Lyse øyeblikk


Lamme kjøttkaker

(Jeg er med i AMO, foreningen Astronomer Mot Orddeling).
Bland kjøttdeig av lam (som er mye saftigere og smakfullere enn av storfe) med egg, mandel- eller kokosmel, revet løk og hvitløk, salt, pepper, cumin. Timian, persille og andre ting går også bra.
Stek.
Jeg pleier å steke i stekeovnen for jeg gidder ikke å stå i osen og flippe kjøttkaker.
Disse er keto-vennlige som det heter og vel så gode kalde som varme.


Tomatsuppe

Jeg har aldri vært noen tomatsuppe-fan, men denne liker jeg.
Myk løk og hvitløk i olje.
Hvis du vil, kan du lage en variant med paprika og basilikum, og da tilsetter du her finsakset basilikun og et glass med grillet paprika i olje.
Et par bokser med hermetiske tomater må uti, og gjerne litt tomatkraft også. Friske tomater er et alternativ hvis du har masse av dem, og godt modne. Vatn uti, til du har passe mye og passe kraftig smak. Her kan du eventuelt gripe en tryllestav og mose hele greien.
Salt, pepper, ev cayennepepper. Kokes på svak varme en stund.
Fløte uti til slutt – så mye du har råd til, tenker jeg.
Nybakt foccacia og málið dautt.


Indriðason, Arnaldur: Ferðalok

Jeg fikk denne som en ekstra julegave fra Kristján. Årets Arnaldur. Den var lettlest og velskrevet og veldig, veldig islandsk. Hovedpersonen er selveste Jónas Hallgrímsson. Handlingen starter med at han ramler ned trappen og brekker beinet og ender med at han dør på operasjonsbordet klar for amputasjon.
Flere av hans samtidige i København kommer innom på sykebesøk, og vi er flue på veggen og lytter til deres samtaler om kunst og diktning, Islands framtid og selvstendighet, fester og reiser og felles kjente. Et interessant og intimt portrett av Jónas.
På kjøpet får vi selvfølgelig et mordmysterium – det er jo Arnaldur, tross alt.
En ung sauegjeter fra Jónas hjemtrakter forsvant under mistenkelige omstendigheter femten år tidligere, og Jónas blir hjemsøkt av hendelsen der han ligger for døden. Vi får vite hvem som gjorde det, og den unge gjeteren får siste ordet i boken.
Beskrivelsen av personene og livet på den islandske landsbygden på 1900-tallet er gripende og virkelighetsnær, i hvertfall nær den virkeligheten som jeg forestiller meg.
Fattigdom og kamp for livet og selvrespekt.


På lang(s)tur

Bilturen 2024 var lang, nesten 5000 km i tobils kolonnekjøring, Mari og Øystein i ledebilen, Kristjan og jeg på hjul. Norge på langs Bergen- Karasjok- Bergen. Det brukte vi 14 dager på.

DAG 1 – 21.8 – BERGEN-OPPDAL
Første stopp var Lærdal. Mari og de hadde ikke vært i Lærdal sentrum før, så det var på tide. Der ble det lunsj og handling av delikatesser, hjemmerøykt laks og røykt hval til fremtidig bruk. Vi hadde hver vår store kjølebag i baksetet som vi fylte opp med allslags underveis. Dette var fire gourmeter på tur, må vite.
Vi kjørte videre over Årdal og Sognefjell i kjempevær. Nydelig utsikt til Hurrungane og fjell og fjord alle vegne. Det bugnet av rognebær langs vegen, jeg har aldri sett maken! De hang ikke høyt i år – trærne formelig slepte greinene etter seg!
Vi rasket oss forbi Turtagrø, klok av tidligere skade, men tok oss god tid i den nydelige Bøverdalen. Via middag i Lom kom vi til Oppdal. Der har de skifer og skitrekk. Vi tok inn på Oppdal turisthotell og ble møtt av en moskusokse i resepsjonen. Utstoppet. Hele hotellet var faktisk fullt av ville dyr.
Før vi dro videre dagen etter fikk jeg handlet meg en fleecegenser med tanke på at vi skulle godt over polarsirkelen.

