Lyse øyeblikk


by

Stillingsvegring

Jeg lider av stillingsvegring, hvis det er noe som heter det.
Jeg har så vanskelig for å ta stilling til ting og gjøre meg opp mening om saker. Jeg har alltid vært forbløffet over og litt misunnelig på dem som stadig rykker ut med nye meninger om alt mulig. Ikke før har en sak slått ut i media, så vet de hva de synes om den. I kommentarfelt og på pauserom utbrer de seg med stor overbevisning.

Jeg klarer ikke det, jeg.
For å kunne framholde en mening, vil jeg helst være i stand til å forsvare den. Og for å kunne forsvare den må jeg ha kjennskap til den. Og det å sette seg inn i alle de sakene man skal ha meninger om …. det tar jo sånn tid! Jeg begriper ikke hvordan disse synserne får tid til å gjøre seg kjent med alle fakta.

Jeg blir ofte litt skeptisk når jeg leser utskjellig av politikere som har dritt på draget for ørtende gang. Jeg tenker automatisk; dette er nok bare én side av saken. Det finnes nok en annen vinkel på dette her, og den vil jeg gjerne se før jeg  uttaler meg.
Og dermed havner jeg i bakleksa med én gang. Det koster så mye strev, bal og tid å skaffe seg tilstrekkelig innsikt til å bli i stand til å gjøre seg opp en mening. Orker jeg det? Er det nødvendig for meg å mene noe om dette her? Angår det meg? Er saken så viktig at alle må tenke over den?

Enden på visa blir at jeg gripes av synsehemming. Jeg vegrer meg mot å ta stilling til annet enn det som direkte angår meg selv og som jeg har forutsetninger for å mene noe om.

Noen ganger vet jeg riktignok hva jeg mener uten at jeg må plukke argumentene fra hverandre ned til minste felles multiplum. Noen ganger har jeg magefølelsen, og den har vist seg å være til å stole på.
Men jeg tenker langsomt, så de fleste dagsaktuelle sakene … de er ute av debatten før jeg har rukket å kaste meg inn i den.

… lengeværende barn, tiggeforbud, bybanetrassé, bompenger/ikke bompenger, kartlegging av barnehagebarn, sprøyterom, ultralydmetoden eSnurra, salgsmonopol på fastelavensris, omskjæring av guttebarn, køprising … er jeg for eller imot?

Sukk …..


by

Bøkenes bok

I år feirer det islandske bibelselskapet 200 års jubileum. Det norske kommer like etter, det ble stiftet i 1816. Foreningen er den eldste forening i landet, still going strong. Det er et tankekors i denne religionsfiendtlige tid.

Her i byen styres vi av mennesker som mener at religion er roten til alt ondt, kan det virke som. Vel … roten til det meste onde, da .. i alle fall skadelig …
Forurensing, arbeidsledighet, høye bopriser … de har litt av hvert å stri med.
Blant de mange grep de har tatt for å prøve å gjøre livene våre enklere og bedre er å innføre forbud mot å dele ut NT til grunnskoleelever.
I alle år har Gideonforeningen gitt boken som gave til 10-åringer i skoletiden. Det er det nå blitt slutt på, i rettferdighetens, menneskerettighetenes og likestillingens navn. Bak det ansvarsfraskrivende argumentet at “hvis én skal få gi gaver så må alle få gi gaver” ligger en dårlig skjult agenda om å hindre barn fra å møte religion i det daglige så langt det lar seg gjøre. Om å frelse dem fra det onde, beskytte dem mot det skadelige. I et håp om at religionen etterhvert vil dø ut av seg selv, kanskje? Lionsklubbenes tradisjon for å dele ut gratis sykkelhjelmer har gått med i dragsuget.

