Jeg var i Norge i mars. Litt hjemme og litt i Oslo. På vift med Ellen. Vi hadde planlagt det et år i forvegen. Etter den vellykkete langhelgen i København i fjor har vi bestemt oss for én storby i året. Neste år blir det Stockholm.
Men i år altså; metropolen Oslo. Continue reading
Så er pinsen over oss igjen. Språklærernes høytid.
Den Hellige Ånd kommer susende, og hva er det første den setter i gang med? Et lynkurs i fremmedspråk! For en vanlig menig språklærer er dette stort.
Her må noe gjøres i en fei, tenkte Den Hellige Ånd, for å få slutt på denne babelske forvirring. Og visp, så var apostlene polyglotter hele gjengen. For en metodikk! For en pedagogisk evne!
En av pinsetekstene er hentet fra 1.Mosebok og omhandler hendelsene i Babel, grunnen til at Ånden måtte ta affære. Den fortellingen vil jeg helst forbigå i stillhet, for jeg synes ikke Gud gjør den helt gode figuren her. Å gripe inn og skape forvirring blant folk for at de ikke skal kunne samarbeide? Burde ikke det tiltaket ha vært ute til høring? Jeg er forbauset over at Stephen Fry ikke nevnte dette i sin hovmodige tirade, han – en språkmann par excellence. Men, aldri så galt så er det godt for noen. I dette tilfellet; språklærere.
Jeg tror. På hele rukla. Fader, sønn og Hellig Ånd. Om de er én eller tre, treenige eller uenige … det overlater jeg til teologene å diskutere. Jeg bygger min tro på egen erfaring, ren empiri. Og Ånden er ute og går, det kan jeg skrive under på. Vi er på talefot. Den snakker et språk som er lett å forstå, det handler om å høre etter. 
Motløshet er et av de tristeste ord jeg kjenner. Mister man motet, mister man alt.
Motløshet henger litt sammen med maktesløshet, man mister motet fordi man møter noe man ikke har makt over. Er det ikke sånn? Dette makter jeg ikke, rår jeg ikke med, har jeg ikke kontroll på – ergo mister jeg motet. Så blir jeg enda mer maktesløs. Vi har en ond sirkel.
Det er så mye vi ikke har makt over. Vi møter overmakten daglig, i ulike former og situasjoner, enten det er offentlige myndigheter, sjefer og rutiner på jobb og i andre sammenhenger, fysiske eller psykiske begrensninger, økonomiske forpliktelser – det er så mye som styrer hverdagen og virkeligheten uten at vi kan gjøre noe med det. Kampropet Du kan hvis du vil! er en sannhet med veldig mange modifikasjoner.
Det er lett å bli oppgitt. Og det er lett å miste av syne hvor stor makt vi egentlig har. Nærmest ubegrenset.
Jeg har makt til å gjøre andre glade, mine nærmeste, eller tilfeldig forbipasserende. Jeg har makt til å fylle dem med glede og pågangsmot. Jeg har også makt til å forsure dagen for mine nærmeste, eller dem jeg måtte støte på.
Det gir meg makt over livene deres.
Det er neimen ingen liten makt og intet lite ansvar!
I anledning 40-års markeringen for Watergate saken har det kommet ut en masse stoff, film, tv og litteratur.
Denne boken har forord av Bernstein og Woodward og følger saken gjennom de autentiske overskriftene og avisartiklene i Washington Post slik de ble publisert den gangen.
Spennende å lese historien forside for forside gjennom hele prosessen. Jeg er blitt helt hekta.
Jeg så filmen, men leste aldri boken den gangen på 70-tallet. Nå har jeg rettet på det, d.v.s. jeg har hørt den som lydbok, veldig bra lest av Richard Poe.
Jeg kan huske hendelsene, sånn litt uklart. Som tenåring var jeg ikke så veldig opptatt av saken, men det er interessant å lese om det nå, og litt etter litt demrer det for meg og jeg huske navn og overskrifter.
Boken handler egentlig ikke om Watergate, den handler om det journalistiske arbeidet som Bernstein og Woodward og andre medarbeidere på Washington Post gjorde for å rulle opp saken. Boken er bygget på deres arbeidsnotater underveis, mer eller mindre utførlige, og vi følger avsløringene i det tempo de skjedde. Skritt for skritt fra et tredje-rangs-innbrudd til konstitusjonell krise i verdens mektigste land. Den kan lese som den mest spennende Mankel-krim. Selv når man vet hvordan “det går” til slutt. Veldig fasinerende lesning. Veldig interessant om amerikansk samfunn og tankegang.
