Soknepresten i Hallgrimskirke, senere biskop over Island, Karl Sigurbjörnsson, holdt engang en preken som jeg ikke har kunnet glemme. I talen fortalte han om en islandsk bondekone med mange barn, mye arbeid og en stor gudstro. Hun hadde hendene fulle fra morgen til kveld og ikke mye “alenetid” i dagens strev.

Ungene yrte rundt henne og krevde sitt, men de visste at når mamma satte seg ned på en stol og bredte forkleet over hodet, da skulle de ikke forstyrre henne. Da snakket mamma med Gud.

Midt i dagens møye fant hun en stakket stund til bønn, “alenetid med Gud”, med forkleet over hodet. Hun visste, som Maria, at ett er nødvendig. Og uten alenetid med Gud blir livets byrder tunge å bære.