Uansett hva man mener om barns tilgang til sykkelhjelmer og Bibler, må vel selv den mest innbarkete ateist medgi at Bibelen er verdens mest must-read bok. Om enn motvillig. Og at det er grunn til å stoppe opp ved det faktum at Islands eldste forening ble stiftet i den hensikt å trykke og distribuere én eneste bok. Og har jobbet med saken i 200 år. Uten profittkåte aksjeeiere på sidelinjen. Hva driver dem?

Ingen bok har vært trykt og lest av så mange i så mange år. Den nye oversettelsen i 2011 ble en umiddelbar bestselger i Norge. Pr i dag er hele eller deler av Bibelen blitt oversatt til 2883 ulike språk. Den har faktisk vært med til å skape skriftspråk i deler av verden. Hele folkeslag laget seg skriftspråk for å kunne oversette Bibelen. For tiden pågår oversettelse til nord-samisk; det viktigste arbeidet for språket til dags dato, mener mange. Den har hatt uoverskuelig innvirkning på tankesett, kultur, politikk, kunst og samfunnsforhold over hele kloden, både på godt og ondt. Den er Den Hellige Skrift for to milliarder mennesker i verden. Stikk den!
Enten man ser den som Guds ord eller som menneskers påfunn, må man vel gå med på at den definitivt er den viktigste boken i verdenshistorien?

Da sier det seg selv at det bør stå øverst på alle kultiverte menneskers to-do-list å få lest den. Asap. Foreldre bør forsikre seg om at barna får kjennskap til dette her, det er på linje med å lære noter og å sykle.
For å kunne regne seg som et opplyst, dannet og moderne menneske må det kunne forlanges at man har en litt mer enn overfladisk kjennskap til verdens mest leste bok. Den må være like selvfølgelig på alle nattbord som Jo Nesbø eller 50 shades of Grey.

Men det er klart at det innebærer en risk for leseren.
I tilfelle den skulle vise seg å være det den utgir seg for, mener jeg.


by

Matt. 7,7-8

Jeg ser av og til virkeligheten fremstilt som om vitenskap og tro er motsetninger til hverandre. At “kuren” mot religionen er opplysning og vitenskapelig forskning. At den som stiller vitenskapelige spørsmål, særlig naturvitenskapelige virker det som, ikke samtidig kan lete etter sannheten på det åndelige og religiøse plan.

Tja, hvorfor ikke egentlig?

Vitenskap er ikke troens motpol eller “fiende”. En kristen genforsker er vel ingen paradoksal tanke?
Vitenskapen får folk til å stoppe opp og stille spørsmål, å begi seg på jakt etter svar, etter sannhet. Vitenskapen får folk til å tenke over og sette fokus på annet enn det som ligger i dagen. Den får folk til å lete.

Det er en forutsetning for tro. Man finner ingenting før man begynner å lete. Det er likegyldigheten og det å slå seg til ro med øyeblikkets sanseinntrykk som hindrer tro.

Jakten på sannheten forutsetter at man er nysgjerrig, stiller spørsmål, innser at man ikke vet alt, åpner for tanken om at det finnes noe der ute som ikke ligger i dagen, som jeg ikke forstår i dag.

For å finne må man lete. Og den som leter – han finner. Sier Matteus: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for.”


by

John le Carré: Smiley´s people

smileyInnertier.
Jeg har nettopp lest den igjen. Eller hørt den, rettere sagt. Lest av Michael Jayston.

For en roman!
Språket så lavmælt, men presist. Ikke et ord feilplassert. Jeg husket hele setninger ordrett fra sist jeg leste den.
Strukturen så logisk. Spenningsoppbyggingen til tider uutholdelig langsom.
Rytmen så rolig, fortellingen flyter jevnt, men ustoppelig som en av verdens store floder.
En forteller av Nobelkaliber. Karla-triologien er etter min mening hans mesterverk.

