Jeg er glad i ord, eller for å være ærlig: jeg er lidenskapelig opptatt av dem. Jeg er en ordidiot. Som det går an å være bilidiot og fotballidiot, går det også an å være ordidiot.

Min mann er papiridiot. Han er papirforhandler og -ekspert. Han leser ikke bøker, han beføler dem. Når vi er på restaurant og skal velge fra menyen, kommer han aldri til saken. Han må studere materialet som menyen er trykket på. Mens jeg sulter …

Ikke for det … jeg kan også hefte kelneren hvis jeg finner uvanlig ordbruk på menyen, eller ikke får meg til å bestille “lamme lår” uten kommentar. Vi har alle vårt …

Men altså .. jeg er glad i ord.
Fra jeg var liten har ord fasinert meg. Ordkunst var min kunstart. Et godt ord, en god formulering kunne sitte igjen i min ellers ganske hullete hukommelse. Som andre barn samlet på fine steiner og klinkekuler, samlet jeg på ord. Jeg laget lister over ord jeg satte pris på. SMARAGD toppet listen. Det var så vakkert og fullt av østerlandsk mystikk. Jeg lurer på om det var selve lydbildet, alle a-ene. Det er flere a-ord som klinger eksotisk og spennende i mine ører; Samarkand, Kazakstan, Madagaskar, Ama Dablam, Avasarala, Granada, Alhambra, Taj Mahal, ananas, banan …

Som bilidioten bruker tid på å se på biler, tenke på biler og automatisk legger merke til uvanlige biler i omgivelsene, går jeg rundt og tenker på ord og kvekker til når jeg hører et nytt eller møter noen som ordlegger seg på en fiks måte. Eller på en ufiks måte, for den saks skyld. Det slår begge veier.

Som en bilspesialist himler med øynene og mumler “tulling!” etter en sjåfør som kjører rundt i en bil han ikke har kompetanse og erfaring til å mestre, reagerer jeg når jeg møter mennesker som bruker et språk de ikke rår med.
Det er ikke snobberi, det vil jeg ikke belite meg på, det er en automatisk refleks som jeg veloppdragent straks tar meg i og konsentrerer meg om innholdet og budskapet og prøver å overse den uheldige språkbruken.
Det er tross alt budskapet som er det viktigste, er det ikke…?

Jeg setter pris på ord. Men jeg topper ikke Anne Middelboe Christensen. Hun har åpnet sin egen ordbutikk i København.

Hun selger ett og ett ord til 500 kroner stykket. Det kaller jeg å sette pris på ord!

Hvis noen vil gi meg et ord til jul, så ønsker jeg meg SMARAGD
Et ord jeg ikke har lyst på er GJERDESMETT. Av en eller annen grunn. Det ville jeg ha byttet i TÅRNSVALE.