“Klokka seks om morgenen, den 10. januar 1945, ble Louis Hogganvik arrestert i sitt hjem av det tyske sikkerhetspolitiet. Under streng bevoktning ble han ført til Arkivet, Gestapos beryktede hovedkvarter i Kristiansand. Ni dager seinere tok Louis Hogganvik sitt eget liv ved å svelge biter av madrassen han sov på. ” heter det i omtalen om boka Himmelarkivet av Gaute Heivoll.

Jeg var spent på å lese den etter å ha falt så pladask for Mens jeg brenner ned.

Dette er også en dokumentar-roman. En fantasifortelling bygget på faktiske hendelser. Dramatiske hendelser som har stoff nok til å bli både bok og teater og film. Men likevel aldri har nådd offentlighetens lys før nå. “Vanlige” mennesker skjebner som er så veldig veldig langt fra å være vanlige. Og þó …

Boka går mye langsommere fram og har ikke samme nerve som Mens jeg brenner ned. Forfatteren og hans vånde tok litt for mye plass etter min mening.

Men boken er velskrevet, interessant og verdt å lese.

Så mange tause skjebner vi har rundt oss. Hver dag.