Nok en gang var det Thorhild som fikk meg til å lese en bok som jeg jo selvsagt skulle ha lest på eget initiativ.
Hun hadde lest den i nynorsk oversettelse av Johannes Gjerdåker. Temmelig radikal nynorsk, må jeg si.
Sikkert ikke for alle nordmenn å lese. Eller forstå.
Men absolutt et språk som passer innholdet.

En leseropplevelse.

Fortellingen er kort og konsis. Språket er kraftig og jordnært, bokstavelig talt. Innholdet dramatisk og hjerteskjærende. Budskapet aktuelt.

Þegar framtíð skal byggja, að fortíð skal hyggja.

Vi må ikke dyrke framskrittet så hemningsløst at vi gir blaffen i og nedvurderer vår egen kulturarv. Røtter og tilknytning er viktig. Den som ikke forstår å ta nedarvete fellesverdier med i regningen er kortsynt, grensende til dum.
Røtter holder oss fast, på godt og ondt. Og ompotting kan med fordel skje varsomt.

Ofte.