Takk og pris – nå er sommeren her!
Det ligger i selve navnet; Island er ikke Sommerlandet. Her er det kaldt og mørkt store deler av året. Sommeren er kort og intens, hvis den kommer i det hele tatt. Av og til, hvis man snur seg unna, kan man risikere å gå glipp av den.
Islendingene har tatt konsekvensen av det, og istedenfor å sette seg ned og vente på godt vær, har de like godt plottet sommeren inn på kalenderen. “Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det,” har jeg hørt folk si. Vel, islendingene tar ansvar!
Author Archives: gryek
Salmer til alle tider
Takk og pris for at salmesjangeren fortsatt lever i beste velgående. At det stadig er nye mennesker, gamle og unge, som finner uttrykk for troen sin og livet sitt i salmer. Kunstnere og artister bruker salmeformatet til å formidle sine tanker og sin tro og sin tvil. For meg ser det ut som om salmen har fått en aldri så liten renessanse i de seinere år, og det synes jeg er kjempebra.
Både i Norge og på Island har det kommet ut nye salmebøker. Den norske kom riktignok i 2013, for ti år siden. At jeg fortsatt kaller den for “ny” sier mer om meg enn om salmeboken. Alt som er yngre enn ti år er “nytt” for meg! Et alderstegn antakelig.
Den islandske kom i fjor og må kunne kalles ny. Jeg fikk den til bursdagen av Kristján. Den er flott både utvendig og innvendig. Heldigvis er den kun på islandsk. Med absolutt all respekt for sidemål, lulesamisk. nordsamisk. sørsamisk og kvensk; Den norske salmeboken er for tjukk og tung til å være brukervennlig.
Selve utvalget av salmer er fint. Gamle slagere går igjen og nytt kommer til, både på norsk og islandsk. Og sikkert også på lule-, nord-, sørsamisk og kvensk. Halleluja!
Snøklokken
Takk og pris!
Jeg har funnet igjen det lille emaljesmykket mitt. Jeg trodde jeg hadde mistet det, selv om jeg ikke kunne forstå hvordan skulle kunne ha gått til. Jeg pleier ikke å miste og tulle bort ting! Og når jeg en sjelden gang gjør det, så finner jeg det alltid igjen. Før eller siden.
Dette er et lite halssmykke fra David Andersen. Snøklokke fra serien Flora. Det er egentlig for lite og spinkelt til å kle min hals, men det er så vakkert. Jeg er veldig glad i emalje og har flere smykker fra DA, smykker som jeg sjelden går med, men som jeg nyter synet av.
Jeg hadde oppdaget at smykket var forsvunnet. Jeg hadde lett på alle de sannsynlige stedene uten resultat. Jeg gav opp – i overbevisning om at det ville dukke opp igjen. Før eller siden.
les merCottage pie med blomkål
Lag kjøttsaus av karbonadedeig, gulrot, løk, hvitløk, sopp om du liker det, tomatpuré, kjøttbuljong og krydder. Timian, lauvbærblad, salt og pepper er klassisk. La det hele koke godt og vel sammen og sette smak.
Kok blomkål og la den renne godt av seg. Mos den med smør og cheddarost og krydre med salt og pepper eller hva som helst.
Ha kjøttsausen i en ildfast form, eller i porsjonsformer, og fordel mosen over. Topp med revet cheddar og stek i ovnen til alt er gjennomvarmt og fargen fristende gyllen.
Erter smaker godt til. Comfort-food.
Blomkål Mac&Cheese
Kok et blomkålshode knapt mørt, hell av vannet og la det tørke litt opp i en ildfast form.
Salt etter smak og del opp i macaronistore biter.
Kok opp fløte og la den tykne litt. Ha i en teskje sennep, en håndfull revet cheddarost og noen skjeer smøreost og rør godt. Hell over blomkålen og stek i ovn på 190°C. Strø over litt mer cheddar så retten får en fin gylden farge.
La den stå noen minutter.
Spis!
Ann Cleeves: Cold Earth

Bok nummer sju i Shetlandserien.
Det er vinter igjen, uvær og uvanlig mye regn. Så mye regn at akkurat idet gravfølget til Magnus Tait (den mistenkelige bygdeoriginalen fra bok nr 1) setter på seg hattene igjen etter å ha senket kisten hans i jorden, går det et skred som river med seg halve kirkegården, deler av veien og våningshus og uthus på en gammel gård som lenge har ligget ubebodd. Når opprydningsarbeidet tar til, finner de, til alles store forskrekkelse, et lik inne i ruinene. En ukjent, mørkhåret kvinne, ikledd i rød galakjole! Av alle ting.