DAG 2 – 22.8 – OPPDAL-FIPLINGDAL
Så var vi i Trøndelag.
Det var som en reise gjennom Heimskringla. Jeg har nettopp funnet fram til den på Storytel, som lydbok, lest av Arnar Jonsson, Islands svar på Toralv Maurstad, uten sammenlikning forøvrig. Det er årtier siden jeg sist leste den, og gjensynet med Olav den hellige, Tryggvason, Ladejarlene og Tambarskjelve var gledelig. Snorre var en storveies forteller!
Nå er jeg for første gang i Trøndelag, midt i sagaland der alle stedsnavn vekker assosiasjoner. Vegskiltene peker mot Stiklestad.
Vår tids trøndske helter er stort sett skiløpere, har jeg forstått. Bak hver busk er det blitt unfanget en skiløper. Om skisportens vugge stod i Morgedal så må skisportens barnehage ligge i Trøndelag.
Mange flate jorder å krige eller gå på ski på, men for en vestlending ble landskapet litt ensformig etterhvert, No offence! Vakkert, men ensformig.
Stjørdal overrasket oss med Daba artkafé. Den fant vi på TripAdvisor, en nyttig reiseguide, og der fikk vi kjempegod mat i inspirerende lokaler. En skikkelig Stjørdals-Blink. Anbefales!
Fra Trøndelag kom vi over i Nordland, gjennom Nordlandsporten. Den gav meg hakeslepp og et lite fniseanfall.
Vi tok av fra E6 og begav oss ut på Villmarksveien. Oppover Fiplingdalen med kurs østover mot Sverige.
I Fiplingdal hadde Øystein slekt og barndomsminner og hadde bestilt overnatting til oss hos Siri og Tor på Strandli gård. Et godt valg! I en gammel tømmerstue med tjukke vegger, blondegardiner og rautende kyr utenfor sov vi som steiner. Kjølebaggene var fulle av snadder til kvelds, og vi etterfyllte med produkter fra gårdens ysteri. Kuene utenfor vinduet gikk nemlig ikke rundt på måfå! Bæråscammen var smakfull.

DAG 3 – 23.8 – FIPLINGDAL – JOKKMOKK
Dagen etter var det regn og tåke så vi kjørte Hattfjelldal og inn i Sverige uten å se Hatten, men, men. I Sverige svingte vi innom Tärna Vilt i Tärnaby, og fylte opp med multer og reinsdyr. Så satte vi kursen mot Jokkmokk av alle steder! Dit hadde jeg aldri trodd at jeg skulle komme. For å være helt ærlig trodde jeg at Jokkmokk var et tullenavn som noen hadde funnet på i fylla. Men altså: voilá. Navnet viste seg å stamme fra lulesamisk. Jåhkåmåhkke.
Vi kjørte gjennom en skog av nydelige høstfarger, og jeg nøt hvert minutt. Klar luft, duskregn, tåkedotter og solgløtt over et landskap av myrull, blanke tjern, lyng, mose og trær i alle aldre, størrelser og fasonger i et sant virvar, hulter til bulter uten parkvesenets innblanding. En visuell nytelse på høyde med det sixtinske kapell, kanskje over, for dette kunstverket er levende
og endrer seg fra minutt til minutt.
Jeg er veldig glad i trær så lenge de ikke slår rot i mine blomsterbed. Synet, lyden av sus i trekroner, lukten av høstløv – i det hele tatt… Jeg kan ikke få nok. Eller kan jeg det?
Ta en biltur gjennom nordlige deler av Sverige og Finland, og der tror jeg den mest hardbarkete arborist skal få metta si. Ta turen Jokkmokk – Kiruna, og jeg kan love deg at du vil nærme deg din personlige tregrense. Jeg passerte min, overdoset og var glad for avrusing etterhvert som vi kom opp på vidda.

DAG 4 – 24.8 – JOKKMOKK- KAUTOKEINO
Jokkmokk viste seg å være et ok sted å våkne til, med to flotte kirker, en gammel og en ung. Jeg gikk tur og tok kirkeselfie som vanlig. Mari var ikke i form, så vi bestemte oss for å skille lag. Hun og Øystein ble igjen for å se ting an litt, vi satte kursen mot Kiruna. Heldigvis kom hun raskt til hektene igjen, så de fikk seg en flott tur innom Finland med overnatting ved en innsjø på fem bokstaver.
Det gjorde inntrykk å komme til den sagnomsuste gruvebyen. LKAB – ´nuff said.
Vi tok oss ikke tid til gruvebesøk, men måtte jo besøke kirken. Den holdt de på å gjøre flytteklar, så tomten var avsperret, men jeg lot meg ikke stoppe og fikk studert den på nært hold fra alle kanter. Utvendig. Den var låst, dessverre. Et flott byggning som nå skal transporteres 5 km avgårde til et sikkert sted.
Vi forlot byen etter middag og dro til Kautokeino der vi hadde bestilt rom hos Thon. Der fikk vi fiskesuppe, og Kristjan klarte å hisse på seg tre koftekledde samer i vestibylen. De jekket seg ned da
det gikk opp for dem at han var islending.
Fulle av inntrykk og litt svimete etter all kjøringen gikk vil til sengs.