House of Cards – gå hem og vogg!
Kæru vinir
Mér var boðið að taka til máls hér í dag í tilefni dagsins. Það fannst mér vænt um og ég þáði það með þökkum. Í dag er þjóðhátíðardagur minn og þjóðhátíðardagur norðmanna. Ef við værum í Noregi nú myndi ég hefja mál mitt á að segja Til hamingju með daginn!
17.maí er mikill hátíðardagur í Noregi eins og allir vita sem hafa verið þar á þessum tíma árs. Þetta er eins og jólin. Langur undirbúningur og mikið tilstand. Öllu til tjaldað. Þessi hátíðarhöld fara að mestu leyti fram utandyra í sameiginlegu rými svo þetta er eins og öll þjóðin séu að halda jólin saman. Ekki ósvipað kjötkveðjuhátíðinni í Río. Allir úti á götu í skrautlegum búningum, mannmargar skrúðgöngur með yngsta barninu í vagni og langafa í hjólastól, glymjandi tónlist úr öllum áttum, uppgrip hjá ís- og pyslusölum og þrekmestu menn og konur skemmta sér fram á næsta dag.
En þessi dagur er ekki tóm skrautsýning heldur fyllist hann á hverju ári merkingu litað af þeim málefnum sem eru efst á baugi hverju sinni, í heiminum, í Noregi eða á viðkomandi stað.
Lag bunn av 300 gr knuste Digestive kjeks med sjokoladetrekk og 150 gr smeltet smør. I prinsippet kan man lage bunn av hva som helst, men dette blir bra. Stekes på 180°C i ca 10 minutter.
Kok opp 200 gr sukker, 200 gr sirop, 200 gr grovhakket pecan, 80 gr smør, 2 egg og 1 ts vaniljesukker. Rør godt så det ikke svir seg! Og ja, jeg vet at dette ikke er sunt … La det putre en stund til alt er godt sammensmeltet. Helles over den lunkne bunnen.
Rør 600 gr smøreost myk sammen med 130 gr brunt sukker og 2 ss hvetemel. Tilsett 4 egg, ett om gangen og rør lagom. Tilsett 1,5 dl fløte og 1 ts vaniljesukker. Hell i formen.
Stekes på 180°C en times tid. Settes nestnederst i ovnen, og legg gjerne papir over så den ikke blir for brun.
Slå av ovnen og la den stå en stund med halvåpen dør. La kaken hvile 3-4 timer før den serveres.
Dette holder til et helt konfirmasjonsselskap. Mektig er bare fornavnet.
Den nye barnesengen er ferdig og klar til storinnrykk.
Pippi er helten, både for Hilmir og Aníta.
Det er fint at også gutter kan ha en jente som forbilde.
Ikke sant?
På putevaret finner vi hennes gode egenskaper brodert med maskinsøm, egenskaper å trakte etter for noen og enhver: en selvstendig, modig, flink, morsom, klok, sterk, skapende, livsglad og positiv ledertype.
Sånne jenter – og gutter, det vil gamle Norge ha.
Jeg savner de tradisjonelle “kvinnelige” attributtene; omsorgsfullhet, empati, hensynsfullhet, omtanke, overbærenhet ….
Verden kunne vel trenge litt mer av det?
Marilynne Robinson.
Enda en forfatter jeg ikke hadde hørt om før NY Times tipset meg. Og enda en forfatter som umiddelbart inntok en plass på min stjernehimmel. Hun har ikke skrevet mer enn fire skjønnlitterærer bøker på 34 år. Én av dem har fått Pulitzerprisen, én av dem ble nominert til Pulitzer uten å få den. Og to av dem ble kortlistet til National Book Award!
Mange forfattere sier kloke ting. Robinson sier vise ting. Bøkene hennes rommer en dyptgående, menneskelig visdom uaffisert av tidsånd, mote og politisk korrekthet. Visdom jeg ellers bare har funnet i Bibelen.
Forfatteren er kvinne og kvinnestemmen er overdøvende tilstede. Hun minner meg om Undset i sin påpasselighet med at personene får mat, drikke, hvile og ly. Den menneskelige tilværelsen blir synlig gjennom de nære ting, sulten, kulden, støvet, solen og ikke minst vannet. Det som er nært og konkret og grunnleggende. Nøkternt og usentimentalt formidlet. Vold er et av livets faktum og skildres i klare ord, verken forherliges eller fordømmes. Horehuset i St. Louis likeså. Bøkene handler om den menneskelige tilværelse, the human condition, existence.