Alec Guinness gjorde Smiley udødelig i BBC´s TV serie på 80-tallet. Gary Oldman, sin gode innsats til tross, rekker han ikke til anklene.
Jeg synes jeg hører et snev av Guinness i Jaystons Smiley, med en dash av Winston Churchill.


by

Paula Hawkins: The Girl on the Train

21840310Jeg konfererte med NY-Times bestseller list for å finne noe å lese i helgen. Der har jeg ofte fått gode tips. Denne gangen tronte øverst på listen: The Girl on the Train. En krim av Paula Hawkins. Jeg hadde ikke hørt verken om bok eller forfatter og tenkte at Denne tar vi.

Som sagt, så gjort.

Boken er elegant komponert, sammensatt av tre ulike perspektiv i to ulike tidsperioder.
Tre jevngamle kvinner forteller om tildels de samme hendelsene, hver fra sitt ståsted. Vi oppdager litt etter litt at trådene flettes inn i hverandre. Til slutt er en av dem drept, de to andre har liv på samvittigheten. Hovedpersonen Rachel er alkoholisert og lever som de fleste alkoholikere i dypt selvbedrag. Det gjør de to andre også. Spenningen handler om å rekonstruere hendelsesforløpet utfra kvinnenes bruddstykkevise fortellinger og utfordringen er at du vet at alle tre lyger.

Svakheten ved boken er at de tre kvinnene er for like, har liknende problemer og snakker det samme språket. Og de snakker mye ….. om mann og barn. Det de er opptatt av er mann og barn. Alle tre har lagt ansvaret for egen livslykke og -mening over på mann og barn.

Jeg blir matt. Så jentete …
Det er kvinnelig forfatter, kvinnelige hovedpersoner, kvinnelig synsvinkel, ordbruk og fortellermåte. Gi meg en skikkelig krim uten så mye jentepreik og mas! Bla-bla-bla. Jeg klarer ikke å identifisere meg, det er vel noe i veien med meg ..

Jeg har ikke noe imot kvinnelige forfatterer, for all del, eller kvinnelig synsvinkel. Jeg nevner i fleng Sigrid Undset, Alice Munro, Marie Cardinal, Isabell Allende. De får frem kvinnelig synsvinkel uten at det blir ukebladnovelle.

I dette tilfellet tror jeg faktisk at filmen kan bli bedre enn boken….

 


by

Matt.14.22-34

Blant de mest kjente bibelhistoriene er historien om da Jesus gikk på vannet. Den fanger fantasien. Uttrykket “å gå på vannet” brukes i betydningen  “å gjøre noe umulig” i mange språk. Bedriften regnes som et av Jesu mirakler.

I farten er det lett å glemme at det ikke bare var Jesus som gikk på vannet. Peter gikk også på vannet.

Typisk Peter! tenker jeg. Sånn møter vi han igjen og igjen i NT. Impulsiv, litt brautende, ikke redd for å stikke seg fram.  Og hyperentusiastisk. Han utfordrer Jesus: Herre, hvis det er deg, si at jeg skal komme til deg på vannet!

Jesus tar den på strak arm og svarer ganske enkelt: Kom!
Peter tar Jesus på ordet og går på vannet.

Og sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Ja, han skal gjøre større gjerninger enn dem….. (Joh 14,12)

Den eneste forutsetningen er å ta Jesus på ordet. Det er en sjanse å ta. Man må våge å gamble litt. Det kan gi seg de mest utrolige utslag.


by

Að hneykslast á Guði

Fyrirgefning.

Þetta er kjarnaorð í kristinni. Fyrirgefning syndanna.
Það stendur í sumum, hef ég orðið vör við, að Guð skyldi bjóðast til að fyrirgefa allar syndir.
Enda ekki skrýtið.  Hvernig er hægt að bera virðingu fyrir og trúa á Guð sem fyrirgefur allar syndir. Ha?

Hvað með morðingja? Nauðgara? Barnaníðinga?
Er hann að fyrirgefa svona fólk? Veit hann ekki hvað við erum að tala um? Veit hann ekki hvers konar fólk þetta er?

