Jeg ser av og til virkeligheten fremstilt som om vitenskap og tro er motsetninger til hverandre. At “kuren” mot religionen er opplysning og vitenskapelig forskning. At den som stiller vitenskapelige spørsmål, særlig naturvitenskapelige virker det som, ikke samtidig kan lete etter sannheten på det åndelige og religiøse plan.

Tja, hvorfor ikke egentlig?

Vitenskap er ikke troens motpol eller “fiende”. En kristen genforsker er vel ingen paradoksal tanke?
Vitenskapen får folk til å stoppe opp og stille spørsmål, å begi seg på jakt etter svar, etter sannhet. Vitenskapen får folk til å tenke over og sette fokus på annet enn det som ligger i dagen. Den får folk til å lete.

Det er en forutsetning for tro. Man finner ingenting før man begynner å lete. Det er likegyldigheten og det å slå seg til ro med øyeblikkets sanseinntrykk som hindrer tro.

Jakten på sannheten forutsetter at man er nysgjerrig, stiller spørsmål, innser at man ikke vet alt, åpner for tanken om at det finnes noe der ute som ikke ligger i dagen, som jeg ikke forstår i dag.

For å finne må man lete. Og den som leter – han finner. Sier Matteus: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for.”