Jeg har lest bøkene Housekeeping (1980) og Lila (2014). Begge handler om hjemløse barn, landstrykere – bokstavelig talt. Barn som må ta det de får og som danner sitt eget verdensbilde og sin egen moral bygget på sin egen erfaring. Human existence i sitt minste felles multiplum.
Lila blir bortført fra sitt hjem som fireåring og vokser opp i et Vredens-druers Amerika, rekende langs landeveien i mer eller mindre tilfeldig selskap. Hun lærer det hun trenger for å overleve, inten mer, intet mindre. Som tenåring oppdager hun at landet hun bor i har et navn; USA. Den kunnskapen har ingen praktisk betydning for henne, ergo har hun den ikke. I Gilead, en liten by i midtvesten møter hun John Ames, en godt voksen baptistprest. Et av litteraturens mest fasinerende møter, spør du meg. Den velutdannete, veletablerte presten møter den unge kunnskapsløse uteliggeren som jevnbyrdig, uten et hint av Pygmalion. Det ender med ekteskap.
Housekeeping er en underlig bok. Også om forlatte barn og om kvinner. Ikke sterke kvinner, men svake kvinner som lever uten mål og med. Menn glimrer påfallende med sitt fravær. Fortelleren Ruth og hennes søster Lucille blir tidlig morløse og vokser opp hos sin bestemor – og så etter tur hos to grandtanter og hos tante Sylvie, alle like uegnet til oppgaven.
Både Lila og Ruth er overgitt til skjebnen. De har ikke noe hjem. De lærer tidlig å ikke stole på noen eller noe. De lever med døren åpen, hele tiden klare til å flykte. Lila får en sjanse til å komme seg videre og griper den med stort personlig mot. Ruth avfinner seg med skjebnen og driver formålsløst inn i en ukjent framtid.
Verden er full av flyktninger. Barn uten omsorgspersoner blir sendt fram og tilbake hensynsløst og mer eller mindre tilfeldig.
Som om ikke det er nok utformes for tiden en lov som fratar norske barn sitt hjem. Som forplikter barn til å bo litt her og litt der, hvis det passer foreldrene. Barn kan bli dømt til delt bosted.
De psykologisakkyndige uttaler seg: “I de første 18 til 36 levemånedene anbefales at barn har en fast omsorgsbase, et fast bosted, det vil at de for det meste bor og sover samme sted, og har en hovedomsorgsperson»
Omsorgsbase? Fast bosted? Hva skjedde med begrepet “hjem”?
Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år? Barn skal ikke ha to hjem – punktum! Barn skal ha et hjem.
Det er ikke alltid man trenger å være psykolog for å forstå hva som er bra.
Noen ganger er det nok å være et tenkende menneske. Eller forfatter.
Jesus, din søte forening å smake
lenges og trenges mitt hjerte og sinn
Riv meg fra alt det meg holder tilbake
Dra meg i deg, min begynnelse, inn!
Vis meg med klarhet
min avmakt og møye
Vis meg fordervelsens avgrunn i meg
At seg naturen til døden kan bøye
Ånden alene må leve for deg
Styrk du meg kraftig i sjelen her inne
at jeg kan kjenne hva Ånden formår!
Styr du min tunge og tankene mine
Led meg og lokk meg
så svak som jeg går!
Meg og hva mitt er,
jeg gjerne vil miste
når du alene i sjelen vil bo
Og seg omsider på døren må liste
alt som forstyrrer i hjertet min ro
Å, den som kunne det ene kun lære:
Ofre seg for deg med hjerte og hu!
Å, måtte Jesus mitt allting kun være
Jeg er dessverre langt borte ennu!
Jesus, som gav meg et hørende øre,
rekk meg tillike din kraftige hånd
så jeg her etter min vandring må føre
rett som en kristen i hellighets ånd!
Nådigste Jesus, nu vil eg meg binde
ved dine føtter, din trofaste pakt:
Hver den som ber
og som leter skal finne!
Så har de sanndrue lepper jo sagt
Jeg vil med kvinnen fra Kanaans egne
rope i lengsel og aldri bli still
før du på bømen til slutning må tegne:
Amen, ja, amen, deg skje som du vil!
Tekst: Allendorf 1712 / Hygrom 1740
Melodi: folketone fra Ryfylke
Jeg sakser denne også, jeg.
Morgenandakten i dag. Hanne Elstrøm
Til ungdommen:
Vi snakker så ofte om dere. Ikke så ofte til dere. Kanskje fordi vi er redd for å bli avvist. Kanskje fordi dere minner oss om oss selv.