Ég skil vel að menn skyldi hneykslast á svona Guði. Allar syndir?
Nei, sama og þegið, ég get ekki treyst Guði sem býður fyrirgefningu fyrir svona fólk.
Ég tek ekki sjensinn á að lenda í himnaríki með nauðgurum og barnaníðingum.

Látið hann tala við mig, svo skal ég segja honum hverjum hann ætti að frelsa. Og hverjir eiga annað skilið.
Svo ég geti sagt honum hvernig mér finnst hann ætti að vera.
Svo ég geti búið til Guð – eftir minni mynd.

Þegar manni er farið að finnast að Guð er of rausnarlegur held ég maður ætti að horfa í spegilinn.


by

Gnothi seauton

Mensch, erkenne dich selbst! sa de i antikken.
Oraklet i Delphi var inne på den tanken. Sokrates også.
De var ikke fullt så opptatt av at mennesket skulle realisere seg selv som at det skulle erkjenne seg selv.

Erkjennelse er et flott begrep. Temmelig sikkert undervurdert. Jeg tror at erkjennelse er noe av det største et menneske kan oppnå i livet. For ikke å snakke om selverkjennelse.
Å erkjenne er beslektet med, men ikke det samme som, å kjenne. Det handler ikke bare om å bli kjent med seg selv, men å erkjenne seg selv, sine egne talenter, begrensninger, innvirkning på omgivelsene, rolle i tilværelsen. No less.

Erkjennelse og selverkjennelse kan jeg få gjennom mange ting.
Gjennom fysisk aktivitet , bruk av kroppen i alle mulige former.
Gjennom arbeid, uansett hva det går ut på.
Gjennom omgang og diskusjon med andre mennesker.
Gjennom inntrykk og opplevelser av natur, kunst og andre skapte ting som utfordrer og utvider horisonten.
Gjennom følelser, gode og vonde.
Og gjennom ettertanke.

Det aner meg at mange undervurderer den innsikten som kommer gjennom ettertanke og derfor underprioriterer den. Det å ta seg tid til å tenke, i stillhet, uten inntrykk, bevegelse og andre forstyrrelser, er kanskje ikke så dumt. Jeg tror tvert om at det er viktig. Og som alle viktige ting bør det prioriteres.

Jeg tenker veldig langsomt. Jeg trenger tid for å komme fram til den mest opplagte slutning.
Nå bruker jeg mye tid til å tenke. I håp om å komme til økt erkjennelse og innsikt.
Man kan jo leve i håpet. Om å bli riktig klok en gang ..


by

Fiskesuppe

Kok 1 l fiskekraft sammen med 3 dl matfløte og 3 finhakkete hvitløksfedd i noen minutter.

Finhakk sjarlottløk, purre/vårløk, paprika og gulerøtter og stek mykt i olje.
Tilsett karry og tomatpuré. Bland godt og hell ut i væsken.

Tilsett 4dl kokosmelk og rør godt. Smak til med salt, eventuelt koriander.

Kok opp. Når suppen er godt varm, tilsettes oppskåret fisk og reker som får trekke til alt er gjennomvarmt.


by

Sammy Davis Jr: Yes, I can

sdjrJeg er blitt mer og mer begeistret for biografier med årene. Det er interessant og lærerikt å lese om interessante og kloke mennesker som satte spor etter seg i sin samtid. Som formet  sin samtid og ble formet av den.
Det gjelder i høyeste grad for Sammy Davis Jr.
Selvbiografien ble skrevet med hjelp fra Jane og Burt Boyar, nære venner i årtier, og kom ut i 1965.

For en utrolig livshistorie. Her passer virkelig det utvannete ordet “utrolig”. Fra 0 til 100 mot alle odds. Med et pågangsmot og en overbevisning om sitt kall som altså … ikke er til å tro.
Jeg får frysninger av å lese om rasediskrimineringen som var normen da han var ung, beskrevet i  nøkterne ord og hjerteskjærende detalj. Jeg får frysninger av å lese om hvordan han nektet å bli liggende nede for telling, men reiste seg gang på gang på gang og krysset den ene grensen etter den andre. Skrevet med stor selvinnsikt.
Gir samtidig innsikt i en bransje – amerikansk showbiz – av en som var vokst opp i den og kjente den bedre enn noen annen. Been there, done that! Inspirerende og rørende, med uforglemmelige kapitler.