DAG 5 – 25.8 – KAUTOKEINO – KARASJOK
Kautokeino er et lite sted, og annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Vi besøkte selvsagt kirken og kirkegården der alle het Hætta, Gaup, Buljo eller Utsi og mange av gravsteinene var av fuksitt. Nydelig grønnfarge som minnet om nordlys. På Kautokeino museum ble vi gjenforent med Mari og Øystein. Et lite, men fasinerende museum over en norsk kultur som var ny for meg.
Lunsjen spiste vi på Essostasjonen. Reinskav selvsagt, og slett ikke dårlig.

Så dro vi til Juhls sølvsmie på anbefaling fra Elna og Rolf. Det var en av turens absolutte høydare og kan vanskelig beskrives med ord. Da vi kom, hang den 85 år gamle Regine Juhl i et stillas høyt over hodene på oss med pinsett i hånd og jobbet på en kjempemosaikk. Hun kom ned og tok imot oss personlig, hilste på Kristján på islandsk og viste oss rundt i det fantastiske huset som er et kunstverk
både inne og ute. Smykkene var nydelige og Mari og jeg fikk oss hver vår ring. Kristjan og Øystein fikk hver sin ønskeliste. Juhls sølvsmie har butikk på Bryggen i Bergen.
Vi dro videre til Karasjok, tok inn på Scandia og spiste reinhjerte til kvelds.

DAG 6 – 26.8 – KARASJOK – SKIBOTN
via VIDDA – ALTA – KVÆNANGEN – LYNGEN.
En av grunnene til at vi i det hele tatt var i Karasjok var at Kristjan hadde vært der for femten år siden med Patrick Huse og har lengtet tilbake siden. Sametinget var et hus han bare måtte vise meg. Nå viste det seg at akkurat denne dagen var huset stengt. Nedtur!
Jeg gikk på De samiske samlinger og fikk se mye interessant. Da jeg var halvferdig, ringte telefonen. Hermannsen hadde fått kontakt med en ansatt i Samediggi som var villig til å ta i mot oss og vise oss rundt. Opptur!
Det var en vidunderlig vakker bygning med mye fin kunst og en entusiastisk omviser som hadde full oversikt og kunne formidle. Det var en glede for alle. Damen i resepsjonen på De samiske samlinger husket forresten utstillingen til Patrick i 2008. Artig.
Vi hadde en lang kjøring foran oss og kunne ikke drøle og suste videre over vidda, forbi Masi, innom Alta, Kvænangen og Lyngen til Skibotn. Nesten uten å se oss om. Meningen var å komme nærmest mulig Tromsø for å slippe å kjøre så langt på selveste dagen. Kristjáns 70-års dag!
Spleiselag på rommet og til køys. Lyngenalpene fikk bare ligge der og føle seg oversett.

DAG 7 – 27.8 – SKIBOTN – TROMSØ
Den store dagen opprant med bulder og brak. Regnvær, lyn og torden. Vi kom oss på beina likevel og jubilanten fikk flott frokost i restauranten med gaveoverrekkelse men uten taler. Jeg tror han ble litt overveldet. Telefonen hans begynte å ringe og fortsatte utover dagen.
Vi satte oss i bilen og kjørte den lille biten til Tromsø, tok inn hos Thon der de heldigvis hadde paraplyer for det regnet trollkjerringer. Selve festmåltidet var bestilt på Fiskekompaniet. Full middag med spesialvalgte viner og personlig service. På menyen stod det:
Kveite rudo m tomat, harissa og urter
Sei m. smørsaus og løyrom
Klippfisk fra Halvors med dashi og bacon
Kamskjell med sellerirot og hollandaise
Dagens fangst med kantarell og kyllingkraft
Jordbær med hvit sjokolade og krem
Comté med hasselnøtt og eple.
Valgte viner og kaffe.
Vi hadde bord ved vinduet og utsikt over havnen og satt fra 18.30 til 23.30 før vi sjanglet hjem.

