Jeg er oppvokst på 50- og 60-tallet. Da var det andre tider. Jeg tenker at det må ha vært historiens beste tid å være norsk jente i Vestland.
Vi hadde stor frihet, ble kastet ut for å finne oss noen å leke med. En sjelden gang, hvis det regnet altfor mye, hendte det at vi fikk leke inne, men ellers fikk vi klare oss på egenhånd, uten noen form for voksen tilrettelegging.
Stor frihet, men vi kjente våre plikter! Barn skulle være lydige uten å kny, barn skulle ses men ikke høres! Det var det som gjaldt. Ulydig/uartig skulle man ikke være.
Deilig nordafrikask suppe. Med linser i den marokkanske versjonen, uten linser i den algirske, har jeg forstått.
Kutt godt fårekjøtt i passelig store biter og brun dem raskt i olje. Skjær en løk eller to og stek den myk sammen med kjøttet. Krydre med malt koriander, cumin, ingefær, turmerik og eventuelt cayennepepper. Bland godt og la duftene komme fram. Flå og finhakk en haug med tomater og tilsett sammen med hvitløk og ikke for mye vatn. Rør godt og la det putre en stund. Skyll kyllingbønner godt og stapp dem grovt – ut i suppen med dem. Kok suppen til kjøttet er mørt og godt, det er vanskelig å koke for lenge. Tilsett salt etter smak
Før du serverer kan du presse sitronsaft over, strø malt kanel på og kaste på en håndfull finhakket koriander. Gode greier, trust me! ( som Trump pleier å si … )
Mange av mine venner synes det er rart at jeg er kristen, troende og bekjennende kristen, men de respekterer det og lar meg stort sett være i fred. Litt godlyndt erting av og til må jeg tåle, og når kirkens folk gjør eller sier noe som går over alle støvleskaft, får jeg av og høre det. Hvor farlig gudstro er for individet og for samfunnet i helhet. Noen ganger blir jeg oppfordret til å ta opp hansken for Gud, eller til å forsvare kirkens politikk eller enkeltpersoners utsagn. Det hender at jeg blir bedt om å forklare treenigheten eller jomfrufødselen-noe jeg må melde pass på. Men stort sett får jeg være i fred og av og til får jeg oppriktig interesserte spørsmål og invitasjon til samtale om livets gåte utfra mitt ståsted.
Takk og pris – nå er sommeren her! Det ligger i selve navnet; Island er ikke Sommerlandet. Her er det kaldt og mørkt store deler av året. Sommeren er kort og intens, hvis den kommer i det hele tatt. Av og til, hvis man snur seg unna, kan man risikere å gå glipp av den. Islendingene har tatt konsekvensen av det, og istedenfor å sette seg ned og vente på godt vær, har de like godt plottet sommeren inn på kalenderen. “Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det,” har jeg hørt folk si. Vel, islendingene tar ansvar!
Takk og pris for at salmesjangeren fortsatt lever i beste velgående. At det stadig er nye mennesker, gamle og unge, som finner uttrykk for troen sin og livet sitt i salmer. Kunstnere og artister bruker salmeformatet til å formidle sine tanker og sin tro og sin tvil. For meg ser det ut som om salmen har fått en aldri så liten renessanse i de seinere år, og det synes jeg er kjempebra. Både i Norge og på Island har det kommet ut nye salmebøker. Den norske kom riktignok i 2013, for ti år siden. At jeg fortsatt kaller den for “ny” sier mer om meg enn om salmeboken. Alt som er yngre enn ti år er “nytt” for meg! Et alderstegn antakelig. Den islandske kom i fjor og må kunne kalles ny. Jeg fikk den til bursdagen av Kristján. Den er flott både utvendig og innvendig. Heldigvis er den kun på islandsk. Med absolutt all respekt for sidemål, lulesamisk. nordsamisk. sørsamisk og kvensk; Den norske salmeboken er for tjukk og tung til å være brukervennlig. Selve utvalget av salmer er fint. Gamle slagere går igjen og nytt kommer til, både på norsk og islandsk. Og sikkert også på lule-, nord-, sørsamisk og kvensk. Halleluja!
Takk og pris! Jeg har funnet igjen det lille emaljesmykket mitt. Jeg trodde jeg hadde mistet det, selv om jeg ikke kunne forstå hvordan skulle kunne ha gått til. Jeg pleier ikke å miste og tulle bort ting! Og når jeg en sjelden gang gjør det, så finner jeg det alltid igjen. Før eller siden. Dette er et lite halssmykke fra David Andersen. Snøklokke fra serien Flora. Det er egentlig for lite og spinkelt til å kle min hals, men det er så vakkert. Jeg er veldig glad i emalje og har flere smykker fra DA, smykker som jeg sjelden går med, men som jeg nyter synet av.