Han fikk ikke oppleve å se en Negro i Det hvite hus. Men vi hører ekkoet av slageren hans i Obamas slagord.


by

Taus etter gull

freedom-of-speech1På 60-tallet hadde NRK et underholdningsprogram som het Taushet er gull. Det var en gjettelek styrt av Jan Voigt der lagene skulle mime seg fram til svarene uten å ytre et ord. Det var populær lørdagsunderholdning, og vi benket oss foran tv-en.
Min bror var fem år yngre, født i 1961, og hadde som vanlig ikke peiling. “Taus etter gull” kalte han det, hva han nå mente med det … Ei taus etter gull? Type “hund etter penger“?

Nok om det, taushet ER veldig ofte å foretrekke har jeg kommet fram til.
Ord er så mektige at de bør respekteres og brukes med omhu og omtanke. En skal ikke slå om seg i øst og vest uten mål og mening, da går det inflasjon í ordene og de blir meningsløse og mister sin kraft.
Jeg er kanskje yrkesskadet som språkviter med pragmatikk som spesiale; det blir fort problematisk hvis du møter et vanlig “God morgen!” med “Hva mener du med det??”

Ikke for å overproblematisere, men litt språkvitenskap í hverdagen er ikke å forakte.
I den flommen av tekst og ytringer vi møter til daglig kan det være greit å stoppe opp av og til og analysere: Hva slags type ytring er dette her? Hvilken rolle har den som snakker? Hvilken rolle har jeg som mottaker? Hvilken terminologi er i bruk, hvor kommer ordforrådet fra? Hva er det underliggende budskapet?
Det kan være nyttige tanker neste gang sjefen bruser med fjærene …
På samme måte når jeg ytrer meg selv: Hvorfor sier jeg det jeg gjør? Vet jeg hva jeg snakker om? Og har jeg beregnet mitt publikum?

Jeg liker å tenke først og tale så. Hvis taushet er gull, er jeg ei taus etter gull.
Det er ikke dumt å veie sine ord på gullvekt.
De kan være redskap for kjærlighet, nærhet, trøst, oppmuntring og dannelse.
De kan også være våpen mot hat, vold, mobbing, terror og ondskap.

Riktig brukt kan de forandre verden. På samme måte som tegninger.
Noen ganger er talen gull, og tausheten farlig. De bør brukes med forstand.


by

Fortsatte forsett

Nyttårsfeiringen er vel overstått og hverdagen innhenter oss.
Det begynner så smått å røyne på for dem som har inngått overilte nyttårsløfter.
Jeg har ikke gjort det. Klok av skade, kanskje …
Årsskiftet er likevel alltid en anledning til å se seg tilbake. Det er bare sunt. Framover kanskje også.

Media er fulle av gode råd og tips til dem som har gitt seg ut på bedringens veg. Rådene handler stort sett om kosthold og trening. Ifølge avisene handler nesten alle nyttårsløfter om helse/utseende.
Øverst på ønskelisten står en sterkere og sunnere, yngre og vakrere kropp. En som ligger nærmere idealet.

Hvorfor? Hvorfor setter vi oss ikke fore mer dugnad, mer frivillig innsats, hyppigere visitter til ensomme gamle, flere bidrag til Redd Barna …..
Er ikke det like verdige mål? Like uoppnåelige?

Slutter med det tragikomiske diktet av Jacob Sande. Skrevet med en rusbrukers bitre selvinnsikt.
Egentlig ikke noe å le av.

