Jeg kjøpte den nye Irvingboken på Flesland. Jeg måtte ta mot til meg, for de tre siste bøkene hans har jeg hatt besvær med å fordøye. Den siste, Last Night in Twisted River, måtte jeg rett og slett melde pass på. Og de to derforut, A Widow for One Year og The Fourth Hand, var tungleste, de også. Men med mine tidligere favoritter ferskt i minne (Garp, Owen Meany, Son of the Circus) tenkte jeg at han fortjente litt innsats fra min side.
Boken handler om seksuell identitet, toleranse, hvordan vi påvirker hverandres liv på godt og vondt, og er en stor protest mot enhver kategorisering av mennesker. Drømmer, lengsler, oppfyllte og uoppfyllte.
Denne var også tunglest, men her var Irving i alle fall tilbake på gamle trakter. Hovedpersonen Bill er en biseksuell mann, a sexual suspect, som han sier selv. Verken kvinner eller menn, straight eller gay, stoler på han. Han vokser opp på en internatskole i en liten by på østkysten med et vanskelig forhold til sin mor og en ikke-eksisterende farsfigur – så nært jomfrufødsel som det er mulig å komme. Bryterne er på banen igjen. Dannelsesreisen til Wien er på plass (uten bjørner denne gangen). Et burlesk persongalleri med mange “terminal cases”. Gutten har sin første seksuelle erfaring sammen med Frøken Frost. Den transseksuelle sjefen på kommunebiblioteket, tidligere bryterkonge. Halvparten av barndommen hans foregår på og bak scenen på byens amatørteater, der moren er suffløse – dømt til for evig å sitte i kulissene og hviske andre mennesker replikker, bestefaren er cross-dresser og får de saftigste kvinnerollene. Regissøren er Borkmann, en tilflyttet nordmann som er vaktsjef på sagbruket, snakker dårlig engelsk og bare vil sette opp Ibsen-stykker. Passelig Irvinsk for deg?
Boken er holdt i den vanlige tørrvittige stilen, på grensen til å være flåsete av og til. Jeg synes alltid Irving skaper distanse til sine personer på denne måten. Litt også her, selv om eksplisitte skildringer av homofile forhold spriter opp innimellom. Og når Den Store Epidemien slår til på 70-tallet og personene begynner å dø som fluer, er det slutt på distansen. Da kommer vi helt opp i sykesengen og inn i de døendes betente svelg.
Jeg har ikke sett AIDS skildret så gripende som her, verken i tekst eller på film. Desperasjonen, redselen, resignasjonen, heltemotet og oppofrende kjærlighet lyser mot oss.
Den var verdt å lese. Men jeg ser ikke filmatisering i nærmeste fremtid ..