Dere lytter neppe på radio nå. Dere er på vei et sted. Men kanskje snakker jeg like mye til meg selv. Og alle som lever i fellesskap med dere.
Våre liv har helt ubegrenset med rom. Rom i den forstand at vi har utallige tilstander vi beveger oss i på både fysisk og psykisk. Og vi har åpne rom og lukkede rom. Lyse og mørke rom. Stille rom og rom med mye lyd.
Det å vokse opp er å være på evig jakt etter gode romløsninger. Og på et tidspunkt kanskje finne ut at jeg har det altfor trangt eller jeg har for mange rom.. Er det noe det ville vært klokt å velge bort?
Å vokse opp er vedlikeholdsarbeid. Er det noe i mitt liv jeg forsømmer? Å lære seg hvilke rom som er gode å oppsøke, som gjør deg godt. Gir deg påfyll og overskudd.
Rommene våre er vår familie, våre venner, interesser, behov, skolen, jobben, musikken. Og det kan være troen din. Det rommet i deg som inneholder tankene om Gud. Tvilen, undringen, spørsmålene, tilliten.
Det rommet – som handler om deg og Gud – har vært der alltid. Og det kommer alltid til å være der. Og jeg liker å tenke på at den døra alltid står åpen. Selv om vi velger å lukker den hardt igjen og går derfra, så er det alltid en som åpner den fra innsiden og lar lyset strømme ut.
Den Gud som skapte deg, ville og ønsket deg, og som ikke på noe tidspunkt står med ryggen til deg, han åpner den døra og holder den åpen.
Dere har flere rom og større hus enn noen av oss som har oppdradd dere eller som oppdro oss igjen. Vår verden var så mye mindre enn deres og jeg tenker ofte på hvor uendelig mange flere som skriker etter deres oppmerksomhet enn da jeg vokste opp.
Dere har langt flere aktører som legger press på deres liv. Hele tiden. Valgene er flere og presset på å lykkes, hva det nå enn er å lykkes, er større.
Dermed er også frykten for å mislykkes større. Det viser seg at flere og flere av dere, våre ungdommer, har et rom som heter depresjon. Flere og flere har mørke rom der de er bitte små og ingenting verd i egne øyne. Flere og flere skader seg selv for å få ut den smerten de ikke kan snakke om til noen. Det er ikke noe rom for det.
Behovet for å fortelle dere hvor utrolig flott dere er blir så stort! I hver eneste en av dere ligger denne muligheten som heter “i morgen”. Og dette “i morgen” det er bare ditt. Og du vakre, kloke, gode deg. Du kan åpne og lukke de dørene du vil.
For noen dører skal lukkes. Det er ikke alle rom som er gode rom å være i. Det er situasjoner og mennesker vi har lov å lukke døren for. Bruk tid på å finne ut hvem du er. Hvilke rom du trenger for å ha det godt.
Oppsøk det rommet der du kan snakke om det som er vondt. Det rommet finnes. Jeg lover. Som kan bære din fortelling. Åpne døra på vidt gap inn til det rommet som gir deg glede. Besøk det ofte!
Hold ved like med omsorgsfull hånd det rommet som kalles vennskap. Vær selv en god venn. En du kan stole på.
Og husk at Gud har vanvittig mange rom!! Han vet jo hvor forskjellig vi er! I hans hus er døren alltid åpen.
Jeg sier det ofte til meg selv: Den som sier at ungdommer er umulige dømmer seg selv.
Han er oppstanden, store bud!
Min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen!
Min Jesus seierrike død,
fordømmelsenes piler brøt, og knuste mørkets våpen!
Ved Hans seier, som jeg eier, helved bever.
Han var død, men se Han lever.
Langfredag er dagen for død og forferdelse.
Den dagen menneskets verste egenskaper viser seg. Mennesket som alltid er åpent for den tanken at problemer lar seg løse med vold. Å drepe motstanderen er alltid et alternativ.
Den tanken er grunnen for kriger og mord til alle tider. Med bakgrunn i den tanken skaffer menige amerikanere seg våpen i huset, av denne grunn må danske journalister ha politivakt og kvinner trygghetsalarm.
Hvis et menneske eller en gruppe mennesker ikke gjør som du vil, blir for umedgjørlige og obsternasige, er det alltid et alternativ å ta kverken på dem.
Jesus var umedgjørlig og obsternasig. Han provoserte myndighetene i den grad at de ikke så noen annen utvei enn å ta livet av han.