Jeg hadde oppdaget at smykket var forsvunnet. Jeg hadde lett på alle de sannsynlige stedene uten resultat. Jeg gav opp – i overbevisning om at det ville dukke opp igjen. Før eller siden.
En bussjåfør, en bussjåfør det er en mann med godt humør! sang vi som barn. Mest fordi humør rimer på sjåfør antakelig. Uansett må det være en stor fordel for en bussjåfør å ha godt humør. For oss alle, for den saks skyld, godt humør er bra å ha.
Jeg er glad i bussen og har stor respekt for den. Da veiene på Askøy var enda smalere enn de er i dag og stort sett laget av grus, var det bussen som var sjefen. Da var det bare å trå ut i grøfta og slippe den forbi i ærbødighet. Bussen hadde mål og med og foran hadde den et skilt som fortalte hva den holdt på med; Turbuss, Skolebuss. Opplæring. Eller rett og slett Ikke i rute. De fleste bussene var nok i rute og ute i et bestemt ærend. De skulle til Hanevik, Stenrusten eller Marikoven. Noen til og med til Hetlevik eller helt til Herdla.
Julen er over og alle lysene som mor tente, er slukket. Som alle andre har vi en mengde tradisjoner knyttet til julefeiringen, og en av dem er at julen er over 6. januar. Trettende dag jul. Da vender den siste islandske julenissen Kertasníkir nesen hjemover igjen. Da slukker jeg@moderen alle adventststaker og julestjerner og trekker ut ledningen på juletreet. Det er et vemodig og litt tungt øyeblikk. Et punktum.
Jeg fikk ny mobil til jul. En superfin og slank en, litt større enn min gamle, både innvendig og utvendig. Du kommer til å merke forskjellen, sa den lille jentungen som tok mot meg i butikken, mens hun skjelte til min gamle Huawei. Å, hvordan da? spurte jeg. Tja, mest på kameraet og batteriet. OK, det høres bra ut. Jeg ble aldri helt dus med den kinesiske Huaweien, og etter alle konspirasjonsteoriene knyttet til navnet var jeg blitt skeptisk. Var det rett og slett min samfunns- og borgerplikt å bytte telefon? I alle fall fikk jeg en ny. Samsung S22 Ultra+. Kult navn som ser flott ut på displayet i bilen når min Volvo sier fra om at den har fått kontakt med Gry S22 Ultra +
Sunniva Gylver er en klok dame med stort engasjement og sine meningers mot. Hun bruker det fasinerende begrepet “eksistensiell beredskap”. En klok tanke.
Beredskap har vært et buzzord de siste årene etter mange kriser på rappen; pandemi, krig i Europa, varemangel, stigende strømpriser og andre priser. Samfunnets sårbarhet blottlagt.
Vi kjørte fra Gascogne til Normandie uten å se oss verken til høyre eller venstre. Det var en lang reise og vi var ganske ferdige da vi kom fram. I Normandie hadde det gått for seg i verdenskrigen, det var det tegn på over alt. Slagmarker, minnesmerker og svære kirkegårder. Tyske, amerikanske, engelske og franske. Det var tydelig at de falne ikke var glemt. Gravene var velstelte og mange bar preg av at slektninger hadde brukt sommerferien på å komme langveisfra for å vise respekt. Det gjorde inntrykk.
Vi hadde ikke planlagt noen overnatting og kjørte rundt på måfå. Da vi kom til St Quentin-Sur-le-Homme orket vi ikke mer. Vi fant et hotel som het Hôtel le Gué du Holme og der tok vi inn. Det så helt greit ut. Helt landsens – ute i huttaheiti, men kort veg fra morgendagens mål. Vil dere ha middag? spurte damen i resepsjonen. Nei, sa jeg. Ja, sa heldigvis Kristján. Vi satte koffertene på rommet og gikk til restauranten i våre joggesko og shorts og Tskjorter. Der ble vi overrasket av propre dekkete bord med lys og hvite duker og et klientell i finstasen. Dette var mer eksklusivt enn vi hadde tatt høyde for. Det var en skikkelig gourmet restaurant med Michelinstjerne og vi fikk et av de beste måltidene på hele turen. Kjempeoverraskende for oss begge.