Ingen vet hvem hun er, og obduksjonen viser at hun ikke omkom i raset, men allerede var død da massene traff huset. Myrdet!
Hvem er hun? Hva gjør hun i det forlatte gårdshuset? Hvorfor i alle dager er hun festkledd? Hvorfor ble hun myrdet? Og av hvem?
Perez er forbløffet. Noen må vite det. Noen i lokalsamfunnet.
Cleeve gir oss innsyn i livet til beboerne i bygden, som vanlig er dette en “persondrevet” handling, og ergo skjer det underlige og uforutsette ting. Folk er rare og uforutsigbart ulogiske, sånn er det bare.
Når psykiske problemer og rusavhengighet kommer i tillegg, er katastrofen overhengende.
Perez knekker nøtten, og klarer denne gangen å redde livet til kjæresten sin like foran nesen på morderen som prøver å begrave henne levende i den kalde jorden.
Litt i overkant?
Bussen er sjefen.
En bussjåfør, en bussjåfør det er en mann med godt humør! sang vi som barn. Mest fordi humør rimer på sjåfør antakelig. Uansett må det være en stor fordel for en bussjåfør å ha godt humør. For oss alle, for den saks skyld, godt humør er bra å ha.
Jeg er glad i bussen og har stor respekt for den. Da veiene på Askøy var enda smalere enn de er i dag
og stort sett laget av grus, var det bussen som var sjefen. Da var det bare å trå ut i grøfta og slippe den forbi i ærbødighet. Bussen hadde mål og med og foran hadde den et skilt som fortalte hva den holdt på med; Turbuss, Skolebuss. Opplæring. Eller rett og slett Ikke i rute.
De fleste bussene var nok i rute og ute i et bestemt ærend. De skulle til Hanevik, Stenrusten eller Marikoven. Noen til og med til Hetlevik eller helt til Herdla.
Nå slukker moder alle lys
Julen er over og alle lysene som mor tente, er slukket.
Som alle andre har vi en mengde tradisjoner knyttet til julefeiringen, og en av dem er at julen er over 6. januar. Trettende dag jul. Da vender den siste islandske julenissen Kertasníkir nesen hjemover igjen. Da slukker jeg@moderen alle adventststaker og julestjerner og trekker ut ledningen på juletreet. Det er et vemodig og litt tungt øyeblikk. Et punktum.
Frontfigur
Jeg fikk ny mobil til jul. En superfin og slank en, litt større enn min gamle, både innvendig og utvendig.
Du kommer til å merke forskjellen, sa den lille jentungen som tok mot meg i butikken, mens hun skjelte til min gamle Huawei. Å, hvordan da? spurte jeg. Tja, mest på kameraet og batteriet.
OK, det høres bra ut. Jeg ble aldri helt dus med den kinesiske Huaweien, og etter alle konspirasjonsteoriene knyttet til navnet var jeg blitt skeptisk. Var det rett og slett min samfunns- og borgerplikt å bytte telefon?
I alle fall fikk jeg en ny. Samsung S22 Ultra+. Kult navn som ser flott ut på displayet i bilen når min Volvo sier fra om at den har fått kontakt med Gry S22 Ultra +
Ann Cleeves: Thin Air

Shetlandsbok nr 6 foregår på Unst utpå sensommeren.
To studievenninner og deres partnere er på plass for å feire bryllupet til den tredje venninnen som har giftet seg med en Unsting.
Det viser seg etterhvert at de tilreisende har litt av hvert med i bagasjen, de er ikke så uskyldige som de ser ut til. Skjulte agendaer blir satt ut i live og slår uavvendelig feil. De fastboende har også ting på gang og lokalkunnskap som kommer godt med.
En av de tilreisende blir funnet myrdet og Perez må trå til. Han er tilbake i jobb og har påtatt seg delt foreldreansvar for Cassey, datteren til Fran. Heldigvis stiller Willow Reeves opp for å hjelpe til med etterforskningen som fører dem vidt og bredt i tid og rom. Et nytt mord skjer og skaper stor forvirring, men Perez får oversikten og klarer å avverge mord nummer tre på hengende håret.
