Språket er en evig kilde til mer eller mindre frivillig komikk.
Det er lett å forsnakke seg, misforstå, eller som islendingene så treffende uttrykker det “verða fótaskortur á tungunni”

Jeg elsker skolegutten som sang Deilig er jorden. Og sluttet første vers med “… klossmajoren opp til seg.”

Eller den bestemte damen som kom inn i undertøyavdelingen og forlangte Madinusa-sokker. Jo, hun hadde kjøpt sånne her før! forklarte hun for den uforstående ekspeditøren. Hun likte veldig godt merket Madinusa!
Se bare, her har vi dem: Made-in-USA.

Eller skoleeleven som ville skrive riktig og spurte: Er det én eller to p-er i foppall?

Eller venninnen min som skulle leie hybel, men var bekymret fordi husverten stod oppført i telefonkatalogen som “overstyr-mann”

Eller min islandske venninne som ikke begrep hvorfor de stadig snakket om Afrika i det islandske værvarslet.
???
Jo, hver eneste gang! Det er Sydaust-Angola, Nordvest-Angola …