DAG 8 – 28.2 – TROMSØ- ANDENES
Dagen derpå var været blitt bedre, vi hadde faktisk uvanlig varmt og flott vær hele vegen bortsett fra akkurat i Tromsø. Nå var vi endelig kommet til havet, takk og pris. Skog og vidde er bra. Hav er enda braere. Nå var vi over i bro- og fergeland med sine fergeruter, fengekøer, ombordkjøringer, ilandkjøringer, sveler og sære fergemenn.
Vi tok en avstikker til Sommarøy med nydelig sandstrand. Jeg forstår godt at folk slo seg ned her steinalderen.
På Senja så vi ikke noen troll, men mange fjell som de kunne ha bodd i.
I Andenes tok vi inn hos Tore hund, en gammel kjenning fra Heimskringla, spiste spleisemiddag på rommet og binget oss.

DAG 9 – 29.8 – ANDENES – HAMARØY
Vi våknet til en strålende sommermorgen og jeg fikk en uforglemmelig morgentur rundt i Andenes med de mest overveldende synsinntrykk. Havet, stranden, havnen, fyret og ikke å forglemme den uovertrufne arkitekturen. Jeg har aldri sett så mange enestående og særpregete og rare hus som i Andenes sentrum. Den rake motsetning til det typiske norske boligfelt der hvert hus er en variasjon over nabohuset. Ikke så her!
Jeg kom hjem til bacon og egg og kaffe og så gikk turen videre sørover.
Det var mye flott å se på fergeturene. Lofotveggen i det fjerne. Hermannsen pekte på et fjell i horisonten og påstod at det var Norges nasjonalfjell. Særlig! Tar han meg for en så lettlurt søring at jeg går på den limpinnen? Det var jo et helt ordinært fjell på avstand. Stetind meg her og Stetind meg der, så godtroende er jeg ikke.
Etterhvert kom vil til Hamarøy. Der tok vi inn på Sentrumsgården hotell, fant en parkeringsplass
etter litt om og men og tok kvelden. Øystein stakk avgårde for å hilse på en slektning og traff en elg på vegen hjem.

DAG 10 – 30.8 – HAMARØY – ESVIKA
På Hamarøy ble det tid til en morgentur opp til Vetten. Nydelig utsikt og nydelig vær. Så dro vi til Hamsundsenteret. Huset ruvet i landskapet uten å virke bøllete. Tegnet av Steven Holl, en kjendisarkitekt fra USA, særegent og vellykket. Det gav en ypperlig ramme rundt utstillingen, utvidet på en vanskelig forklarbar måte bildet av Hamsund og hans forfatterskap.
Vi kjørte videre langs Helgelandskysten som viste seg fra sin aller beste side, tok oss tid til en lunsj hos Søstrene Suse i Fauske, men higet videre for nå nærmet vi oss verdens navle ifølge Øystein. Aka Halsa! Storesøster Inger-Elise hadde invitert oss til å bo hos seg i Esvika i to netter, og vi gledet oss til å møte henne og ta dette tittnevnte stedet i øyesyn. Vi ble møtt av en blid og imøtekommende dame i beste alder som hadde laget fårikål til oss. Her var det husrom og hjerterom i massevis og stor hage med fulle trær av pærer og epler og jeg vet ikke hva. En dame med fortid som nå var klar for å se framover mot en ny tilværelse og holdt på å pakke ned og forlate dette stedet som Torrissenfamilien hadde satt sitt tydelige preg på.

DAG 11 – 31.8 – VERDENS NAVLE
Vi våknet til en lang og hyggelig frokost. Det var ikke vanskelig å komme i snakk med Inger og samtalene ble personlige og givende. En klok dame.
Så var vi klar for biltur og for å la oss overbevise om at vi var kommet til paradis. Øystein tok oss med på rundtur. Vi fikk se hvor han vokste opp og gjorde sine guttestreker, det svære Storglomvatnet med Norges største demning, Glomfjord og det gamle Fykandkraftverket der operasjon Muskedunder fant sted. Et stykke norsk industrihistorie her under Svartisen, et gjenkjennelig type samfunn for folk som bor i Tyssedal i Odda kommune.
Fulle av inntrykk kom vi hjem igjen og ble sittende utover kvelden i hyggelig drøs.
Vi merket at vi hadde vært lenge på hjul, dagene var begynt å gå i surr og vi var kommet til september. Vi var nødt til å revidere reiseplanene og innse at vi ikke kunne få med oss alt denne gangen.