Ganske voldsomt. Shetland er ikke et trygt sted å være!
I alle Shetlandbøkene, i de fleste Cleeves-bøkene faktisk, ligger det familiære forhold bak forbrytelsene. Det gjør det også her. Foreldre er livsfarlige, eller i livsfare.
I bokhyllen min står Families and how to survive them av Skynner/Cleese. Jeg burde kanskje ta den fram og lese den igjen for sikkerhets skyld. Ta mine forholdsregler ….
Ann Cleeves: Dead Water

Bok nr 5 i Shetlandserien foregår et halvt år etter at Perez mistet kjæresten sin.
Det går mot vår, men fortsatt holder vinteren stand og tåken ligger tjukk.
Perez er ikke tilbake på jobb, men når en mystisk mordsak dukker opp, kommer han på banen igjen for å hjelpe Willow Reeves som blir fløyet inn fra fastlandet for å ta kommando.
Journalisten Jerry Markham, en utflyttet shetlender, er tilbake på øyen og blir funnet drept. Var han på sporet etter noe muffens, et stort scoop? Noe som har med oljeproduksjon og kontroversiell enerigutbygging å gjøre? Eller er motivet personlig?
Han var ikke guds beste barn, og etterlot seg løse tråder da han flyttet til fastlandet, bl.a. en brutt forlovelse med Evie Watt. Evie har heldigvis funnet lykken på nytt og bryllupet er bare fire dager unna når den nye forloveden hennes blir funnet myrdet.
The plot thickens.
Ann Cleeves: Blue Lightning

Bok nr. 4 i Shetlandserien foregår om høsten på den mest avsidesliggende øyen av alle: Fair Isle.
DI Perez kommer derfra, og har tatt forloveden, Fran, med dit for å presentere henne og øyen for hverandre. Foreldrene hans har invitert til fest for hele nabolaget, og dansen går for full musikk. Festen holdes i det gamle fyret som er gjort om til fugleobservatorium. Kantinen leies ut som selskapslokale.
Det er høst og storm og uvær og all trafikk ligger nede. Fair Isle er isolert fra omverdenen, så vi får et mysterium a la Agatha Christie når lederen for observatoriet blir funnet fjærpyntet og drept i arbeidsrommet. Én av de tilstedeværende må være morderen!
Cleeves har selv jobbet som kjøkkenhjelp på Fair Isle fuglereservat og har førstehåndskunnskap om hvordan livet går for seg i sånne omgivelser. Vi får mye insideinformasjon om fuglekikkernes hverdag – virker helt sprøtt på meg ….
Alltid beredt!
Sunniva Gylver er en klok dame med stort engasjement og sine meningers mot.
Hun bruker det fasinerende begrepet “eksistensiell beredskap”. En klok tanke.
Beredskap har vært et buzzord de siste årene etter mange kriser på rappen; pandemi, krig i Europa, varemangel, stigende strømpriser og andre priser. Samfunnets sårbarhet blottlagt.
les merLøft blikket
Vi har en klok konge.
I sin nyttårstale sa han blant annet: “ Og vi må løfte blikket. Både ut av landet, i solidaritet med andre mennesker. Og i våre egne liv. For å møte blikket til andre som trenger oss. Men også for å søke blikket til de som kan hjelpe når vi selv trenger det.“
Han oppfordrer oss til å løfte blikket Til å se hverandre. Til å se hverandre i øynene. Til å se den som står ved siden av oss.
Det er så enkelt, så hverdagslig at det er lett å overse – forgive the pun.
Men når selveste kongen sier at det er viktig at vi ikke overser hverandre, da bør vi ikke overhøre han.
Ann Cleeves: Red Bones

Dette er bok nr 3 i Shetlandserien, og vi begynner å bli kjent med persongalleriet og omgivelsene. Denne gangen skal vi til Whalsay. Betyr det Hvaløya, tro? Denne gangen er det vår i luften. Mye tåke.
På det vanstelte og forsømte bruket til Mima, Sandy Wilsons farmor, pågår det arkeologiske utgravinger. Håpet er å finne spor etter aktivitet under Hansatiden.
Gjett om det etterhvert graves fram ting og tang av nyere dato som ikke tåler dagens lys? DI Perez får en vanskelig sak å nøste opp.
