Mange av mine venner synes det er rart at jeg er kristen, troende og bekjennende kristen, men de respekterer det og lar meg stort sett være i fred. Litt godlyndt erting av og til må jeg tåle, og når kirkens folk gjør eller sier noe som går over alle støvleskaft, får jeg av og høre det. Hvor farlig gudstro er for individet og for samfunnet i helhet. Noen ganger blir jeg oppfordret til å ta opp hansken for Gud, eller til å forsvare kirkens politikk eller enkeltpersoners utsagn. Det hender at jeg blir bedt om å forklare treenigheten eller jomfrufødselen-noe jeg må melde pass på.
Men stort sett får jeg være i fred og av og til får jeg oppriktig interesserte spørsmål og invitasjon til samtale om livets gåte utfra mitt ståsted.

Her forleden fikk jeg spørsmålet: Hva får du egentlig ut av det? Av å være en kristen. Evig liv? Hva tjener du på det? Som du ellers ikke ville hatt? Og sett at dette viser seg å være en illusjon og ingen Gud finnes, hva sitter du så igjen med?
Skal jeg stille meg selv det amerikanske business-spørsmålet: What´s in it for me?

Nå er jo saken den at jeg faktisk tror at det dreier seg om en rea­litet. Jeg lever i troens realitet, det er min virkelighet, så jeg går ikke rundt til daglig og grubler på nytteverdien. Det er nesten som å gruble på hva jeg egentlig får ut av å puste! Det er mitt eneste alternativ hvis jeg vil leve.

Men sett da, at troen bare er tull og en illusjon og jeg vil få bevis for det på mitt dødsleie. Jeg vil innse at jeg har trodd til ingen nytte. Vil jeg da angre på hele greien og se for meg at jeg ville hatt et mye mer interessant og spennende liv om jeg hadde valgt å ikke tro? Hva har jeg tjent på det å leve i denne illusjonen? Da må jeg nevne to ting som jeg har fått ut av det.
– en dyp og ekte takknemlighet
– en dyp følelse av trygghet.
Takknemligheten er jeg særlig takk­nemlig for! Takknemlig­het er et godt land å leve i. Takknemligheten beskytter mot så mye elendighet: bitterhet, sjalusi, sinne, misunnelse, misnøye, hat. Den åpner øynene mine for omgivelsene og gjør meg glad og lykkelig..
Og jeg har jo uendelig mye å være takknemlig for-så det skulle jo bare mangle.
Jeg har et liv i overflod. En liten smule motgang og sorg har jeg møtt, men selv i det finnes det ting å takke for. Du kan komme sterkere og klokere ut av vanskelig­heter og lære ting som du ellers aldri ville ha fått vite om.
Takknemligheten er et resultat av troen på at alt er en gave. Alt er en gave.

Den dype følelsen av trygghet er også et produkt av min tro. En slags visshet om at dette kommer til å gå bra. Jeg vet ikke helt hva jeg selv legger i det, jeg aner jo ikke hvordan det kommer til å “gå”, verken med meg og mine etterkommere, isen i Antarktis eller med krigen i Ukraina. Men jeg tror at det kommer til å gå bra. Det er en hjelpende hånd der.
Når jeg selv står overfor noe jeg synes er vanskelig, noe jeg kvir meg til og helst vil rømme fra, ber jeg en liten bønn og da vet jeg at Gud er med i det jeg skal igjennom og angsten blir mindre og motet stiger. Det er en god følelse.
Trygghet og takknemlighet er gode følelser.
Og om det skulle vise seg, på mitt dødsleie, at troen min hele tiden var bygget på sand og bare tull og at jeg egentlig ikke hadde grunn til å føle meg trygg og takknemlig?
Da tror jeg at jeg ville følt meg som en vinner uansett og gjort det samme om igjen.