DAG 12 – 1.9 – ESVIKA – NAMSENTUNET.
Etter en god frokost og mange gode ønsker med på ferden satte vi oss i bilene og la i veg for å komme inn på E6 og peise sørover. Været var godt, og det var mye å se, men dette ble først og fremst en transportetappe. Vi kom helt til Namsentunet der vi hadde bestilt overnatting i hytte på det som gav seg ut for å være et unikt setertun i vikingestil. Det lå ved Namsen, den berømte lakseelven, og var dekorert med bilder og troféer og andre bevis på at her hadde mange fått napp. Vi installerte oss og fikk en middag som ikke helt levde opp til forventningene. Men vi ble mette og fikk sove.

DAG 13 – 2.9 – NAMSENTUNET – OTTA
Namsentunet levde ikke helt opp til forventningene, så vi ristet støvet av våre føtter og kjørte videre. Veien svingte av mot Stiklestad, og det gjorde vi også. Det var et møst. Andektig gikk jeg rundt på valen og muséet og planla å finne fram Heimskringla igjen og friske opp kunnskapen. Det ble tid til en is, og været var glimrende.
Noe skummelt hadde begynt å skje med ledebilen … Det kom rare lyder, og det er ikke kjekt å ha når man er på langtur i il. Vi kom oss til Otta og lette etter bilverksted.

DAG 14 – 2.9 – OTTA – BERGEN
På turens siste dag var vi oppe i Otta – bokstavelig talt. Vi våknet til regn og dårlige nyheter. Bilen til Mari måtte på verksted, ingen veg utenom, og de måtte bli igjen en natt til. Shit happens.
Vi kjørte fra dem og tok over Filefjell med et par kirkestopp på vegen. Vi var hjemme i sjutiden om kvelden og var enige om at det hadde vært en fin tur.

Nå har vi en million bilder som må sorteres…..



Caroline Graham: The Midsomer Murder Mysteries

Jeg kan ikke hjelpe for det.
Jeg er anglofil og faller for hver eneste britiske krimforfatter jeg kommer borti, særlig hvis handlingen foregår i idylliske landsbyer med gamle pøbber overgrodde av eføy, steinkirker med utette tak, foreninger om alt fra hagestell og lokalhistorie til kirkeklokkeringing og ysting og andedam og smijernspumpe i parken i sentrum. Agatha Christie svever over vannene …

les mer


Idealtid

Ta bort resultattavlene fra barnekamper? Hva handler det om?
Vi spilte fotball borte på marken fra vi var en neve små, og vi talte målene. Vi hadde ikke klokke, så det ble gjerne førstemann til 5 som vant. Eller 10 alt etter hvor god målvakten var. Hvis det var Ludden holdt det med 5. Han var god til å slenge seg.
Vi spilte håndball, slåball, fotball og kanonball. Vitsen var å ha det gøy, men det var jo greit å vinne av og til, i alle fall ikke å tape hele tiden.

les mer


Kosher komfyr

Jeg har fått ny komfyr. Kjøleskap også, forresten, men det er en annen historie.
Ny komfyr er ikke noe å skrive hjem om, sier du kanskje, men hvis du visste hvor lenge vi hadde hatt den gamle ville du forstå hvorfor jeg skriver likevel. Vi bytter ikke ut bare for å bytte ut her i gården. Ungene mine har seg imellom begynt å kalle barndomshjemmet sitt for “tidsboblen” – The time capsule – stedet der ingenting endrer seg. Noe er det i det. Jeg foretrekker å snakke om mitt hjem som “retro”.
Jeg er vokst opp på et sted og i en tid der man ikke kastet. Alt hadde verdi. Julepapir, knapper, plastposer og hyssing, alt ble tatt vare på til seinere bruk. Finkjolen gikk etterhvert over til hverdagskjole, til arbeidskjole til malingsantrekk for så å bli klippet opp og ende sine dager som dukkekjole, pussefille eller underlag i kattesengen. Eventuelt fillerye. Mitt første skrivebord da jeg fikk eget rom, var snekret av en gammel dør som ikke var i bruk lenger. Bruk-og-kast mentaliteten var ikke funnet opp enda. Gjenbruk var heller ikke et begrep, det var bare noe man gjorde.

