Kongeparet vårt fyllte 75 år 2012. I den anledning ble det holdt en festforestilling til ære for dem på operataket i Oslo.
Det var temmelig nøyaktig et år etter 2011.
Jeg tror mange med meg husker innslaget til Ole Paus den kvelden. Ordene hans rørte jubilantene tydelig, og flere med dem. Han snakket om hvordan deres nærvær og nærværenhet hadde hjulpet mange etter massakren. Og han snakket om sin egen erkjennelse av kongehusets samlende rolle og store betydning. Ordrett sa han: “Det er bare jeg som er så treig at det tok så lang tid før jeg skjønte dette …” 

Man kan mene hva man vil om Ole Paus og om monarkiet.
Det jeg stopper opp ved er den erkjennelsen han gjør seg – at det tok han så mange år å innse noe som i dag står krystallklart for han.
Jeg blir glad over dette eksempelet på at vi lærer så lenge vi lever, at vi kan forandre standpunkt og synspunkt. Innsikt, erkjennelse, forståelse kan vokse hele livet. Vokse, modnes, endres. Så lenge man lever er det håp.
Så få vi heller leve med den litt bitre innrømmelse – at jeg var treig som ikke skjønte før. Bedre seint en aldri. 
Men det forutsetter et åpent sinn og mot til å overgi gammel standplass.