Jeg misliker ordet “bare”. Det har noe nedsettende, fornedrende ved seg.
Når jeg hører det brukt, begynner mine bjeller å ringe.
Det samme gjelder “ikke bare”.

Når jeg i min klønethet ber om hjelp, og noen sier: Se her, du gjør bare sånn … så vet jeg med én gang at dette er enkelt for den som snakker, men helt sikker ikke noe bare, bare for meg. Jeg føler meg enda mer klønete under den overbærende og nedlatende tonen.

Når jeg ser noen streve med et problem som jeg mener jeg har den opplagte løsning på, og jeg hører meg selv si: Jamen, kan du ikke bare gjøre sånn …. så  tar jeg meg i det. Hvis dette var et bare, bare for vedkommende så hadde han nok fikset det for lenge siden.

Det er ikke mange ting i livet som er “bare bare”. Det er i alle fall min erfaring.
Så jeg synes vi burde budsjettere med det ordet mye mer enn vi gjør. både med “bare” og “ikke bare”

Det er bare Ola som kommer / Det er Ola som kommer
Det tar bare noen minutter / Det tar noen minutter
Kan du ikke bare slutte å drikke / Kan du slutte å drikke
Kan du ikke bare glemme det / Kan du glemme det?
Det koster bare hundre kroner / Det koster hundre kroner.
Du gjør bare sånn / Du gjør sånn.