les mer


Verden rundt meg

Jeg hørte på morgenandakten her en fredag, dvs. om fredagen sender de ikke andakt, de sender noe som de kaller Ord for dagen. Det er ikke andakter i vanlig forstand, de mangler den uttrykte kristne innfallsvinkelen, men det er enkle og ofte kloke ord som skaper ettertanke og sender deg ut i dagen med åpne øyne, og det er vel uansett vitsen med en andakt.
I dag var det en kar som fortalte om et kafébesøk. En nokså banal fortelling med et enkelt, nesten banalt språk. Like hverdagslig som et dikt av Olav Hauge. Ikke noe spesielt.
Likevel sitter jeg her og skriver om det, for de banale ordene gjorde et inntrykk som ikke kan forbigås i stillhet. Jeg sitter også på kafé. Faktisk.

les mer


Oppdrift

Kan du huske hvordan du lærte å svømme?
Jeg var i femårsalderen, og lærte det i sommerferien. På en strand. Det var ikke så mange svømmebasseng den gangen.
Det var et svømmekurs, og jeg var etterpåmeldt. Møtte ikke opp før til andre eller tredje time og kom litt på etterskudd i utgangspunktet. Kom skeivt ut …
Vi begynte, jeg tuller ikke, med tørrtrening. Den første timen lå vi på magen i sanden og gjorde svømmetak. I ettertid er det helt koko å tenke på. Du kan ikke tørrtrene på å svømme! Du må uti!
Har du sett folk som er nybegynnere i svømming? Du kan spotte dem på lang avstand. Med dødsangst i blikket og stiv nakke plasker de panisk rundt med bein og armer i frykt for å gå under. Jeg husker det selv. Jeg gikk aldri lenger ut enn jeg kunne stå, og øvde meg på å svømme innover igjen. Gå ut – svømme inn. Etterhvert lærte jeg å stole på oppdriften, og forsto at jeg ikke trengte å mase og kave for å holde meg flytende. Oppdriften bar meg. Jeg kunne stole på den. Jeg trengte ikke, kunne ikke, holde meg flytende ved egen hjelp. Kavingen gjorde saken bare verre.

Litt som i kristenlivet. Du trenger ikke å kave rundt og kjempe for å holde hodet over vann. Guds nåde er oppdriften, du kan stole på at den holder deg oppe, du kan hvile i den. Du er i ditt rette element, der du hører til. Som fisken i vannet.


Ikke sant, vel?

– Hva er sannhet? spurte Pontius. Og det kan man jo spørre seg!
Mannen som fikk spørsmålet, sa ved en annen anledning: -Jeg er sannheten! Ikke: -Jeg snakker sant, men -Jeg er sannheten. Kan sannheten være en person?

– Hva er sannhet? spør jeg meg også.
Sannhet er ikke det samme som fakta, og fakta er ikke det samme som sannhet. Det råder en viss forvirring rundt det i noen kretser, har jeg inntrykk av. Noen har problemer med å skille mellom fakta og sannhet. Lar enhver sannhet seg naturvitenskapelig bevise? Kan fakta lyve?
Jeg blir stundom litt oppgitt når jeg møter folk som påstår at det ikke kan eksistere noen Gud fordi verken kjemikere, fysikere, matematikere, kosmologer, biologer, psykologer, astrofysikere, arkeologer eller genetikkere har lagt fram bevis for det.
Ingenting kan eksistere som ikke er målbart med et fysisk apparat, mener de antakelig.

Naturvitenskapen er fantastisk og vitner om skaperens ordenssans og menneskets vitebegjær, oppfinnsomhet og evne til å legge sammen to og to. Den utforsker en del av vår virkelighet: naturen.
Virkeligheten har flere dimensjoner, og ikke alle er begrenset av eller lar seg forklare utfra naturlovene. Den som ikke ser det, går rundt med skylapper og en altfor snever synsvinkel. Jakten på sannhet begrenser seg ikke til jakten på fakta.

les mer


Jeg sier takk.