Som vanlig kommer vi tett på personene og vi får innblikk i hvordan det kan være å bo i et så lite og isolert samfunn. Cleeves har en fabelaktiv evne til å skildre de ulike personlighetene og hvordan de reagerer på hverandre. Det er som om hun blander ulike ingredienser i en kjemisk forbindelse og rører rundt for å se hva som skjer. Eksploderer det?
Historien har tråder tilbake til krigen, og en høy, blåøyd, blond, staut og norsk Shetlandsfarer er egentlig opphavsmann til hele elendigheten.
Jeg sitter igjen med to spørsmål:
Forholder det seg sånn i virkeligheten; drikker britene faktisk så mye te? Helt alvorlig??
Og vil DI Perez og Fran gifte seg i neste bok?
Ann Cleeves: White nights

White nights er bok nr 2 i Shetlandserien.
Denne gangen skjer handlingen midt på sommeren. “Da simmer dim”, de lyse nettene som vi nordboere kjenner så godt, gir navn til boken og mystikk til stemningen. Både fastboende og tilreisende blir øre og yre og oppfører seg merkelig.
Når historien er ferdig, sitter vi igjen med tre lik og DI Perez er personlig involvert fra første side av. Alle bærer på hemmeligheter og Cleeves har en uvanlig evne til å holde på hemmelighetene selv om personene får uttrykke seg tilsynelatende fritt. Minner litt om A. Christies genistrek The Murder of Roger Acroyd, der morderen selv fører ordet hele vegen uten at vi gjennomskuer han. I denne boken kommer på samme måte morderen til orde hele vegen og virker så rasjonell at vi aner fred og ingen fare.
Historien starter i The Herring House kunstgalleri, men viser seg å ha røtter femten år tilbake i tid og involverer etterhvert hele den lille bygden Biddista.
Nok en seier for Ann Cleeves og DI Perez som begynner å bli varm i trøyen.
Ann Cleeves: Raven black

Dette er den første romanen i Shetland-serien.
Handlingen foregår på Shetlandsøyene, og lokaliteten er en viktig ingrediens i både handlingsforløpet og stemningen. Vær og vind spiller hovedroller, ferger blir innstilt, fly blir forsinket, gjørme er noe man blir sittende fast i, skrenter er noe man faller utfor og tidevannet noe man må ta hensyn til.
Hovedpersonen i serien er DI Jimmy Perez. Han leder etterforskingen av det ene mordet etter det andre med stoisk innsikt og tålmodighet. Privatlivet hans blir en viktig tråd gjennom bøkene. Denne første boken ender med at han ringer til foreldrene sine, som bor på den avsidesliggende Fair Isle, som ifølge Wikipedia har 68 fastboende, for å fortelle at han ikke har tenkt å flytte hjem for å overta det lille bruket som er til salgs. Heldigvis for oss lesere øyner han en framtid i Lerwick, og vi får flere spennende bøker om han og kollegene hans. Ann Cleeves er en dyktig forfatter særlig sterk i personskildring, dette er ingen 13-på-dusinet whodunnit. En nytelse å lese.
Europa på kryss og tvers: Mont Saint Michel – Charleroi
Vi kjørte fra Gascogne til Normandie uten å se oss verken til høyre eller venstre.
Det var en lang reise og vi var ganske ferdige da vi kom fram. I Normandie hadde det gått for seg i verdenskrigen, det var det tegn på over alt. Slagmarker, minnesmerker og svære kirkegårder. Tyske, amerikanske, engelske og franske. Det var tydelig at de falne ikke var glemt. Gravene var velstelte og mange bar preg av at slektninger hadde brukt sommerferien på å komme langveisfra for å vise respekt. Det gjorde inntrykk.
Vi hadde ikke planlagt noen overnatting og kjørte rundt på måfå. Da vi kom til St Quentin-Sur-le-Homme orket vi ikke mer. Vi fant et hotel som het Hôtel le Gué du Holme og der tok vi inn. Det så helt greit ut. Helt landsens – ute i huttaheiti, men kort veg fra morgendagens mål.
Vil dere ha middag? spurte damen i resepsjonen. Nei, sa jeg. Ja, sa heldigvis Kristján.
Vi satte koffertene på rommet og gikk til restauranten i våre joggesko og shorts og Tskjorter. Der ble vi overrasket av propre dekkete bord med lys og hvite duker og et klientell i finstasen. Dette var mer eksklusivt enn vi hadde tatt høyde for.
