Da vi kom til Charleroi, var klokken blitt 01.00 og hotellet lå i et område som var under ombygging. Gater var stengte og omkjøringer overalt. Det var mørkt og google maps var helt ute på viddene.
Vi holdt på å bli sprø, men fant omsider nedkjørselen til hotellets parkeringskjeller.
Vi sov og kjørte videre til Bergisch Gladbach neste dag.
Denne byen er sagnomsust i familien, hjemmet til Zanders papirfabrikk – grunnlaget for forretningen og formuen vår. Her har Kristján vært utallige ganger i businessøyemed, og han viste meg begeistret rundt i byen som tidligere var mer eller mindre eid og drevet av Zanders. Omtrent som Årdal var drevet og eid av Hydro.
En sjarmerende by. Erketysk. Vi spiste lunsj på Bergischer Löwe med en kelner som var som klippet ut av en Strauss-operette. Vi var innom Villa Zanders, familiens herskapsvilla gjort om til museum. Det var fullt av papirkunst natürlicherweise! Fra tapeter til bilder til andre dekorasjoner. De holdt på å forberede en ny utstilling om bokkunst, så vi fikk ikke slippe inn.
Isteden tok vi et tog til Köln, besøkte katedralen og tok en Limoncello Spritz. Vel tilbake tok vi inn på Tannenhof. Sært sted, men biergarten hadde de så det ble anledning til en night-cap før bingen.
2. september var vi kommet til. Det ble walk-about i BG med innlagt pilegrimsvandring til det svære Zandersområdet som nå skal utvikles til A Vibrant Urban Prosject (sic)
Kristjan ble grepet av nostalgi.
Så satte vi oss i bilen og sprengkjørte til København, masse kø i Bremen. Vi tok inn i 23 etasje på Marriot ved Kastrup. Baren hadde toaletter der alt gikk i svart!
Toalettskålen, gulvene, veggene, vaskene… Det var ekkelt! Ikke vellykket i det hele tatt.
3. september bar det videre til Norge via broen og den svenske skjærgården. Vi stoppet i Åsa og fikk se svensk camplingliv på nært hold. Minnet om Saltkråkan. På Åsa hembakeri spiste vi vi en aldeles fortreffelig lunsj som holdt oss gående til vi kom fram til Irene i Tønsberg som hadde laget deilig laksemiddag til oss. Vi installerte oss hos henne og tok kvelden.
Dagen etter var det sen frokost og spasertur til kirkegården. Så kom Miriam og tante Laila på kaffebesøk. Vemodig å vite at dette ble siste gang vi traff tante. Hun er skral.
Lammlår til middag og et barnebarn på overnattingsbesøk hos farmor. Stort husrom og stort hjerterom.
Det uvanlige navnet Guttorm dukket opp i praten ofte nok til at jeg begynte å spisse ørene. Er det noe i gjære? Veloppdragent lot jeg være å spørre…
5. sept var siste reisedag.
Via Hardanger kom vi oss hjem nedlastet med eplekaker og -sider og hermetiske plommer og jeg vet ikke hva.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.