… for dets fred, dets fred slår leir – lyder det så freidig i nasjonalsangens siste vers. Også vi, når det blir krevet.
Når vil det skje?

Jeg er født og oppvokst i tiden “etter krigen”. Krigen var forsatt så nær at den preget mine foreldre og besteforeldre. Vi visste hvem av bygdefolkene som hadde vært motstandsmenn eller sympatisører. Kong Haakons navn nevnt var nok til å få gamle menn til å reise seg og ta av seg hatten i ærefrykt. De store heltene var de som hadde kjempet og ofret alt for folk og fedreland, for fred og frihet.

Hvordan skulle vi, den neste generasjonen, noen gang klare å leve opp til den standarden? Når blir det aktuelt for oss å slå leir for folk og fedreland?
Og om det skulle bli krevet … kan vi måle oss med gutta på skauen?

Det er visst ikke mangel på fiender og trusler som vil ødelegge vårt fedreland og demokrati, forgifte vår luft og våre vann, forsøple havet og undergrave fremtiden til våre etterkommere.
Kampen er i gang, slaget pågår, ikke bare i Norge, men over hele kloden. Vi må definere våre fiender, knytte allianser og legge strategien.

Kampen er i gang, for fremtiden, for folk og fedreland, miljø og klima.
Hva er jeg villig til å ofre?