Lyse øyeblikk

Category Archives: _on arts


by

Kulturmaraton

Jeg er heldig som har sånne venner som Thorhild.
Da hun hørte at jeg var på veg til Oslo, brettet hun opp ermene og begynte å planlegge årets kulturmaraton. Ikke før var jeg landet i Norge før vi gikk på med krum hals. Hun hadde funnet ut hvordan hun kunne proppe mest mulig kultur i meg på kortest mulig tid.

Vi begynte i Munch-muséet, unnskyld Mu-u-nch muséet. Der var det utstilling om vitalismen som impuls i nordisk kunst 1900-1930. Det så ut til å dreie seg om nakne mannfolk som løp rundt i naturen og badet og koste seg. Vi syntes det så spennende ut. Det syntes Arne også, som kom og var med oss.
Det var faktisk en interessant utstilling, sånne temautstillinger kan være både opplysende og vakre når de er så profesjonelt satt opp. Det var nakne mannfolk über alles. Menneskets (les:mannens) livskraft formelig sprutet ut av lerretene. Naturmenneskene inspirert av Nietzches naturfilosofiske idéer drev sine herdende gymnastiske øvelser ute i snøfonnene, nakne. Helt Nansen-sk.
Jeg hadde liksom trodd at kroppsdyrkelse var et produkt av vår tid, med det er det jo ikke i det hele tatt. Den sunne og sterke kroppen var idealet dengang, dyrkelsen av livskraft. I dag er det kanskje mer dyrkelsen av utseende. Den sunne og spreke kropp kan vi beundre foran tv-skjermen når vi ser profesjonelle utøvere boltre seg.
Etter ustillingen hadde vi tenkt å ta en vanningspause i kaféen, men der var det stengt. At Munch, unnskyld Mu-u-nch muséet stenger kl. 16.00 en fredag er en skandale. Skal folk skulke jobben for å se kunst, eller?

Vi dro til Nasjonalbiblioteket og så utstillingen Skulpturer møter kildene. Det var skulpturer av Nina Sundbye, motiv: Ibsens kvinner.
Det var interessant å se, og også fint å besøke det erværdige gamle biblioteket. Det er alltid en egen stemning på sånne steder.
Jeg ser at jeg må lese Ibsen på nytt i anledning året. Det er sikkert 20 år siden sist. Minst. Nå blander jeg villender, fruer fra havet, byggmestre, små Eyjolfer og grønnkledde folkefiender i villt sammensurium. Jeg må skjerpe meg.
15. mai skal jeg se Peer Gynt på Islands nasjonalscene, regissert av Baltazar. Det er en “moderne” forestilling og foregår i sin helhet på et sinnsykeasyl. Jeg har bange anelser, “moderne” er et ord jeg har blandet erfaring med i teatersammenheng. Men, men, jeg får stille med åpent sinn.
Jeg har jo sett en del Ibsen i min tid. De som sitter best i minnet er Gisle Straume som Stockmann i fjernsynsteateret (hvis jeg ikke husker helt feil), en alternativ oppsetting av Hedda Gabler på den Nationale Scene i Bergen. Oppsettingen var laget av en engelskmann og het bare Hedda. Og Peer Gynt på Akureyri byteater, halvprofesjonell, men med en norsk scenograf og lysdesigner, Kristin Bredal, som hadde de mest geniale løsninger jeg har sett.

Vi traff Inger Sofie og gikk på kino for å se Gymnaslærer Pedersen. Arne, som allerde hadde sett den, stod over. Jeg gikk på gymnaset i 70-årene og husker de ulike personene i filmen. Hele den perioden i norsk politikk og kulturliv må være enestående, og jeg skjønner ikke hvordan AKP-ml kunne oppstå i landet. Kanskje har det bakgrunn i samme folkesjel som forårsaker religiøse vekkelser. Troen på den absolutte sannhet. Evnen til å ta seg selv så inmari høytidelig.

Vi spiste middag på Grand. Ifølge menyen spiste jeg fiske suppe og brei flabb.
Maten var god den, selv om det var så som så med skrivekunsten. Og det på Ibsens gamle stamsted!

Søndag besøkte vi Bogstad gård.Jeg har ikke vært der før, men har tenkt å dra tilbake dit i sommer. Ekki spurning. Vi dro for å besøke Nico i smien hans. Det var fascinerende å se. Jern er et materiale jeg aldri har hatt noe forhold til, ikke det mest nærliggende liksom. Men jo mer jeg tenker over det, jo mer fascinert blir jeg. Han gav meg en lysestake med varmt fargespill og raffinert form. Det var koselig.