Dagen etter kjørte vi til Mont-Saint-Michel og var tidlig ute. Det var perfekt timing, skoleferien var nettopp over og stedet derfor ikke så vanvittig fullt av folk som vanlig. Vi spaserte til øyen og det var virkelig en magisk opplevelse. Stedet kan ikke beskrives, det må oppleves. Jeg får henvise til Wikipedia. De fastboende munkene var bortreist på dagen. På retreat. Retreat fra MstM??? Går det an å finne et mer tilbaketrukket sted i Frankrike? På flukt fra turistene antakelig, eller fra håndtverkerne. Kirken var under høylydt oppussing, så det lå ikke an til stille kontemplasjon. Munkene må ha sterke knær! Ikke bare kneler de på kalde steingulv til fastsatte tider, men de må gå i trapper hver gang de skal noe sted. Dette er ikke stedet for folk med dårlige knær. Fysioterapister ville kunne etablere luksuriøse forretninger her.
Da vi kom i land igjen, var vi innom salgsboder som lokale fruktprodusenter hadde satt opp. Epler, plommer og pærer i alle mulige utgaver. Plutselig gikk det opp for meg at vi var på grensen til Calvados! Jeg handlet flere flasker av min yndlingsbrennevin Da vi var ferdige, fikk Kristján ånden over seg og kjørte tvers over France. Jeg tok fram hodeputen som hadde ligget uantastet i baksetet, lukket øynene og ble med på ferden. Vi suste forbi severdigheter i fleng, katedraler, chateauer, fossilparker, kniplinger, ja selv Bayeux! Jeg måtte bare lukke øynene og tenke på kongen og fedrelandet. Kjør i vei, sa jeg til min ektemann. Vi stoppet ikke før i Charleroi godt inne i Belgia. For å overnatte.
Patrick og Martine hadde invitert oss på besøk til sitt landsted i Lectoure i Occitanie og der ble vi i fire dager.
En gammelt gjennomrestaurert bondegård midt i melon-og solsikkeland. Huset var endret, men hadde beholdt mye gammelt, kald kjeller til vin, tårn der fruen sov som en annen Rapunzel, svære takbjelker av eik, tykke murvegger, gule slitte naturfliser på gulvene med spor etter mange føtter, massive dører med smijernsbeslag, et utall soverom og baderom og et sammensurium av gjenstander av alle slag, rene muséet. Patrick er en samler. Det var bøker, sølv, gamle masker verdt en formue, scarabéer, gamle kart. Du kunne finne alt, unntatt kanskje et instrument. Vi fikk soverom i annen etasje med utsikt over avblomstrete solsikkeåkrer. Jean, dattersønn var på besøk. Han hadde påtatt seg å rydde ut av garasjen, noe som ikke hadde vært gjort på noen tiår. Med regelmessige mellomrom kom han inn med skatter han hadde funnet: Hva skal jeg gjøre med denne? Ah-åh-den ja! Den hadde jeg glemt. Og så kom det en lang historie som hørte til. En sjelden veteran-Merzedes stod og støvet ned der ut. „Den får bare bli stående.“ Det artige er at Jean var en av ungene Bára var au pair for den gangen for lenge siden.
Julen nærmer seg igjen, og med den de gamle julesangene. Den som begir seg på tur over sjø og land vil før eller siden støte på en gammel mann som spør og graver (eller spør og sager, som vi trodde det betød). Den han vil vite er hvor du kommer fra. “Hvor hører du vel hjemme?” Jeg er så heldig å høre hjemme i to land, jeg har to pass og kan kalle meg både nordmann og islending. Men det er ikke egentlig statsborgerskapet han er ute etter! I sangen skal du svare med et tulleland, og du kan selv velge hvilket. Klappeland, trampeland, hinkeland, hoppeland, gråteland osv. (Prompeland var det alltid en av de morsomme guttene om foreslo på juletrefestene i gamle dager) Skjønner tegningen? Du skal også gjøre bevegelser og lage lyder som illustrerer landet ditt. Mye moro og latter – en klassisk julesang, nærmest helårssang vil jeg si.
Vi kronglet oss ut fra parkeringsplassen igjen og satte kursen mot Nice. Turen gikk langs Middelhavet, men fra motorvegen hadde vi bare tidvise havblikk. Derfor svingte vi av da det ble lunsjtid og kjørte på måfå ut en sideveg. Sjåføren var litt utrygg og spurte hele tiden: Hvor er vi? Hvor skal vi? Bare kjør, du, sa jeg. Kjør mot havet til du ikke kommer lenger. Han så gjorde, og vi endte opp i Alassio. Der parkerte vi. Jeg betalte parkeringsavgift med min Easypark-app uten å innse at jeg betalte for EJU25, min Volvo, som stod trygt parkert i garasjen på Island.
