Íslandsbanki inviterte til fest i Háskólabíó. Sissel Kyrkebø var på Island og banken en av hovedsponsorene for hele greien. En hel konsert ble arrangert til ære for dem og deres kunder, bl.a. meg.

Salen var stappfull av forventningsfulle folk som hadde fått drikke og kanapéer i foajéen på forhånd. Stor stemning.

Sissel er jo kjent her på Island, jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje juleplaten? Spør ikke meg, men det virket som om mange av de frammøtte hadde et forhold til henne. For meg og andre nordmenn var det jo forståelig nok en særlig anledning.

På scenen var det full rulle med symfoniorkester, band og kvinnekor, kjempe lysshow. Sissel selv stilte i nyinnkjøpt islandsk designerkjole og skyskraperhæler og snakket norsk til publikum, en litt usikker vingling mellom bergensk og bokmål. Litt usikker og overdrevent kokett virket hun i det hele tatt foran publikum
– så lenge hun snakket.

Men så begynte hun å synge!

For en nådegave den jentungen har.
(Jeg sier jentunge, for det er noe Julie Andrewsk evig-uskyldig over henne)
Stemmen har beholdt mye av sin fjellbekke friskhet og klokkeklare renhet, trass i alder, skilsmisser, barnefødsler og jeg vet ikke hva. Og hun kjenner stemmen sin og dens styrke og begrensninger til fulle og vet hvordan hun skal utnytte den.

Det er når hun tolker salmer og folketoner at den først kommer til sin fulle rett, og der er det ikke mange som slår henne. Salmer er en undervurdert musikkform etter min mening, og jeg blir alltid glad når noen tar dem for seg og viser dem frem. Sissel Kyrkebøs utgave av Eg veit i himmerik ei borg kunne jeg tenke meg å få høre i min egen begravelse. Sigvart Dagslands Det er makt i de foldede hender likeså.
Det var en gjennomført profesjonell og flott konsert som ingen ble skuffet over, trass i store forventninger på forhånd. Da hun avsluttet med den bunnløst melankolske Sofðu unga ástinn minn på meget god islandsk var det ikke et tørt øye i salen.
Det var en opplevelse, Sissel. Takk!

Hvis man er heldig, kan det skje at man får oppleve historiske hendelser i sitt liv. Hvis man er ekstra heldig, er det positive hendelser. At man får være tilstede der det skjer noe som er eksepsjonelt, noe som er så godt og oppbyggelig at man føler at verden er blitt et bedre sted etterpå.

Jeg var så heldig å få oppleve det 28. august, da jeg var på konsert med Oslo Domkantori og hørte dem synge Trond Kvernos Matteuspasjon under ledelse av Terje Kvam.
Det var avslutningskonserten på Kirkemusikkfestivalen i Hallgrimskirke. Den festivalen blir bedre og mer ambisiøs for hvert år. Nå er den virkelig i verdensklasse.

Jeg var ikke flink å gå på arrangementene, som vanlig må det ti ville hester til for å dra meg ut av huset om kveldene, men uten videre våger jeg å påstå at dette var festivalens høydepunkt. Bedre kan det nemlig ikke gjøres. Jeg angrer som en hund på at jeg ikke fikk pillet meg avgårde for å høre mitt eget motettkor framføre Bachs Matteuspasjon. Det var visst også en gjennomført flott prestasjon, og det hadde vært artig å kunne sammenlikne de to verkene.

Trond Kverno himself var tilstede i sin side, svarte kledning og holdt et fordrag på forhånd om verket og dets tilblivelse. En opplevelse i seg. Men det var veldig dumt at han hadde latt seg overtale til å holde den på engelsk. Jeg er sikker på at han hadde kunnet uttrykke seg mye tydeligere og inderligere på norsk, og de frammøtte var alle velutdannete, motiverte mennesker som hadde forstått norsk uten problemer.

Hele konserten var en opplevelse. Koret var fantastisk, en tett men bevegelig vegg av lyd uten svake punkt. Dirigenten var i toppform.
Om formiddagen var jeg så heldig å få synge under hans ledelse i gudstjenesten. Vi sang Mendelssohns Richte mich, Gott. En motett jeg aldri har likt – før nå. Hans tempovariasjoner gav komposisjonen liv og mening som jeg ikke hadde oppdaget før.

Matteuspasjonen var en åpenbaring. En a capella pasjon for to kor og ti solister. På latin. Den var preget av middelaldersk kirkemusikk, norske folketoner, ortodoks liturgi og moderne virkemidler. Full av symbolikk og geniale løsninger. Tenk å la fem menn, derav en kontratenor, i kvintett synge rollen som Jesus! Med den økte dybden og mangfoldet det gir. Eli, Eli, lama sabaktani i stigende toneart… Det gikk gjennom marg og bein!

Jeg vet ikke om jeg fornærmer kunstnerne når jeg sier dette, men konserten var ikke en kunstopplevelse. Den var noe mye mer og annet enn det. Den var en religiøs opplevelse. I mitt liv var det en historisk hendelse.

Var på symfonikonsert i går med Sæa, Takako og Stina. Det var en fantastisk artig greie. Dirigent var Christian Lindberg, en snål svenske med en fargerik bakgrunn som popmusiker, trombonist, skuespiller, dirigent og komponist – og sikkert mye mer. Han stilte i lærbukser og trange skjorter som han skiftet mellom hvert nummer. Han var så vital og smilende at man måtte le bare av å se på han.
Første nummer var Jan Sandström: Ocean Child. Et moderne verk med mange effekter og kraftig innsats fra brassavdelingen. Kjempleflott! Sandström er blitt beskyldt for å gjøre nåtidsmusikk folkelig, og det må jeg si gjelder for dette verket. Det var utrolig vakkert. Jeg opplevde å se hele livet mitt passere foran mitt indre øye. A near-death experience??
Neste stykke var av dirigenten himself, som både dirigerte, spilte trombonesolo, deklamerte og sang underveis. Helikon Wasp het stykket. Det var urkomisk, men utrolig sammensatt og ble mottatt med stormende jubel.
Sibelius symfoni nr. 1 var sist på programmet. Vakkert og melankolsk. Hva er det med finnene??

Var på konsert på lørdag med Kiri Te Kanawa. Rart å sitte i en primitiv kinosal på Island og høre denne verdenskapasiteten. Herregud! Ærefrykt er egentlig ordet! For en stemme og for en stemmebeherskelse. Når man møter en virkelig storhet kan det ikke være tvil i sjelen om at dette mennesket er noe helt spesielt. Sånn var det å se Jessica Lange på scenen, og sånn var det å høre Kiri Te Kanawa. Man visste at dette var noe enestående, man var vitne til den ytterste grense for hva en menneske kan prestere på et område.