Det er uhyggelig å lese pasjonsfortellingen og gjenkjenne mønsteret. De mektige føler seg truet av en dissident. Med aktiv lobbyisme og dårlig skjulte trusler får de myndighetene til å legge prinsippene til side og gi etter for presset. Den lettbevegelige pøbelen, hvermannsens, modig i mengden, lar seg hisse opp til å rope korsfest – korsfest. Folkeviljen må respekteres. Pilatus toer sine hender og skyver ansvaret over på flertallet.
Hver dag får vi eksempler på at sånn holder mennesket på ennå.
Jesus gjorde det ikke lett for Pilatus. Han tidde eller gav enigmatiske svar under forhøret. Han gikk med åpne øyne inn i tortur og korsfestelse. Hvorfor i all verden?
For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst, sa han.
For å vise en annen utvei. For å vise et alternativ: tilgivelse er også alltid et alternativ.
Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør….
Er det mulig? Å vaske sin fiendes føtter? Å vende det andre kinnet til?
Er det innenfor menneskelig makt å fatte vitsen med en sånn oppførsel. Viser ikke historien at det strir mot menneskelig natur.
Jeg er pessimist må jeg tilstå. Sorry Jesus, men dette er ikke realistisk. Jeg frykter at hvermannsens (les: min) etiske modenhet, kjærlighet, uselviskhet og raushet ikke strekker til. Jeg er redd for at vi ligger tynt an.
Hvis Kristus blir en del av ligningen tror jeg den har større sjanse for å gå opp.
Jeg er konge. Mitt rike er ikke av denne verden.
Vel, da må jeg stemme i med resten av kristenheten: La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden…
Jeg går i kirken så ofte jeg kan. Helt frivillig.
Også når jeg er ute og reiser. Det første jeg gjør når jeg har sjekket inn på hotellet er å finne ut hvor den nærmeste kirken ligger. På den måten har jeg fått med meg høymesser på mange språk i mange utgaver. Jeg hører hjemme i kristne menigheter uansett tid og sted.
Høymessen er for viderekomne, for de innvidde.
De som vil bli kjent med kristendommen og bli med i gjengen, bør ikke nødvendigvis besøke kirken søndag formiddag. Høymessen er ikke nødvendigvis den beste innfallsvinkelen og kan virke veldig fremmed.
Der møter man et spesialisert språk, en egen terminologi, en liturgi full av standardformularer og faste regler, et rom fullt av symboler som for den uinnvidde må fortone seg ganske uforståelige. Han vet ikke når eller hvorfor han skal sitte eller stå, hvorfor presten er kledd som han er og oppfører seg som han gjør foran alteret. Hele seremonien må virke ubegripelig, og det er risiko for at den uinnvidde vil komme til å kjede seg. En skjebne verre en døden i vår tids kultur ….
Jeg tenker at for en uinnvidd må høymessen fortone seg omtrent som en tenniskamp fortoner seg for meg.
Det eneste mine øyne ser er to lettkledde personer på hver sin side av et nett som slår en ball fram og tilbake mellom seg i timesvis. Når det går gisp gjennom publikum eller applausen bryter løs, aner jeg ikke hva det handler om. Etter 10 minutter begynner jeg å gjespe. Etter et kvarter er jeg mest sannsynlig sovnet i solsteiken. Jeg begriper ikke. Jeg blir ikke grepet.
Rundt meg sitter folk og klamrer seg til stolkanten og biter negler med 200 i puls av spenning. Jeg er uinnvidd, uengasjert og utenfor.
For å kunne ta del må jeg sette meg inn i reglene og få innsikt i hva det egentlig handler om. Jeg må lære. Jeg må gå på kamper, jobbe med saken og utvikle en dypere forståelse og innsikt i spillet. Best ville det nok være om jeg selv hadde prøvd å spille tennis. Da ville forestillingen gitt dypere mening, personlig engasjement og større utbytte.
Sånn har jeg det på en vanlig søndagsgudstjeneste. Jeg kan spillereglene ut og inn. Jeg kan gå inn i en kristen kirke hvor som helst i verden en søndags formiddag og ta del i opplevelsen. Det har ingenting å bety at jeg ikke kan språket. Jeg kan messeformen. Jeg vet hva presten sier og hva folk rundt meg sier. Jeg kan, hvis jeg vil, mumle med på mitt eget språk, rimelig sikker på at google-translate ville være enig med meg. Jeg er engasjert til 1000.
