg har ikke noe problem med å leve i en tilfeldighetenes verden.

Er jeg kristen fordi jeg vil unngå smerte? Nei.
Jeg er ikke ute etter et problemfritt liv. Smerte, sorg og vanskeligheter er umistelige deler i mitt liv, noe jeg ikke kan leve uten.

Er jeg kristen i håp om å bli fyllt av lykke? Nei.
Lykkefølelse kan være varig eller flyktig og jeg trenger ikke religion for å være lykkelig – det holder med en tur i skogen, samvær med kjente og kjære eller stafettgull til Norge.

Jeg er heller ikke kristen i håp om å leve evig. Frykt for døden skal visst være grunnen til at noen søker i tilflukt i religion. Ikke så med meg. Tanken om evig liv frister egentlig ikke noe særlig. Sant å si synes jeg det er et drawback ved hele kristendommen!

Så hvis jeg ikke søker mening, ikke søker trygghet, ikke søker lykke, ikke er på flukt fra døden, hvorfor er jeg da kristen, for fan´n?

Jeg vet at det høres stupid ut, men jeg er kristen fordi jeg er blitt kalt til det. Det kom noen og banket på døren. „Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.“  Åp. 3,20.
Det er sant som Jesus sier: „ Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av Far.“ Joh. 6,65.

Jeg er blitt kalt til tro. Jeg har fått ånden over meg. Jeg fikk „an offer I could not refuse“. Jeg tok imot tilbudet. Ikke i håp om et problemfritt liv, evig liv og lykke og alle ønsker oppfylt. Men for å leve det virkelige livet.

Da det gikk opp for meg at Jesus virkelig er sannheten og livet, ble livet uten han veldig uinteressant. Veldig lite spennende. Da ble det tydelig for meg at det eneste livet som er verdt å leve, er det virkelige livet. Det som bygger på sannhet, ikke på følelser, naive forhåpninger og mer eller mindre sunn fornuft.

Å leve et liv uten tro er svært begrensende i mine øyne. Som å leve med skylapper i husarrest. Det går an så lenge du er sikker på at det ikke  finnes noen annen virkelighet. Men når du først har oppdaget verden utenfor, kan du ikke lenger slå deg til ro med det livet du kan skape for deg selv inne i huset ditt. Uansett hvor velutstyrt og fint du har det.

Du vil ha del i det virkelige livet.
That´s why.


Stir crazy

Jeg ber.

For meg er trening og bønn grunnlaget for et godt liv, en levelig hverdag.

Treningen er et fysisk fenomen som er veibart og målbart. Den kan studeres i detalj og effekten dokumenteres og etterprøves. Bevises.
Ikke så med bønnen. Den har en helt annen natur. Det er delte meninger om den i det hele tatt VIRKER. Effekten er diskutabel.
Jeg tror på bønn.
I min virkelighet gir en halvtime med foldete hender vel så stort utbytte som en halvtime på tredemøllen.

Jeg har sett mange ulike forsøk på å definere og forklare fenomenet bønn.
Sjelens åndedrag? Tja, kanskje det?

I min bevissthet er bønnen mer som en sleiv. Dette hverdagslige, men å, så nyttige redskap.

Mitt liv er en suppe. Full av all slags godbiter og grønnsaker, krydret med mer eller mindre eksotiske urter. Der finnes ingredienser som er ukjente selv for meg, malurt og annet grums som jeg har latt synke til bunns i et forsøk på å skjule det. Av og til kommer suppen i kok, og da kan det gå heftig for seg, men stort sett står den og putrer, trekker med en stille overflate dekket av et tynt fettlag. Det er ikke godt å vite hva som skjuler seg under det.

Der er det bønnen kommer inn i bildet, i form av en sleiv.

Bønnen rører i gryten og setter ting i bevegelse.
Hva har vi der? Pepperkorn som burde vært plukket vekk for lenge siden? Som nå bare ligger der og skjemmer. En persilledusk som har gjort nytten, som har mistet all smak og med fordel kan fjernes? Et saftig kjøttstykke som kan gi krefter til mange? Kanskje oppdager jeg at det mangler kraft? Eller salt? Eller poteter?

Livets suppe bør ikke stå og putre på lavbluss overlatt til seg selv. Den må røres i regelmessig.
Bønnen er en fin-fin sleiv.


Bönn og boðun

Undanfarið hefur verið um fátt meira talað en tillaga Mannréttindaráðs Reykjavíkur um að banna allt sem flokkast getur undir “trúboð” í leik- og grunnskólum.
Heimsóknir presta flokkast þar með, og sálmasöng, englaföndur og handfjötlun Nýja testamentisins. Sérstaklega er mannréttindafrömuðum uppsigað við Gideon-félaga. Upp til hópa meinlitlir menn sem vita ekki hvaðan á sig stendur veðrið. Flokkaðir með verstu skaðvöldum allt í einu.

Ég hef nú víst þjáð mig nóg um þessa tillögu í bili, en verð að staldra við eitt enn:
hvernig ætla menn að greina fræðslu frá trúboði í þessu tilfelli?