ETTER EIN RANGEL

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv, trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med
kniv, trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus,
men synge åndelege sanger i Zions bedehus,
trur eg.

Alle kvinnfolk som eg møtar skal eg sky som bare fan, trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan, trur eg.
Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffe medan drøset går um åndelege ting,
trur eg.

Det skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste natt, trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt, trur eg.
Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol,
og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol,
trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt, trur eg.
Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt, trur eg.
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
trur eg.

Jacob Sande


by

Lykkeliten

IMG_7877“Sorgen og gleden de vandrer til hope” sang de gamle. Og de visste hva det handlet om.

I går hadde vi en stor gledesdag i familien. Egill Thor ble døpt og feiret med jubel og stas og kakekalas. Alle hjerter gledet seg til festen nesten var over.
Da hørte vi plutselig et skrik og en gråt så uhemmet og hjerteskjærende at det gikk gjennom marg og bein. Maria hadde fått telefon om at enda en av hennes nærmeste hadde bukket under for den arvelige sykdommen som herjer i familien hennes og bringer hjerneblødning og redselsfull død. Denne gangen var det en 26 år gammel fetter hun mistet.
Hele selskapet kjente hennes historie og halve selskapet hadde fulgt broren hennes til graven siste sommer og alle begynte å gråte sammen med henne i bunnløs sorg og fortvilelse.

Vi må ikke la noe stå i veien for gleden når den byr seg. Sorgen kommer når en minst venter den. Det er sikkert som banken. Modenhet handler om å ta det innover seg. Evnen til å leve side om side med det vanskelige er en viktig mental kompetanse.
Den ønsker jeg min lille dattersønn.

31

IMG_7859


by

Øynene som ser

optical-illusions-bigDet er øynene som ser.
Og det er dem det kommer an på.
Det kommer an på øynene som ser.
Du ser ikke verden slik den er. Du ser verden slik DU er.

Hva vil du se? Den unge eller den gamle skjønnheten?
Du velger hva du vil fokusere på.
Den gamle klisjéen med det halvfulle glasset er irriterende sann.

Jeg var på ballett forleden. St.Petersburg ballettens festoppsetning av Nøtteknekkeren, med fullskala kulisser og kostymer, klassisk koreografi og perfekt utførelse.
Da fikk jeg et optisk illusjonsmoment. I det ene øyeblikket så jeg noen menn i ettersittende strømpebukse som hoppet og spratt på et gulv, nesten pinlig latterlig. I det neste var jeg oppslukt i den vakreste fantasiverden der tyngdekraften var opphevet. Jeg valgte å kjøpe ballettens premisser og hengav meg til magien.

Det er viktig å velge hvilke premisser man skal kjøpe og hvilke man skal forkaste i all den informasjonen vi blir bombardert med.
Skråsikre påstander og politisk korrekte meninger skremmer meg. Jeg pleier å møte dem med spørsmålet: Å?
Er du sikker på at det er sånn det forholder seg? Kan det tenkes at du tar feil og at hele premissgrunnlaget er råttent? Og er du sikker på at det er denne saken du burde vie mest oppmerksomhet?

Kan du bruke andre øyne å se med?


by

Brukskunst

Jeg elsker salmer. Her er noen av dem jeg er mest glad i.
Jeg har dyrket denne kjærligheten i årevis, bl.a. med å synge i diverse kirkekor.

Dette er ikke en interesse som møter særlig forståelse i mitt nærmiljø. For å si det forsiktig…. Jeg får ikke videre gjennomslag for denne lidenskapen, men blir oppfattet som (i beste fall) sær – en boarderline avviker – og har avfunnet meg med det.

