Jeg lider av stillingsvegring, hvis det er noe som heter det.
Jeg har så vanskelig for å ta stilling til ting og gjøre meg opp mening om saker. Jeg har alltid vært forbløffet over og litt misunnelig på dem som stadig rykker ut med nye meninger om alt mulig. Ikke før har en sak slått ut i media, så vet de hva de synes om den. I kommentarfelt og på pauserom utbrer de seg med stor overbevisning.

Jeg klarer ikke det, jeg.
For å kunne framholde en mening, vil jeg helst være i stand til å forsvare den. Og for å kunne forsvare den må jeg ha kjennskap til den. Og det å sette seg inn i alle de sakene man skal ha meninger om …. det tar jo sånn tid! Jeg begriper ikke hvordan disse synserne får tid til å gjøre seg kjent med alle fakta.

Jeg blir ofte litt skeptisk når jeg leser utskjellig av politikere som har dritt på draget for ørtende gang. Jeg tenker automatisk; dette er nok bare én side av saken. Det finnes nok en annen vinkel på dette her, og den vil jeg gjerne se før jeg  uttaler meg.
Og dermed havner jeg i bakleksa med én gang. Det koster så mye strev, bal og tid å skaffe seg tilstrekkelig innsikt til å bli i stand til å gjøre seg opp en mening. Orker jeg det? Er det nødvendig for meg å mene noe om dette her? Angår det meg? Er saken så viktig at alle må tenke over den?

Enden på visa blir at jeg gripes av synsehemming. Jeg vegrer meg mot å ta stilling til annet enn det som direkte angår meg selv og som jeg har forutsetninger for å mene noe om.

Noen ganger vet jeg riktignok hva jeg mener uten at jeg må plukke argumentene fra hverandre ned til minste felles multiplum. Noen ganger har jeg magefølelsen, og den har vist seg å være til å stole på.
Men jeg tenker langsomt, så de fleste dagsaktuelle sakene … de er ute av debatten før jeg har rukket å kaste meg inn i den.

… lengeværende barn, tiggeforbud, bybanetrassé, bompenger/ikke bompenger, kartlegging av barnehagebarn, sprøyterom, ultralydmetoden eSnurra, salgsmonopol på fastelavensris, omskjæring av guttebarn, køprising … er jeg for eller imot?

Sukk …..