Má tala um Krist en taka fram að þetta er bara eitthvað bull sem örfáir milljónir manna trúa á? Má minnast á að sumir biðja borðbænir og þakka Drottinn fyrir lífið, en taka fram að við eigum Guði ekkert að þakka? Eða má bara ekki minnast á þetta yfirleitt?

Á að kenna kristinfræði en leggja sig fram við að vekja ekki áhuga eða forvitni? Hvers konar fræðsla er það?

Í öllum fögum snýst kennsla um að uppfræða, mata börnum á upplýsingum. En líka um að vekja áhuga og forvitni og hvetja nemendur til að sækja sér frekari menntunnar.
Íslenskukennari sem reynir að bæla áhuga nemenda á efninu er ekki að standa sig. Heimilisfræðikennari sem letur börn til að reyna að elda heima vinnur gegn markmiðum aðalnámskrár.
Sömuleiðis trúfræðikennari sem reynir að bæla áhuga nemenda á trúmálum og mælir gegn kirkjuheimsóknum. Hann er kannski að reyna að forðast því að boða trú, en hann er ekki að standa sig sem kennari.


Her står jeg og kan ikke annet!

Jeg er kristen.
Jeg tror på Bibelen. Jeg tror at det som står der er sant. Jeg tror at det er Guds ord.
Jeg tror at Jesus snakker sant når han sier: Jeg er veien. Jeg er sannheten. Jeg er livet. (Joh. 14.6) Jeg tror at det i virkeligheten forholder seg slik.
Hvis man gjør det, hvis man tar Bibelens ord på alvor, betyr det en radikal forandring i livet. Virkeligheten blir snudd på hodet. Det som før var hvitt, blir svart. Det som var svart, blir hvitt.

“Hvordan kan du, en ellers oppegående person, tro på noe sånt tull”, sier vennene mine, og rister på hodet.
Noen blir provosert av at jeg kan være så dum. Andre blir pinlig berørt.
Det kan jeg godt forstå. Det henger jo ikke på greip.
Eller som Bibelen så treffende sier: For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. (1.Kor 1,18).

Jeg er altså en av de troende. Jeg kan ikke annet. Jeg vet av erfaring at det holder stikk. Jeg lette, og jeg fant. Jeg banket på, og det ble lukket opp for meg. Jeg bad, og jeg fikk.
Hva jeg fikk?
Nytt liv.

Mitt liv startet med en bønn den 9. november 1971. Sånn i 11-tiden om kvelden.
Ute, under en klar stjernehimmel med oppadvendt blikk.
Det var en enkel bønn og lød sånn: Kjære Gud. Hvis du finnes der oppe, vis meg det! Amen.

Vær forsiktig med hva du ber om, sier man gjerne. Det kan gå i oppfyllelse.
For meg fikk dette bønnesukket større konsekvenser enn jeg hadde forestilt meg.

Jeg fikk et nytt liv med nye oppgaver. En av dem var jobben med å be.

Bønn er sjelens åndedrag hørte jeg sagt en gang. Bønn er like livsviktig og forfriskende som dype åndedrag. Alle kristne ber. Må be. Og noen har fått bønnen som et eget kall, en egen oppgave.

Jeg tror på bønnens makt. Den enkle bønnen jeg bad hadde makt til å forandre mitt liv for alltid. Bønnen er en naturkraft, kraftigere enn atombomben. Dette er ikke ment i overført betydning. Kraftigere enn bomber er til å ødelegge, er bønnen til å skape og bygge opp. Det er er MAKT i de foldede hender. Og vi kristne er ikke bare oppfordret til, men direkte pålagt å bruke den.

Be – og du skal få. ALT makter jeg i han som gjør meg sterk.

Vi tjener en Gud som er større enn alt. Vent mirakler.
Believe me – I know


Hellaskoðun

þegar þú tekur kristna trú færðu eilífðarverkefni. Að berjast gegn syndinni í öllum sínum myndum, að verða betri manneskja, að vaxa í vísku og trú. Ekkert smámál.

“Synd” er orð sem ekki er beinlínis í tísku nú til dags. Það hefur fengið á sig svo margar og óljósar merkingar að það er nánast ónothæft í umræðunni. Vinir mínir verða vandræðalegir eða hneykslaðir ef ég segist vera í syndabaráttu, en sperra hins vegar eyrun ef ég segist hafa fundið frábæra leið til sjálfsræktunnar, hraðbraut til aukins þroska og innsæis. Það hljómar nútímalegra og áhugaverðara. Meira svona 2009.
En í raun er ég að tala um sama hlutinn.

Syndin er það sem hindrar mig í að njóta mín í lífinu. Allt sem stendur í vegi fyrir að ég nýti krafta mína og gáfur til fulls, uppfylli hlutverk mitt í tilverunni, allt sem heftar mig. Syndin er falin í veikleikum mínum og göllum og lætur mig forðast mikilvægum verkefnum, lætur mig skemma fyrir og særa aðra og bregðast þegar mest á reynir. Baráttan gegn syndinni gengur út á að uppgötva eigin veikleika, horfast í augu við þær afleiðingar sem gerðir, orð og vanefndir mínir hafa haft fyrir aðra. Það er ekkert smámál. Það er með því erfiðasta og mest krefjandi sem maður getur tekið sér fyrir hendur um ævina. Talaðu bara við alla sálfræðingana og ráðgjafana sem vinna í þessu fagi. Margir streitast á móti í lengstu lög og lifa í afneitun. Það er skiljanlegt, en óhollt.