En uinnvidd som ser en uinspirert og tonedøv prest foran en likegyldig og døsig menighet – tar feil. Selv om jeg skal være den første til å medgi at det er lettere å få øye på den Hellige Ånd i en svart gospelmenighet i Sørstatene enn i den evangelisk-lutherske norske statskirken …
Jeg kommer ikke til høymesse for å bli underholdt. Og jeg mener at man skal være svært forsiktig med å gjøre endringer i liturgien. Ikke fordi den er hellig i seg selv eller har verdi i seg selv – det har den ikke.
Men fordi den har tradisjoner tilbake til begynnelsen og binder sammen alle kirker og alle kristne til alle tider.
Jeg kan gå inn i en hvilken som helst kristen kirke i verden og vite hva som foregår. Det gir meg en dyp følelse av tilhørighet. Det gir meg et evighetsperspektiv å vite at mine forfedre fant styrke i de samme ordene i sin tid.
Det er ikke så mye annet i omgivelsene mine som lar meg få øye på meg selv i evighetsperspektiv.
Det er stort.
Etter avsluttet høymesse får jeg si som tennisspillere og andre idrettsmenn pleier å si etter vunnet mesterskap: Dette var stort!
Livssyn er stadig oftere tema i media. I ulike sammenhenger, på godt og ondt.
Islam, kristendom, ateisme og humanetikk er oppe til samtale og meningsutveksling.
Det synes jeg er supert. Jeg er veldig glad for at folk tar seg tid til å snakke om grunnleggende verdier, sine egne og samfunnets.
En god samtale handler om å formidle og å lytte. En samtale blir lite fruktbar hvis den ene, eller begge samtalepartene er skråsikre i sin sak og poenget er å overbevise den andre om at han tar feil. Da er vi over i debattens og polemikkens rike, og der passer livssynstemaet ikke alltid inn. Diskusjon med mål om å finne ut hvilket livssyn som er best og sannere enn de andre, gidder jeg simpelthen ikke. Men samtale, fortrolig og åpen samtale, setter jeg pris på.
Jeg er kristen.
Jeg kan ikke forsvare verken Gud, min tro eller statskirken.
Jeg kan bare tro, og vitne om min tro hvis noen er interesserte i å høre.
Jeg kan ikke forsvare Gud, verken med ord eller våpen. Jeg kan ikke engang begripe Gud, og ser ikke at han trenger mitt forsvar. Jeg kan ikke uttale meg på hans vegne. Jeg vet ikke hvordan han stiller seg til homofile ekteskap eller oljeboring i Lofoten. (Eller Hun. Vi må jo for guds skyld ikke heve oss over kjønnskampen.. – sa hun ironisk)
Jeg kan ikke forsvare min tro med argumenter og beviser. Jeg kan bare vitne om den i det jeg sier og gjør. Jeg gråter når andre håner den. Da blir jeg lei meg, alle blir lei seg som får sine dypeste og helligste følelser latterliggjort. Mest lei meg blir jeg på vegne av dem som håner, og som så tydelig ikke har oppdaget det fantastiske livet som Guds barn.
Når folk sier: jomfrufødsel, gåing på vann, vekking av døde, evig liv, blir jeg svar skyldig. Det overgår min forstand, og jeg bruker ikke tid på å finne ut hvordan det går an å skape verden på 7 dager. Men det hindrer ikke min tro. Den begrenser seg ikke til det jeg kan forstå og forklare med ord.
Jeg kan ikke forsvare statskirken. Den har gjort mye dumt, og fortsetter med det hele tiden. Har kanskje gått ut på dato. Jeg er statskirkemedlem under tvil.
Vi lever i en usikker verden. I forandringens tid.
Skråsikkerhet er i utgangspunktet en uklok innstilling både når det gjelder livssyn og andre store spørsmål.
Det er jeg helt bombesikker på!
Alle må jo lese Knausgård. Kan man kalle seg en opplyst nordmann i vårt tiår uten å ha gjort det?
Nå slår han jo igjennom i USA også, så til de grader. Folk sitter og tripper og venter på den nye oversettelsen.
I need the next volume like crack. Det er nummeret før folk lærer seg norsk for å kunne lese han på originalspråket.
En fornyer av romanformatet. Intet mindre.
Da det store kampverket kom, sa jeg med overbærende nedlatenhet at den boken skulle jeg nå ihvertfall IKKE lese. Siden det var noe “alle” skulle. Ihvertfall ikke før den store hypen hadde gitt seg slik at jeg kunne si at jeg leste den av egen fri vilje og ikke under press ..