Men hva skjer?
Plutselig er det salmesang 24/7 i Norges land. Det er ikke til å tro! Helt hinsides!
Og den bortgjemte lille salmesiden min har plutselig fått hundrevis av treff fra norske surfere som er ute og googler salmetitler!
At det skulle skje i min levetid at salmene får den oppmerksomheten de så uten tvil fortjener.
De er ikke avleggs kjedelige klisjéer. De er fulle av liv og sannhet og tåler nærkontakt. De er slitesterke og blir bare finere og finere jo mer de blir brukt.
For dette er brukskunst. De skal ikke stenges inne i en salmebok og taes fram ved høytidelige anledninger. De skal brukes i hverdagen. Da først kommer de til sin rett og gir fullt utbytte.


by

Muligheter og trygghet

Jeg leser til min forferdelse i avisen om unge mennesker som er utbrente i en alder av 20 år. Som er klare til å kaste inn håndkleet idet de står på startstreken. Egentlig er jeg ikke så overrasket. Jeg har ofte tenkt det, og ofte sagt det: Jeg er glad jeg ikke er ung i dag!!

Livet var faktisk mye enklere før, det er ingen nostalgisk klisjé.
Ikke for å idyllisere en tid der barn skulle tie i forsamlingen og bli ved slektens lest. For all del …
Men vi trengte ikke å forholde oss til og ta ansvar for hele verden.
Verden var noe som lå og ventet på oss, Mulighetene måtte vi lete etter. Forventninger var noe vi hadde, ikke noe vi skulle leve opp til.

I dag blir de unge presentert for den illusjon at de har “alle muligheter”. De blir utsatt for 200 valg hver dag.
Vi vil jo at barna skal ha alle mulige muligheter. Alle de mulighetene vi ikke hadde da vi var unge.

Muligheter til å BLI noe.

Jeg tror de unge har vel så stort behov for trygghet. All den tryggheten vi hadde da vi var unge.

Trygghet til å VÆRE noe. Seg selv!


by

Luk. 5,17

En dag holdt Jesus på med å undervise. Det satt fariseere og lovlærere der som var kommet fra alle landsbyene i Galilea og Judea, og fra Jerusalem. Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede.
Da kom det noen menn som bar en lam mann på en båre. De forsøkte å bære ham inn og legge ham ned foran Jesus. Men fordi det var uråd å få ham inn på grunn av trengselen, gikk de opp på taket, fjernet noen takstein og firte ham ned på båren, midt foran Jesus.
Da Jesus så deres tro, sa han: «Venn, syndene dine er deg tilgitt.» Men de skriftlærde og fariseerne tenkte straks: «Hva er dette for en, som spotter Gud? Hvem andre kan tilgi synder enn Gud alene?» Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem: «Hva er det for tanker dere går med i hjertet? Hva er lettest å si: ‘Syndene dine er deg tilgitt’ eller: ‘Stå opp og gå’? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vendte han seg til den lamme – «så sier jeg deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!»
Og straks reiste mannen seg foran øynene på dem, tok båren han hadde ligget på, og gikk hjem mens han lovpriste Gud.  Alle ble helt ute av seg av undring og priste Gud. De ble grepet av frykt og sa: «I dag har vi sett det utrolige!» 

Dette har alltid vært en av mine yndlingsbibelhistorier. Vi lærte bibelhistorier i skolen og på søndagsskolen og de fleste var morsomme og spennende. Denne likte jeg særlig godt. Kanskje fordi det hang et bilde på veggen på bedehuset som illustrerte hendelsen.

Det er en sterk historie. Vennene til den lamme mannen bærer han på båre til Jesus, og lar seg ikke stoppe av den store trengselen. De klatrer rett og slett opp på taket, fjerner taksteinen og firer han ned rett foran nesen på frelseren.

Sånn skal det gjøres. Et eksempel til etterfølgelse.
Vi som har samme tro som de hadde på at Jesus kan lege og hjelpe, har anledning til å bære dem som vi er glad i og bekymret for fram for Gud. Vi kan fire dem ned rett foran nesen på frelseren i forbønn.