Jeg fikk med meg to utrolige skulpturer. Foran Oslo S stod det en kolossal TIGER! Jeg trodde ikke mine egne øyne. Hvor teit er det lov å være. En TIGER i Oslo sentrum?? Tigerstaden?? Er det det som er saken? En mer malplassert og ille tilpass tiger har jeg aldri sett.
Denne skulpturen ble likevel forbigått på teithetsskalaen av Hansken. Wenche Gulbrandsens skulptur midt på Christiania torg. Noe så PINLIG. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Alvorlig talt. En skulptur kan være stygg, forargende, provoserende, kjedelig og likevel gjøre nytte for seg. Men teit? Nei, det holder ikke.

Det var nydelig vintervær i Oslo denne helgen og folk i alle størrelser var ute på ski. Oppe i Holmenkollen smala og smalt det i skiskyttere på tur. Jeg kunne tenke meg en Holmenkollsøndag en gang.


by Leave a comment

Sissel

Íslandsbanki inviterte til fest i Háskólabíó. Sissel Kyrkebø var på Island og banken en av hovedsponsorene for hele greien. En hel konsert ble arrangert til ære for dem og deres kunder, bl.a. meg.

Salen var stappfull av forventningsfulle folk som hadde fått drikke og kanapéer i foajéen på forhånd. Stor stemning.

Sissel er jo kjent her på Island, jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje juleplaten? Spør ikke meg, men det virket som om mange av de frammøtte hadde et forhold til henne. For meg og andre nordmenn var det jo forståelig nok en særlig anledning.

På scenen var det full rulle med symfoniorkester, band og kvinnekor, kjempe lysshow. Sissel selv stilte i nyinnkjøpt islandsk designerkjole og skyskraperhæler og snakket norsk til publikum, en litt usikker vingling mellom bergensk og bokmål. Litt usikker og overdrevent kokett virket hun i det hele tatt foran publikum
– så lenge hun snakket.

Men så begynte hun å synge!

For en nådegave den jentungen har.
(Jeg sier jentunge, for det er noe Julie Andrewsk evig-uskyldig over henne)
Stemmen har beholdt mye av sin fjellbekke friskhet og klokkeklare renhet, trass i alder, skilsmisser, barnefødsler og jeg vet ikke hva. Og hun kjenner stemmen sin og dens styrke og begrensninger til fulle og vet hvordan hun skal utnytte den.

Det er når hun tolker salmer og folketoner at den først kommer til sin fulle rett, og der er det ikke mange som slår henne. Salmer er en undervurdert musikkform etter min mening, og jeg blir alltid glad når noen tar dem for seg og viser dem frem. Sissel Kyrkebøs utgave av Eg veit i himmerik ei borg kunne jeg tenke meg å få høre i min egen begravelse. Sigvart Dagslands Det er makt i de foldede hender likeså.
Det var en gjennomført profesjonell og flott konsert som ingen ble skuffet over, trass i store forventninger på forhånd. Da hun avsluttet med den bunnløst melankolske Sofðu unga ástinn minn på meget god islandsk var det ikke et tørt øye i salen.
Det var en opplevelse, Sissel. Takk!


by Leave a comment

Matteuspasjonen

Hvis man er heldig, kan det skje at man får oppleve historiske hendelser i sitt liv. Hvis man er ekstra heldig, er det positive hendelser. At man får være tilstede der det skjer noe som er eksepsjonelt, noe som er så godt og oppbyggelig at man føler at verden er blitt et bedre sted etterpå.

Jeg var så heldig å få oppleve det 28. august, da jeg var på konsert med Oslo Domkantori og hørte dem synge Trond Kvernos Matteuspasjon under ledelse av Terje Kvam.
Det var avslutningskonserten på Kirkemusikkfestivalen i Hallgrimskirke. Den festivalen blir bedre og mer ambisiøs for hvert år. Nå er den virkelig i verdensklasse.

Jeg var ikke flink å gå på arrangementene, som vanlig må det ti ville hester til for å dra meg ut av huset om kveldene, men uten videre våger jeg å påstå at dette var festivalens høydepunkt. Bedre kan det nemlig ikke gjøres. Jeg angrer som en hund på at jeg ikke fikk pillet meg avgårde for å høre mitt eget motettkor framføre Bachs Matteuspasjon. Det var visst også en gjennomført flott prestasjon, og det hadde vært artig å kunne sammenlikne de to verkene.

Trond Kverno himself var tilstede i sin side, svarte kledning og holdt et fordrag på forhånd om verket og dets tilblivelse. En opplevelse i seg. Men det var veldig dumt at han hadde latt seg overtale til å holde den på engelsk. Jeg er sikker på at han hadde kunnet uttrykke seg mye tydeligere og inderligere på norsk, og de frammøtte var alle velutdannete, motiverte mennesker som hadde forstått norsk uten problemer.

