På Facebook kan du finne sannheten om deg selv. Ta en enkel quiz og få vite hvilken farge auraen din har, hvilket dyr du ligner mest på, hvilken nasjon i Europa du best hører hjemme i og hvilken superhelt du burde gifte deg med. Kjekt å vite.
Jeg har nettopp tatt en sånn quiz og funnet ut at jeg egentlig burde blitt en “writer“. Skribent?
Det var den konklusjonen FB kom til etter at jeg hadde røpet at jeg heller ville hoppe i fallskjerm enn å campere i Amazonas, hadde høyere terskel for ustabilt vær enn for klamme håndtrykk og kunne tenke meg en sjusifret årslønn.
Konklusjonen gav seg tydeligvis selv: sånn svarer en skribent.
Det quizen ikke gav svar på var hva jeg skulle skrive OM. Det er ingen sak å skrive så lenge man har noe å skrive OM. Og for å kunne skrive om noe må man helst også vite noe. Om DET. Jeg kan bare skrive om ting jeg vet noe om. Og jeg vet veldig lite om det meste.
Jeg får helt bakoversveis av alle de andre der ute, som vet alt og har meninger om alt som skjer i øst og vest i nyhetsbildet, som sitter klare med reaksjonene sine når Malala får fredsprisen og kaster seg ut i debatten om statsbudsjettet før blekket er tørt.
Jeg føler meg som en akterutseilt sinke. Jeg vet ikke hva jeg skal mene om statsbudsjettet. Jeg har ikke lest det engang! Jeg er ikke klar til å innta et standpunkt jeg ikke kan forsvare, jeg ville blitt målbundet ved første korsveg. Hvordan kan alle vite så mye om palmeolje? (sukk)
For tiden leser jeg en grøsser av en bok skrevet av Daniel Kahneman. Thinking fast and slow heter den. Han har fått Nobelprisen i økonomi og vet så mye om så mange ting at han faktisk har noe å skrive om.
Han har forsket på hvordan våre meninger oppstår. Hva som styrer våre valg, former våre beslutninger f. eks. når vi investerer penger eller tar andre viktige avgjørelser som vi innbiller oss at vi har kommet fram til etter nøye overveielser. Hans Prospect Theory, som forutsier menneskelige valg og prøver å vise hvilke mekanismer som egentlig styrer dem, gjør meg litt desillusjonert og får meg til å lure på om mine dommer muligens kan være fordommer. Er det tenkbart at jeg bygger mine meninger på ufullstendige opplysninger? Har jeg satt meg godt nok inn i saken til å kunne forsvare mitt standpunkt? Vet jeg hva jeg gjør?
Min karriere som skribent er utsatt på ubestemt tid. Når jeg har fått satt meg skikkelig inn i et viktig tema, skal jeg komme på banen. Til utålmodige lesere får jeg bare si: Skriv selv så lenge!
Eller jeg kan gjøre som Ibsen og si: Jeg spørger helst – mitt kall er ei at svare.