Þegar þú tekur kristna trú ertu farin að ganga þennan viðsjárverða veg. Feta mjóa stiginn sem vitnað er um í Biblíunni. Stígurinn byrjar við skiltið þar sem stendur: “játaðu syndir þínar”. Horfðu í augun við sjálfan þig, skoðaðu veikleika þína og styrk. Það er upphafið að sjálfsrækt og þroska.

Á þessum mjóa og vandrataða stig er gott að hafa góðan leiðsögumann og góða birtu. Kristnir hafa það. Leiðsögumaðurinn er enginn annar en Andinn heilagi. Hann er traustur, og hann hefur með sér lukt sem gefur góða birtu, Orð Guðs. Í ljósi þess sjást mistök þín og illvirki greinilega. Í ljósi þess mælikvarða sem þar er settur máttu endurmeta eigið ágæti. Þú sérð sjálfan þig í réttu ljósi, og ert kannski ekki alveg sá sem þú taldir þig vera.

Að játa syndir sínar er að fara í hellaskoðun. Þú hefur göngu inn í dimman og óþekktan munna með skuggalegum og óvæntum hliðargöngum á báðar hendur. Endalausar sprungur og lausamöl. Sumir snúa við eftir fimm mínútur, en ef þú herðir upp hugann getur þú komist mjög djúpt inn í fjallið og fundið sífellt þrengri op og dimmara skot. Hér er loftið staðnað og fúlt og erfitt að draga andan. Ef þú heldur áfram getur þú fundið leiðina inn að þinni dýpstu skömm og grófustu illvirki. Og ef þú ratar hingað í þetta skúmaskot einmanaleikans skaltu halda luktina á loft og láta birtuna falla á hellisvegginn. Og þá muntu sjá það. Sjá veggjarkrotið. Ljósið fellur á vegginn og það fyrsta sem þú sérð eru þessi orð: JESUS WAS HERE.

Sama hversu djúpt þú ert sokkinn, sama hversu langt frá mannabyggðum þú ert kominn var Jesús á undan þér þangað með náð sinni.

Nú ertu við upphafið. Leiðin tilbaka liggur í átt á ljósinu, lífinu og samfélaginu við Guð og menn.


Av en annen verden

Av en annen verden.

Mitt rike er ikke av denne verden, sier Kristus. Dere er ikke av verden, sier han også.
Ok? Vi er altså av en annen verden.
Jeg har jo utvalgt dere fra verden, sier Kristus.
En litt uvant tanke. Jeg sier som Sigbjørn Obstfelder:
Jeg er visst kommet på feil klode!
Her er så underlig. ..

Ok. If you say so, Jesus. Vi får ta deg på ordet da, det er vel det det innebærer å være en kristen.
Jeg er av en annen verden. Hvilken verden er det, da?
Guds rike kaller han det, og han sier ganske mye om hvordan det er der.

I vår verden er alle like.
I vår verden gjelder andre markedslover enn her, fem brød og to fisker er f.eks. nok til å mette 5000.
Vår verden styres ikke av naturlover.
Vår verden styres av den hellige Ånd.
I vår verden finnes ikke frykt.
I vår verden gjelder Guds rettferdighet, ikke menneskers.
I vår verden har ikke den sterkeste rett, og retten er absolutt og ikke vedtatt av flertallet.
I vår verden finnes det absolutter som er uavhengige av tid og sted.

Det er en underlig verden …


Sauer er ålreite dyr

Sauer er ålreite dyr.

Jeg er en sau.
I flokken til den gode hyrde. Jesus tyter veldig om sauene sine. Han mente tydeligvis at det var et bilde som folk på den tiden ville forstå. Sauer var viktige.
Islendingene burde også forstå dette bildet. Her var sauen valuta i århundrer. Så til de grader at ordet “fé” på islandsk betyr både sauer og penger. Og det islandske ordet for kasserer er “féhirðir” – altså hyrde / sauegjeter.
Så sauer er ålreite dyr.
I dag har de utspilt sin rolle litt, til og med her på Island.
Lurer på hvilket bilde Jesus ville valgt i bruke i dag? Hva kan han bruke for å illustrere noe som er verdifullt slik at moderne mennesker forstår?
Aksjer?
Jeg er den gode megler? Dere er aksjer i min portolio?
I don´t know ….

Det er nok flere bilder han kunne fått problemer med i dag.
Jeg er livets brød?
Hvordan virker det nå i disse Fedon Lindberg-tider? Nå er vi jo ikke så begeistret for brød. Det er visst ikke så bra for oss.
Hvordan hadde han taklet det, tro?
Jeg er livets salat?