Morgen i Flüelen var en fin opplevelse. Morgenturen gikk langs Vierwaldstättersee, aka Lake Lucerne. Den er stor, og en viktig samferdselsåre i det ulendte fjelllandskapet. Jeg gikk forbi badestrender og fergekaier, noe jeg ikke hadde forventet å finne i Alpene. Over oss raget konfekteeskeaktige fjelltopper med snø på og blå himmel i bakgrunnen. Jeg gikk som vanlig til jeg fant en kirke. Kirker er nesten alltid godt plasserte i terrenget med utsikt og lett adkomst. Jeg gikk til den katolske soknekirken Herz Jesu, et stort anlegg med en løkkuppel, storslått utsikt og en interessant kirkegård. Mange gravstøtter var kunstferdig utskåret i tre, det har jeg ikke sett før.
Frokost i Lauf og så kjørte vi inn i Schwartzwald. Vi kjørte små veier uten mål og med og havnet inn på tunet hos folk uten vilje. Gikk på vindrueslang, spaserte på skogstier og klatret på borgruiner som var å finne både her og både der. Flere av avstikkerne endte ved store byggninger type kirker, hoteller, gjestgiveri/leirsteder som lå øde og forlatte og minnet om Ungdomsheimen på Kvamskogen på slutten. Kanskje er Schwartzwalds storhetstid forbi?
Det var mange fine navn på kartet og rik anledning til å trene tysk uttale. Jeg nevner i fleng: Aspich, Lochwalt, Lautenbächl, Herrensötmattenweg, Zwickgabel, Pfalzgrafenweiler. Jeg elsker det! Tyskerne tar i bruk disse fabelhaftige konsonantene og lydsammensetningene som vi nordmenn fullstendig forsømmer! Z, zw, ck, pf, schw. Jeg leste alle vegskilt høyt og hadde gangsperr i kjeven dagen etter.
Lørdag morgen stod jeg tidlig opp for å prøve ut kartet over jogge/spasér-ruter som jeg hadde funnet i hotellresepsjonen. Det er første gang jeg har sett noe sånt. En super ide. En daglig constitutional må man ha, og på denne turen måtte jeg starte tidlig og gå før solen stod opp. Jeg hæler ikke å anstrenge meg i solsteik. Jeg er SÅ takknemlig for at jeg ikke er profesjonell tennisspiller og må tåle Wimbledon i +30°C.
Det var kronglete å komme seg ut av Elbarkaden og Hamburg, men det gikk da til slutt, og vi satte nesen mot sør. Vi hadde installert en stor kjøleboks i baksetet, og der holdt drikke og niste seg appetittelig friskt i varmen. Vi hadde rundt 30°C hele veien, og flere tropenetter. Én dag med storm; mye vind, lyn og torden og et par regndråper. Det var tydelig at sommeren hadde vært tørr, og Rhinen var en skygge av seg selv.
Årets biltur gikk gjennom åtte land og strekte seg over 6000 km. Stikk den! Vi brukte tre uker på turen, og alt gikk bra. En nestenpåkjørsel av en gestikulerende fransk mopedist var det eneste hengende håret vi var på.
Jeg lånte boken “Inni er vi alltid unge” av Sissel Gran. Til mamma. Den handler nemlig om aldring, hennes greie. På vaskeseddelen står det “Opplevelsen av aldring kan nærmest komme som en overraskelse” og det syntes jeg passet på min mor. I sitt 90. år er hun hele tiden overrasket over at hun hører dårlig, blir fortere trøtt, og bruker tid på å komme inn og ut av bilen!
Hun begynte på boken, men kom snart og sa: “Nei, jeg er for gammel for denne. Denne skulle jeg ha lest for 30 år siden” Med andre ord, da hun var på min alder. Og det stemmer visst. Sissel Gran var 67 år da boken kom ut i 2019. Jeg blir 66 neste gang, så dette er nok boken for meg.
Jeg skal lese den. Det er egentlig rart at jeg ikke allerede har vært på utkikk etter stoff om aldring, for det er absolutt begynt å bli et tema. Jeg merker det på kroppen. De fleste av mine venner har gjort som jeg og pensjonert seg. En ny fase er begynt.