Hele konserten var en opplevelse. Koret var fantastisk, en tett men bevegelig vegg av lyd uten svake punkt. Dirigenten var i toppform.
Om formiddagen var jeg så heldig å få synge under hans ledelse i gudstjenesten. Vi sang Mendelssohns Richte mich, Gott. En motett jeg aldri har likt – før nå. Hans tempovariasjoner gav komposisjonen liv og mening som jeg ikke hadde oppdaget før.

Matteuspasjonen var en åpenbaring. En a capella pasjon for to kor og ti solister. På latin. Den var preget av middelaldersk kirkemusikk, norske folketoner, ortodoks liturgi og moderne virkemidler. Full av symbolikk og geniale løsninger. Tenk å la fem menn, derav en kontratenor, i kvintett synge rollen som Jesus! Med den økte dybden og mangfoldet det gir. Eli, Eli, lama sabaktani i stigende toneart… Det gikk gjennom marg og bein!

Jeg vet ikke om jeg fornærmer kunstnerne når jeg sier dette, men konserten var ikke en kunstopplevelse. Den var noe mye mer og annet enn det. Den var en religiøs opplevelse. I mitt liv var det en historisk hendelse.


by

Izzard on Broadway

I went to see Eddie Izzard yesterday. He is my favorite comedian. Not only is he funny, he is witty and sarcastic. His jokes are firmly grounded in an extensive knowledge of varied subjects and the audience needs to be well informed. My kind of humor. I went with Kristján and my three oldest children and lots of their friends. I looked forward to it.
The whole family enjoys his work and some of his phrases have become lingo in our home. When I am serving cake I have been known to offer “cake .. or death?” Or to refere to Europe as “the Place where History comes from”.

Initially I was shocked when he appeared on stage looking like an ordinary person. I had expected the executive-transvestite-routine and had to do a quick reset in my brain – which of course is no problem for such an adept mind…
He commanded the audience right from the beginning, very solid in his work. He did a routine on insects, managing to go on for ten minutes about your regular housefly. His timing is a work of art. I think he overdid a bit on the sound effects, but what the hell … the majority of the audience was in their tweens.
His references were well chosen. I only spotted two that did not automatically go home with everyone. One reference to Marcel Marceau and one to the brigde on the River Kwai. That one didn´t ring a bell with me either, so …

His jokes can be piercing, but never hurtful or demeaning. He does not elevate himself on the expence of others. You can sense an underlying respect for his “victims”. His language is nuanced and varied and his finest tool along with his timing. He also has considerable actingskills which he uses i his hilarious “dialogues”.
I enjoyed myself. Laughing is important. Guys like Eddie make the world a better place.


by

Helikon Wasp m.m.

Var på symfonikonsert i går med Sæa, Takako og Stina. Det var en fantastisk artig greie. Dirigent var Christian Lindberg, en snål svenske med en fargerik bakgrunn som popmusiker, trombonist, skuespiller, dirigent og komponist – og sikkert mye mer. Han stilte i lærbukser og trange skjorter som han skiftet mellom hvert nummer. Han var så vital og smilende at man måtte le bare av å se på han.
Første nummer var Jan Sandström: Ocean Child. Et moderne verk med mange effekter og kraftig innsats fra brassavdelingen. Kjempleflott! Sandström er blitt beskyldt for å gjøre nåtidsmusikk folkelig, og det må jeg si gjelder for dette verket. Det var utrolig vakkert. Jeg opplevde å se hele livet mitt passere foran mitt indre øye. A near-death experience??
Neste stykke var av dirigenten himself, som både dirigerte, spilte trombonesolo, deklamerte og sang underveis. Helikon Wasp het stykket. Det var urkomisk, men utrolig sammensatt og ble mottatt med stormende jubel.
Sibelius symfoni nr. 1 var sist på programmet. Vakkert og melankolsk. Hva er det med finnene??


by

Kiri Te Kanawa

Var på konsert på lørdag med Kiri Te Kanawa. Rart å sitte i en primitiv kinosal på Island og høre denne verdenskapasiteten. Herregud! Ærefrykt er egentlig ordet! For en stemme og for en stemmebeherskelse. Når man møter en virkelig storhet kan det ikke være tvil i sjelen om at dette mennesket er noe helt spesielt. Sånn var det å se Jessica Lange på scenen, og sånn var det å høre Kiri Te Kanawa. Man visste at dette var noe enestående, man var vitne til den ytterste grense for hva en menneske kan prestere på et område.