Mensch, erkenne dich selbst! sa de i antikken.
Oraklet i Delphi var inne på den tanken. Sokrates også.
De var ikke fullt så opptatt av at mennesket skulle realisere seg selv som at det skulle erkjenne seg selv.

Erkjennelse er et flott begrep. Temmelig sikkert undervurdert. Jeg tror at erkjennelse er noe av det største et menneske kan oppnå i livet. For ikke å snakke om selverkjennelse.
Å erkjenne er beslektet med, men ikke det samme som, å kjenne. Det handler ikke bare om å bli kjent med seg selv, men å erkjenne seg selv, sine egne talenter, begrensninger, innvirkning på omgivelsene, rolle i tilværelsen. No less.

Erkjennelse og selverkjennelse kan jeg få gjennom mange ting.
Gjennom fysisk aktivitet , bruk av kroppen i alle mulige former.
Gjennom arbeid, uansett hva det går ut på.
Gjennom omgang og diskusjon med andre mennesker.
Gjennom inntrykk og opplevelser av natur, kunst og andre skapte ting som utfordrer og utvider horisonten.
Gjennom følelser, gode og vonde.
Og gjennom ettertanke.

Det aner meg at mange undervurderer den innsikten som kommer gjennom ettertanke og derfor underprioriterer den. Det å ta seg tid til å tenke, i stillhet, uten inntrykk, bevegelse og andre forstyrrelser, er kanskje ikke så dumt. Jeg tror tvert om at det er viktig. Og som alle viktige ting bør det prioriteres.

Jeg tenker veldig langsomt. Jeg trenger tid for å komme fram til den mest opplagte slutning.
Nå bruker jeg mye tid til å tenke. I håp om å komme til økt erkjennelse og innsikt.
Man kan jo leve i håpet. Om å bli riktig klok en gang ..