Stephen Fry er ateist. Han tror ikke på Gud og snakket om det i et TV intervju som han gav til Gay Byrne i 2015. Intervjuet went viral som det heter, til Stephens store overraskelse. Han fikk mange reaksjoner, noe som er interessant i seg selv.
Fry har ordet i sin makt og det er en fryd å høre han ordlegge seg. Ingen bruker så mange flotte og lange ord som han.
Han kan ikke tro på Gud fordi det er så mye vondt i verden. Hvis det finnes en gud så må det være en jævlig Gud som er ute for å ta oss. Han mener kanskje det er lettere å tro på en Gud som ordner alt, at det bare er i en perfekt verden kan man tro på Gud?
For å gjøre det klart med én gang: Jeg tror heller ikke på den guden Fry ikke tror på.

Ingen har noensinne sett Gud, sier folk.
Men det stemmer vel ikke helt, gjør det vel? Vi kristne tror på en Gud som ble menneske og i aller høyeste grad var både synlig og tydelig.
Jesus viste oss Gud, så den kristne Gud er synlig med det blotte øye.
Viste han seg å være et vesen som sitter i sin himmel og sender lyn, torden, flom og AIDS ned over syndige mennesker mens han gjerrig holder tilbake mirakelkurer for trakom og kreft hos barn?
Nei, det viste seg at Gud VAR et barn. Et barn av fattige foreldre, et flyktningebarn ifølge evangeliet etter Mattheus.
Sånn ser Gud ut:

Det dere gjør mot en av mine minste små har dere gjort mot meg.
Den kristne Gud menger seg med de utstøtte, han tjener andre.
Hvis vi vil tjene Gud er det de retningslinjene han har gitt oss.

Hvorfor har vi krig? Hvorfor voldtar voksne menn babyer? Hvorfor kom det tsunami i Thailand? Hvorfor dør folk? Hvor er du Gud midt oppi all elendigheten?

Jeg tror på Gud midt i en uperfekt verden. Midt i den verden vi mennesker har skapt og skaper. Jeg tilhører en kirke som tilber en lidende gud ikke en opphøyet fjern Gud. En Gud som har visitert i den menneskelige verden og fått smake lidelse, sorg og død. Som selv ropte: Eli, Eli, lama sabakhtani. Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Min Gud er nær både i glede og sorg.

—