Jeg pleier å lese morgenavisen ved kjøkkenbordet hver morgen. To aviser faktisk. Den ene har flere sider av minneord/nekrologer hver dag. Islendingene pleier å gjøre det, offentliggjøre nekrologer om alle og enhver. Disse sidene blir mer og mer interessante for meg jo eldre jeg blir – hva nå det kan komme av …
Jeg leser bare om folk som jeg har hatt et personlig forhold til, men kaster alltid blikket over de andre også, sjekker hvor de kom fra, hvem de var i familie med, hva de drev det til i livet – såpass smittet er jeg blitt av det islandske behovet for å vite “hvaða manna” folk er.

Av og til, stadig oftere kan det virke som, leser jeg om unge mennesker som har gått bort. Oftere enn det er til å utstå kan jeg lese mellom linjene at vedkommende har tatt sitt eget liv eller tatt en overdose. Det er ikke til å holde ut.
I dag leste jeg om Bjarglaug Vaka som ble begravet 9.juli. Hun var født i 1998. Jeg kjente henne ikke og har aldri møtt noen av hennes familie. Bildet viste en vakker, ung kvinne som så ut til å ha livsglede og styrke nok til å leve opp til sitt kraftfulle navn. Av minneteksten framgikk det at hun ikke hadde funnet gleden og det var nærliggende å trekke den slutningen at hun hadde valgt å tre ut av rekkene.
En av minnetekstene siterte noen ord som Bjarglaug Vaka hadde sagt:
Enginn leitar augna minna.
Ingen søker blikket mitt.

Det slo meg som et av de mest gripende uttrykk for menneskelig ensomhet som jeg noensinne har hørt.
Enginn leitar augna minna.

Skal vi tro evangelistene, fortalte Jesus en lignelse om en gjeter som forlot nittini sauer for å lete etter en som var kommet bort fra flokken. En gjeter som ikke tenkte, skitt au, én til eller fra, litt svinn må vi regne med.
Bildet på en Gud som leter etter alle – som søker alles blikk.
Vi kristne skal gjenspeile den innstillingen i møte med andre.
Jeg må bli flinkere til å søke andres blikk.