Så har jeg jo støtt på forfatteren i ulike sammenhenger i media, intervjuer i magasiner, på nett og på TV og han virker jo helt normal! Og oppegående og interessant. Så interessant at jeg fikk lyst til å lese han, helt frivillig.
Jeg tenkte at jeg skulle begynne litt rolig, og tok for meg En tid for alt. En roman som kom i 2004 og handler om engler.
Grundig research og kildedokumentasjon ligger bak en original og fasinerende oversikt over englenes tilblivelse og liv, levned og lagnad gjennom historien. Bibelen er så klart den viktigste kilden.
De gamle bibelhistoriene blir gjendiktet så det ljomer og den bortskjemte Abel får sitt pass påskrevet.
Vanvittig morsomt, solid fundamentert, glitrende ordkunst.
Likevel. Det ble for mye av det gode.
Min leselyst og gode intensjoner til tross, jeg måtte melde pass. Det ble bare for mange ord! Jeg fikk drukningsfornemmelser. Jeg klarte ikke å holde hodet over vann. Jeg klarer ikke å holde fokus i sånn ordflom, jeg har ikke tid heller. Livet er for kort. Det skrek hele tiden inni meg: Men så kom til saken da, mann!!
Knausgård er vår tids Marcel Proust, sies det. Vel, jeg måtte kapitulere for Proust også.
Proust, Murakami og nå altså også Knausgård. Det er de tre forfatterne jeg har måttet se meg slått ut av.
Der går min grense.
Takke meg til Alice Munroe som jeg nå er i gang med. Det er dame som kan fatte seg i korthet, det. Og likevel få sagt det hun vil.
Jeg tror på bønn. Det har jeg visst skrevet før her. Altså, faktisk tror! At Bibelens ord om bønn holder stikk.
Likevel er ikke det noe jeg går rundt og snakker om til daglig. Så dum er jeg ikke. Jeg vil ikke bli sett på som gal!
Når mine nærmeste og venner betror sine sorger til meg eller ber om råd, pleier jeg ikke å anbefale dem å be, Ikke engang mine troende venner får det rådet, kanskje fordi jeg regner med at de allerede vet det. Jeg gjør mitt beste for å komme med trøst og gode innspill, men faktum er at det beste rådet jeg har å gi er dette: Be! Uansett utfordring.
For en kristen er bønn alltid førstevalget. Burde i alle fall være det.
En kristen vet at å gå igang med et arbeid eller en oppgave uten å starte med bønn er som for en snekker å sette i gang å bygge uten å bruke vaterpass. Det går fint an, og lenge og vel kan det se riktig og funksjonelt ut, men før eller siden vil du komme til et punkt der du innser at – oi, her er det noe som ikke stemmer. Jeg kom visst skjevt ut fra starten av. Back to the drawing board. Og husk vater denne gangen.
En voksen og erfaren kristen vet dette.
En nybegynner går gjerne i fellen gang på gang og gir seg selvsikkert i kast med dagens dont uten bønn. Dette har jeg kontroll på, en enkel sak, ikke noe å bry Gud med.
Vel, alle må vel få gjøre sine egne erfaringer, I guess. Hvis du har tid å kaste bort, så kjør i veg. Men vil du høre på en erfaren kristen, så husk vater!
Og vel å merke:
jeg er erfaren fordi jeg selv har gått i denne fellen utallige ganger.
Seinest i går …
Denne dagen er i virkeligheten den eneste dagen. Dagen i dag er den eneste dagen i livet mitt.
Denne hemmeligheten er ikke noen hemmelighet, men det mest opplagte faktum i verden.
Det er nå jeg lever. Ikke i går. Ikke i morgen, bare i dag. Her. Nå.
At en så selvfølgelig sannhet skal være så vanskelig å begripe og forholde seg til!
Det ligger jo i dagen, for å si det sånn ..
I morges våknet jeg til en ny dag. Noe så fantastisk! Et mirakel hver morgen. Alvorlig talt!
Mange vise menn, for ikke å snakke om Den store kloke boken selv – anbefaler oss la hver dag ha nok med sin egen plage, å ta en dag om gangen og fokusere og konsentrere oss om den. Som barn gjør.
Det er ikke ansvarsfraskrivelse. Det er den eneste måten å leve på. Øyeblikk for øyeblikk. Minutt for minutt.