Vi er skapt til gode gjerninger. Forbønn er en god gjerning, en super måte å gi støtte og hjelp på. Noen ganger kan forbønn være det beste, kanskje til og med det eneste vi kan bidra med når noen har det vanskelig. Vi vet kanskje ikke alltid hva vi skal be OM, men vi vet som oftest hvem vi skal be FOR.

Jeg for min del har ansvar for en del personer. Nære venner og familiemedlemmer selvfølgelig, men også andre mennesker og saker står på min to-pray-list.
Jeg har selv nytt godt av andres forbønn, og gjør stadig det. Uten den er det ikke godt å vite hvor jeg hadde vært i dag ….


by

Dagens Hauge

Han er som vanlig inne på noe vesentlig …

«Perspektiv» (frå Glør i oska)

Herre lyt du vera i ditt eige liv
skal du kunna sjå det rett i perspektiv:
Anten lyt du standa ovanpå som konge
eller att på botnen ha di frie gonge.

Mangeleis er livet, berre sjeldan fred;
ofte må du undrast kva er upp og ned.
Men det klårnar stundom når du vinn ein tume,
eller beiskt lyt vedgå at du tapte sume.

Skal du sjå den makken du i røyndi er
og di eigi vesle narrevorne verd,
lyt du stogga lite utanum frå brålet
og på eigen stordom leggja alnemålet.

Fyrst du sluttar træla for den tome verdi,
stoggar litevetta, skodar attum herdi,
har du gjort det fyrste steg på visdomsvegen,
endå andre synest at du just er slegen.


by

Full of crap

Jeg dumpet borti et intervju med Mark Hyman tilfeldigvis.
Jeg pleier ikke å lese helse/lykkeblogger og synes stort sett folk går langt over bekken etter vann i sånne saker, men altså ..

Mark Hyman er rådgiver for Bill og Hillary Clinton, so who am I to disagree  ..?

Hyman forkynner såkalt functional medicine, og har helt sikkert rett i det meste.
Det jeg hengte meg opp i i dette intervjuet var ordene:
If you believe God lives in you, why do you feed him crap? (d.e. usunn mat)
Eat, not the food man made, but what God made.

Det fikk meg til å tenke, ikke bare på den fysiske næring jeg stapper i meg, men også den mentale/åndelige.
Hva fyller jeg bevisstheten min opp med? Tenker jeg over det? Eller er det så tilfeldig at det går på helsa løs?

Lar jeg  media og andres økonomiske interesser styre oppmerksomheten min og bestemme hva jeg samtaler om? Styre hva jeg er opptatt av, ønker meg og går rundt og investerer min dyrebare energi og tid på. Lar jeg sure mennesker i omgivelsene legge beslag på meg med sin selvsentrerte syting og klaging? Lar jeg dem stappe hodet mitt fullt av dritt?

Jeg vil heller velge selv.
Styre min egen oppmerksomhet. Konsentrere meg om det jeg føler angår meg. Styre unna crap.
Søke fram inntrykk, informasjon, input som jeg virkelig har bruk for og er interessert i.
Velge det som er oppbyggelig, interessant og bringer meg videre.

Ikke la meg mate – med crap.


by

Indiskinspirert kyllingsuppe

Kok en hel kylling mør og bruk kokekraften i suppen, eller forsteik kyllingbringer skåret i biter og bruk kraftterninger.

Finhakk en rød chili uten frø.
Rasp en spiseskje fersk ingefær.
Rasp 3 gulerøtter og 2 epler grovt.
Press 3 hvitløkfedd.
La det hele surre noen minutter i smør.
Tilsett 2 ss godt karripulver og la det putre videre en stund.

Hell over 2 l kyllingkraft
Kok hele greien i 10-15 minutter og kjør den glatt med en stavmikser.

Tilsett et beger matfløte og salt og pepper etter smak.
Skjær kyllingkjøttet i passelige biter, hell suppe over og garnér med hakket koriander.

Nanbrød passer bra til. Det er også greit å tilsette kokt ris eller linsebønner i suppen.
Det gjør inderne ..