På kjøkkenet mitt henger det en klokke som tikker, på samme måte som veggurene i gamle dager, den typen som hadde pendel og måtte trekkes opp, du vet. Når det er stille i huset, kan du høre den godt, tikk takk!
Denne har ikke pendel, den er av nyere modell og har fasong som Island. Ögrum skorið. Hver fjord og hvert nes er sirlig siselert. Tiden går, og viserne forflytter seg i takt med den langs kysten. Begge viserne mot Seyðisfjörður = kvart over tre. Begge viserne mot Stykkishólm = kvart på ni. Midnatt = begge viserne mot Grimsey.
(Koden for flyplassen på Grimsey, forresten, er GRY. Apropos ingenting… )

Men det var den klokkelyden, den tikkingen. Den gir meg nostalgiske frysninger.
I stuen til mormor kunne vi sitte og høre tiden gå. Taktfast. Tikk-takk. Og når det nærmet seg hel eller halv, kunne du høre den gamle klokken trekke pusten og gjøre seg klar til å slå. Det er noe som heter bestefarsklokke, dette må ha vært en bestemorsklokke.
Dagens batteridrevne digitale har ikke samme sjarmen, spør du meg.
Tiden var mer håndgripelig da.
Det hemmelige skattejaktsporet i Finn Havrevolds “Marens lille ugle” : “Jeg sier takk” ville blitt vrient for dagens barn å oppfatte. De som ikke har hørt at klokker sier tikk.
Og takk.


Tidssone

Tidssoner er rare greier.
Et menneskelig påfunn for å temme tiden, gjøre den lettere å forholde seg til.
I sommer var vi på tur med Mari og Øystein. I Jokkmokk skilte vi lag, vi dro til Kiruna og de dro til Enare, og plutselig var vi i hver vår tidssone!
Etter ferien reiste vi hjem med fly BGO-KEF. Flyet tok av kl. 15:25 og landet kl. 15:35. Det var så vidt det rakk å ta av før det skulle lande! Tidssone + sommertid = 2 timers forskjell.
Det er nyttig å ha både tidssoner og skuddår og klokketimer. Det gjør livet enklere, men ikke glem at det er en fantasi, en illusjon. Tiden lar seg ikke temme, den er utenfor vår kontroll uansett hvor mange klokker vi har.
Det store filosofiske spørsmålet: Hva er tid? Eksisterer den i det hele tatt? forblir ubesvart.

Jeg opplever at livet mitt har endret tidssone i løpet av sommeren. Jeg er kommet inn i sonen der jeg plutselig er gift med en 70-åring!
Den så jeg ikke komme! Selv om jeg kan telle og vet at han ble født i 1954, midt i forrige århundre, kom det som et sjokk på meg!
I dag snakker folk om at 70 er de nye 60. I Sverige sier de t.o.m. at 70 er de nye 50.
De lurer ikke meg!
70 er 70! Er og blir 70. Deal with it!

les mer


Matt 6, 14-15

For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort, sier Jesus ifølge Matteus 6, 14-15.

Det er klare ord: Tilgi din neste, or else….

les mer


Våkenatt

Søvn er en god oppfinnelse! Genial, vil jeg si.
Vitenskapsmenn, som forsker og forsker til øynene blir store og våte, blir klarere og klarere over det. Søvn er grunnleggende for vår fysiske og psykiske helse. Uten vatn og søvn blir det fort farlig. Erfarne torturister har forstått for lenge siden at hvis fanger blir fratatt søvn, varer det ikke lenge før de knekker. Nattesøvn er bra, og ordene “Sov godt” er en vakker hilsen.
Uttrykket “våkenatt”, på den annen side, har et tilsvarende dårlig rykte.
Mennesker på høyden av ungdommelig overmot pleier riktignok gjerne å ofre nattesøvnen for å “døgne”, “gå rundt” som vi sa i min tid, bruke natten til fest og glede, uten å få varige mén.
Småbarnsforeldre må gjerne mobilisere og våke seg gjennom natten med babyer som ikke har fått taket på det. Det er en del av arbeidsbeskrivelsen.
Hvis naboen derimot jevnlig holder leven, kan du ringe til politiet hvis du vil, for natteroen er faktisk
beskyttet ved lov.

les mer


Henning Mankell: Den hvite løvinnen

Den tredje Wallander-romanen. Terningkast 2. Toppen.