Screwtape har skjønt det. Han skriver til Wormwood:
The humans live in time but our Enemy destines them to eternity. He therefore, I believe wants them to attend chiefly to two things, to eternity itself and to that point in time which they call the Present. For the Present is the point at which time touches eternity. Of the present moment, and of it only, humans have an experience analogous to the experience whih our Enemy has of reality as a whole; in it alone freedom and actua are offered them. He would therefore have them continually concerned either with eternity or with the Present – either meditating on their eternal union with, or separation from, Himself, or else obeying the present voice of conscience, bearing the present cross, receiving the present grace, giving thanks for the present pleasure.
Djevelens oppgave handler derfor om å få oss til å fortape oss i minner fra fortiden eller bekymringer for fremtiden. Og der har han fått en oppgave som er enda lettere gjort enn sagt…
Denne morgenandakten måtte jeg bare sakse. Takk til Rolf Hugo Hansen, som igjen har gitt meg litt å tenke på.
“Mot er alltid originalt” uttalte filosofen Ludwig Wittgenstein.
Min overskrift for denne ukens bidrag i morgensendingen har vært og er fortsatt lykke som livskvalitet, – i dag med mot som tema.
Men hva har mot med lykke å gjøre? For oss er det kanskje vanskelig å se den linken, men IKKE i antikken. For da var lykke et mer objektivt begrep som hadde med personlige dyder, karaktertrekk, egenskaper å gjøre.
Altså; lykken var å leve rett! – Med rettferdighet, kjærlighet, måteholdenhet, visdom og mot. Og for den store lykkefilosofen Aristoteles var mot kanskje den viktigste egenskapen. Nye Testamentet sier at Gud ikke ga oss motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og visdoms ånd. Og hva betyr det? Jo, Gud gir oss mot! Han trykker oss ikke ned. Han løfter oss opp!
Jeg tror nettopp modighet er undervurdert i forhold til vår egen livskvalitet. Men enda mer er det forsømt å formidle mot i alle våre relasjoner. Mange mennesker mangler mot for dagen og håp for fremtiden.
De lever liv styrt av frykt og bekymring. De begrenser egen livsutfoldelse og gjør andre mismodig, De lever så å si med bremsene på og er ikke i nærheten av det lykkelige liv. De er redd for å tabbe seg ut og tar ingen sjanser uten sikkerhetsnett!
Men da er det vi, du og jeg, behøves og kan sette mot i dem gjennom oppmuntring og sjenerøsitet. Jeg bruker ordet sjenerøsitet med veldig hensikt fordi det er en egenskap som Gud har og som skal prege oss. Det finnes en setning fra Jesus som ikke står i evangeliene, men i Apostlenes gjerninger 20.35: “Det er en større lykke å gi enn å få…” Her er vi ved kjernen i et lykkelig liv; – å være sjenerøs!
Derfor skrev Arnulf Øverland i sin tid: “Det er en lykke i livet som ikke vendes til lede: Det at du gleder en annen det er den eneste glede.”
Om det er den eneste, tviler jeg på.. Men at det er den STØRSTE gleden er det ingen tvil om! – Det heter i et ordtak: “Det du gir, kan ingen ta ifra deg.”
Det du kommer til å få ut av livet ditt står i direkte proporsjon med din vilje til å gi andre mennesker det de vil få ut av sine liv! Så vær sjenerøs!
Metodistkirkens far: John Wesley har gitt oss denne appellen: Tjen så meget du kan. Spar så meget du kan. Gi så meget du kan! Poenget er nemlig; når Gud er så sjenerøs i forhold til oss, – da skal vi ligne Han. Jesu ord i Bergprekenen er min instruks for- og inspirasjon til det gode liv: “Gi, så skal dere gis!”
Og i dag handler det om å gi hverandre originalt mot og gjøre hverandre modige!
En konfirmantklasse diskuterte de ti bud, og denne dagen det sjuende; “Du skal ikke stjele!” Presten spurte: “Hva er den verste form for tyveri?” Ungdommene måtte tenke seg om, men etter en stund rakte én av klassens tøffe gutter opp hånden og sa: “Det verste er å stjele motet fra en annen”.
La oss gjøre det mot-satte; – sette mot i hverandre som kilde til lykke og livsglede.
Dronning Margrethe av Danmark stiller spørsmålet: “Hva er det vi jager etter? Er det lykken? Og hun fortsetter: Ingen har enda fanget lykken ved bare å tenke på seg selv, den glipper fra oss, hvis vi tror vi kan gripe den uten å dele den med andre!”
Og kanskje er å dele litt mot på livet det viktigste vi kan gi til- og gjøre for hverandre?
Rolf Hugo Hanssen