Da er det nye året her. Igjen!
Jeg starter hvert nytt år med Nyttårskonsert fra Wien, og kan ikke tenke meg en bedre begynnelse.
Årets konsert var spektakulær. Orkesteret spilte presist, som én mann, de spilte hverandre gode – som det heter på fotballspråket. Dirigenten var seriøs med minimalistiske gester, men storslått uttrykk. Fjernsynsproduksjonen var sømløs, kameravinklene oppfinnsomme, blomsterdekorasjonene så bugnende at du formelig kjente roseduften i stuen. Danserne var unge og spenstige, koreorgrafien tidsriktig, kostymene oppsiktsvekkende. Omgivelsene, gobelinene, parkettgulvene, marmorbalustradene, prismekronene, schlottene, ruinene, die Bürgen, die Bergen. die blaue Donau. Publikum i feststemning, soignerte og coiffurerte herrer, perlepyntete damer og kimonokledde japanere.
Overveldende overdådig overgikk Wienersymfonikerne seg selv denne gangen. Hver detalj gjennomtenk og utsøkt forseggjort. Finkultur på sitt aller ypperste og mest raffinerte.
Så høyt kan mennesket nå for å skape nytelse, skjønnhet og skjær fryd.

På kanalen ved siden av viste de nyhetskavalkade med bilder fra Jemen.
Så lavt kan mennesket nå for å skape smerte, redsel og skjær fortvilelse.
Hver detalj utpønsket og gjennomtenkt. Blottlagt grusomhet på sitt mest barbariske.
Den menneskelige spennvidden blir synlig. Fra det mest opphøyde til det mest nedrige.

Nyttårskonserten gir meg alltid håp, for den viser meg at vi er i stand til å skape stor skjønnhet og dele den med hverandre.

Mitt håp er uadskillelig fra min tro. Som kristen har jeg ingen illusjoner om enkeltmenneskets og menneskehetens evne til å frelse seg selv. Men jeg tror det finnes en sannhet som fører til en veg som fører til livet. (Joh. 14,6)

Komme ditt rike.
Godt år 2019