Var på symfonikonsert i går med Sæa, Takako og Stina. Det var en fantastisk artig greie. Dirigent var Christian Lindberg, en snål svenske med en fargerik bakgrunn som popmusiker, trombonist, skuespiller, dirigent og komponist – og sikkert mye mer. Han stilte i lærbukser og trange skjorter som han skiftet mellom hvert nummer. Han var så vital og smilende at man måtte le bare av å se på han.
Første nummer var Jan Sandström: Ocean Child. Et moderne verk med mange effekter og kraftig innsats fra brassavdelingen. Kjempleflott! Sandström er blitt beskyldt for å gjøre nåtidsmusikk folkelig, og det må jeg si gjelder for dette verket. Det var utrolig vakkert. Jeg opplevde å se hele livet mitt passere foran mitt indre øye. A near-death experience??
Neste stykke var av dirigenten himself, som både dirigerte, spilte trombonesolo, deklamerte og sang underveis. Helikon Wasp het stykket. Det var urkomisk, men utrolig sammensatt og ble mottatt med stormende jubel.
Sibelius symfoni nr. 1 var sist på programmet. Vakkert og melankolsk. Hva er det med finnene??