Det var en skikkelig gourmet restaurant med Michelinstjerne og vi fikk et av de beste måltidene på hele turen. Kjempeoverraskende for oss begge.
Dagen etter kjørte vi til Mont-Saint-Michel og var tidlig ute. Det var perfekt timing, skoleferien var nettopp over og stedet derfor ikke så vanvittig fullt av folk som vanlig. Vi spaserte til øyen og det var virkelig en magisk opplevelse. Stedet kan ikke beskrives, det må oppleves.
Jeg får henvise til Wikipedia.
De fastboende munkene var bortreist på dagen. På retreat. Retreat fra MstM???
Går det an å finne et mer tilbaketrukket sted i Frankrike?
På flukt fra turistene antakelig, eller fra håndtverkerne. Kirken var under høylydt oppussing, så det lå ikke an til stille kontemplasjon.
Munkene må ha sterke knær! Ikke bare kneler de på kalde steingulv til fastsatte tider, men de må gå i trapper hver gang de skal noe sted. Dette er ikke stedet for folk med dårlige knær. Fysioterapister ville kunne etablere luksuriøse forretninger her.
Da vi kom i land igjen, var vi innom salgsboder som lokale fruktprodusenter hadde satt opp. Epler, plommer og pærer i alle mulige utgaver. Plutselig gikk det opp for meg at vi var på grensen til Calvados! Jeg handlet flere flasker av min yndlingsbrennevin
Da vi var ferdige, fikk Kristján ånden over seg og kjørte tvers over France. Jeg tok fram hodeputen som hadde ligget uantastet i baksetet, lukket øynene og ble med på ferden.
Vi suste forbi severdigheter i fleng, katedraler, chateauer, fossilparker, kniplinger, ja selv Bayeux!
Jeg måtte bare lukke øynene og tenke på kongen og fedrelandet. Kjør i vei, sa jeg til min ektemann.
Vi stoppet ikke før i Charleroi godt inne i Belgia. For å overnatte.





Europa på kryss og tvers: Lectoure
Patrick og Martine hadde invitert oss på besøk til sitt landsted i Lectoure i Occitanie og der ble vi i fire dager.
En gammelt gjennomrestaurert bondegård midt i melon-og solsikkeland.
Huset var endret, men hadde beholdt mye gammelt, kald kjeller til vin, tårn der fruen sov som en annen Rapunzel, svære takbjelker av eik, tykke murvegger, gule slitte naturfliser på gulvene med spor etter mange føtter, massive dører med smijernsbeslag, et utall soverom og baderom og et sammensurium av gjenstander av alle slag, rene muséet.
Patrick er en samler. Det var bøker, sølv, gamle masker verdt en formue, scarabéer, gamle kart. Du kunne finne alt, unntatt kanskje et instrument.
Vi fikk soverom i annen etasje med utsikt over avblomstrete solsikkeåkrer.
Jean, dattersønn var på besøk. Han hadde påtatt seg å rydde ut av garasjen, noe som ikke hadde vært gjort på noen tiår. Med regelmessige mellomrom kom han inn med skatter han hadde funnet: Hva skal jeg gjøre med denne?
Ah-åh-den ja! Den hadde jeg glemt. Og så kom det en lang historie som hørte til. En sjelden veteran-Merzedes stod og støvet ned der ut. „Den får bare bli stående.“ Det artige er at Jean var en av ungene Bára var au pair for den gangen for lenge siden.
Den gamle mannen som spurte og sagde
Julen nærmer seg igjen, og med den de gamle julesangene.
Den som begir seg på tur over sjø og land vil før eller siden støte på en gammel mann som spør og graver (eller spør og sager, som vi trodde det betød).
Den han vil vite er hvor du kommer fra. “Hvor hører du vel hjemme?”
Jeg er så heldig å høre hjemme i to land, jeg har to pass og kan kalle meg både nordmann og islending. Men det er ikke egentlig statsborgerskapet han er ute etter!
I sangen skal du svare med et tulleland, og du kan selv velge hvilket. Klappeland, trampeland, hinkeland, hoppeland, gråteland osv. (Prompeland var det alltid en av de morsomme guttene om foreslo på juletrefestene i gamle dager) Skjønner tegningen? Du skal også gjøre bevegelser og lage lyder som illustrerer landet ditt. Mye moro og latter – en klassisk julesang, nærmest helårssang vil jeg si.