Vi får riktignok servert mord en masse, mordbrann, bestillingsmord, politisk attentat, konspirasjon og landsforræderi, kidnapping, tortur og avklipte fingre, russisk mafia, rasehat og apartheid, hjerteslag og nervesammenbrudd – you name it!
Likevel er dette en kjedelig, langtekkelig, masete, dårlig krim. Gjesp …

Boken kom ut i 1993, året da Mandela og de Klerk fikk Nobels fredspris. Året før Mandela ble valgt til president i Sør-Afrika. Mankell har så mye på hjertet når det gjelder apartheid og afrikansk historie, så mye han må fortelle oss om sine egne tanker rundt det, at han burde ha skrevet en helt annen bok. En bok om det! Ikke prøvd å presse stoffet hulter til bulter inn i en roman om en svensk politimann i Skåne. Det henger ikke i hop. Det blir verken fugl eller fisk. Denne boken seiler under falskt flagg.
Wallander, stakkar, kommer så vidt fra det med livet i behold, sykemeldt på ubestemt tid. Han burde ha vært spart for dette her!


Smørkylling

Murgh makhani.
Lag marinade av gresk jogurt, ingefær, hvitløk, garam masala / karry, kardemommefrø, kanelstang og hel nellik. Og salt.
La passelig store kyllingstykker marinere en god stund. Lårkjøtt uten skinn er ideelt.
Klask kjøtt og marinade i et kokekar og tilsett smør etter behag. Bakes i ovn eller airfryer en stund, og tilsett så hakkete tomater og tomatpuré. Sil gjerne væske fra tomatene så det ikke blir altfor vått.
Bak til kyllingen er ferdig. Ta ut kanelstang, kardemommefrø og nellik, hvis du finner dem igjen.
Tilsett matfløte eller kokosfløte.
Spis. Ris og naan er godt tilbehør.


Henning Mankell: Morder uten ansikt

Første Wallanderroman.

Et eldre ektepar på det skånske bondelandet blir myrdet på bestialsk vis av to innvandrere fra øst-Europa.
Den somalske nibarnsfaren som den lokale, selvutnevnte militsen henretter som hevn, hadde ingenting med saken å gjøre.
Innvandrings-og asylpolitikken, eller mangel på samme, er tema denne gangen.
Boken kom ut i 1991 og er forstemmende aktuell fortsatt, trettitre år senere.
Men den er velskreven, og Wallander er kommet til verden.


Henning Mankell: Steget efter

Kurt Wallander er for lengst blitt en internasjonal kjendis. Oversatt til mange språk og filmatisert i hytt og vær – Martin Becks verdige arvtaker.
Mankell skriver drivende bra og spenningen er påtagelig. Dette er bøker det er vanskelig å legge fra seg, og forbrytelsene er spektakulære. Jeg har lest historiene, sett dem filmatisert og hørt dem som lydbøker. Rolf Lassgård er min yndlingsoppleser.
Hvis jeg bare kunne slippe å få vite om det hver gang Wallander tar en kopp kaffe, hver gang han pisser, og slippe å få Mankells samfunnsfilosofi fullt så ettertrykkelig tredd nedover hodet med regelmessige mellomrom ville jeg gitt terningkast seks.
STEGET EFTER er den sjuende boken om Wallander. Hårreisende grotesk forbrytelse.
Mange kaffikopper og tissepauser senere kommer Wallanders erfaring, intuisjon og mot seirende ut.


K.S.Østli: Haakon

Norge er et parlamentarisk demokrati. En lur styreform, synes jeg.
Ikke fullkommen, men mye bedre enn de fleste andre alternativene. Det har funket bra for Norge, som er blitt et av jordens mest blivende steder.
Tidene forandrer seg, ny teknologi skaper nye utfordringer for mennesket, og kanskje vil det parlamentariske demokratiet gå ut på dato etterhvert. Vanskelig å spå-særlig om fremtiden.
Norge er også et konstitusjonelt monarki. Også en lur styreform, synes jeg. Vanskelig å forsvare prinsipielt kanskje, men det har funket bra for Norge. Selv republikanerne må innrømme det. Og jeg er prinsipiell motstander av å endre på gode og funksjonelle ting bare for prinsippet. Såpass pragmatisk har jeg blitt etter femti år på Island, i et land som ikke har et eget ord for prinsipp.
Når debatten begynner å gå om monarki vs republikk eller konge vs president, merker jeg at jeg begynner å sone ut. For meg er spørsmålet heller statsoverhode vs ikke statsoverhode. Små land som Island og Norge, trenger vi egentlig en seremoniell person på toppen? Eller kan vi klare oss uten? Like godt?

les mer