Jeg har begynt å lese dødsannonsene i avisen. Morbid? Nei, det vil jeg ikke si. Det er et sted jeg stadig oftere finner viktige nyheter, dessverre. Og havner du på den siden, er det virkelig spørsmål om liv eller død. Continue reading
Allen Eskens: The life we bury
Allen Eskens er nok en jurist med forfatterambisjoner.
Dette er hans første bok, og absolutt ikke noe å skamme seg over som debutroman.
Om han nødvendigvis bør gå videre i karrieren er en annen sak.
Hovedpersonen er en ung student som er ute i siste liten med en engelskoppgave. Han skal skrive en biografi om en eldre person, og oppsøker det lokale pleiehjemmet på jakt etter et intervjuobjekt.
Der finner han en gammel vietnamveteran og dømt pedofil og morder som er blitt overført fra fengselet for å ende sine dager på hjemmet.
Han har kreft i milten og ligger på det siste.
Etterhvert som han forteller sin historie blir det mer og mer tydelig for studenten at det er noe som ikke stemmer i forklaringen, og at mannen, som alltid har nektet skyld, kanskje har rett. Continue reading
Beauty is a casual glimpse of something very ordinary
Dette er veldig sant og veldig innsiktsfullt sagt av Marilynne Robinson.
Opplevelse av skjønnhet er personlig og flyktig.
Knefall for kulturdikterte skjønnhetsidealer er normal menneskelig oppførsel til enhver tid.
You have to have a certain detachment in order to see beauty for yourself rather than something that has been put in quotation marks to be understood as “beauty.” Think about Dutch painting, where sunlight is falling on a basin of water and a woman is standing there in the clothes that she would wear when she wakes up in the morning—that beauty is a casual glimpse of something very ordinary. Or a painting like Rembrandt’s Carcass of Beef, where a simple piece of meat caught his eye because there was something mysterious about it. You also get that in Edward Hopper: Look at the sunlight! or Look at the human being! These are instances of genius. Cultures cherish artists because they are people who can say, Look at that. And it’s not Versailles. It’s a brick wall with a ray of sunlight falling on it.
At the same time, there has always been a basic human tendency toward a dubious notion of beauty. Think about cultures that rarify themselves into courts in which people paint themselves with lead paint and get dumber by the day, or women have ribs removed to have their waists cinched tighter. There’s no question that we have our versions of that now. The most destructive thing we can do is act as though this is some sign of cultural, spiritual decay rather than humans just acting human, which is what we’re doing most of the time.
Matt. 15, 21 – 28
Þaðan hélt Jesús til byggða Týrusar og Sídonar. Þá kom kona nokkur kanversk úr þeim héruðum og kallaði: „Miskunna þú mér, Drottinn, sonur Davíðs! Dóttir mín er mjög kvalin af illum anda.“
En Jesús svaraði henni engu orði. Lærisveinar hans komu þá og báðu hann: „Láttu hana fara, hún eltir okkur með hrópum.“
Jesús mælti: „Ég er ekki sendur nema til týndra sauða af Ísraelsætt.“
Konan kom, laut honum og sagði: „Drottinn, hjálpa þú mér!“
Hann svaraði: „Ekki sæmir að taka brauð barnanna og kasta því fyrir hundana.“
Hún sagði: „Satt er það, Drottinn, þó eta hundarnir mola þá sem falla af borðum húsbænda þeirra.“
Þá mælti Jesús við hana: „Kona, mikil er trú þín. Verði þér sem þú vilt.“ Og dóttir hennar varð heil frá þeirri stundu.
Hugleiðing á konudaginn 2016 Continue reading
Viðar Daníelsson – in memoriam
Fyrir tveimur áratugum kynntust tvær litlar hnátur i leikskólanum Hólaborg í Breiðholti.
Þær bundust hreinum tryggðarböndum sem halda enn.
Önnur var Dagný Lóa, yngst í okkar fjölskyldu, hin var Ásdís María Viðarsdóttir Daníelssonar.
les merJust saying
Det var billigsalg på Audible her forleden. Under 4 dollar pr bok.
Et tilbud for godt til å avslå. En fristelse for stor til å motstå.
Jeg lot meg friste og handlet i øst og vest. Litt på magefølelse, litt utfra omtaler.
Så langt har jeg sjekket ut:
Leon Uris: QB VII
Cormac McCarthy: Suttree
Bob Odenkirk: A Load of Hooey
Ingen av dem er å anbefale. Jeg gadd ikke å lese dem ut.
Nå er jeg i gang med Muriel Barbery: The Elegance of the Hedgehog
Det er andre boller! Den er velskreven og engasjerende. Original nesten. Fransk – what can I say?
“Vår tids Proust” sa en kritiker.
Jeg er ikke enig. Proust er håpløs. Dette er lesbart.
Lønnlig iblant oss
NRK hadde nylig en spørrerunde på gaten for å finne ut hvordan det står til med folks kunnskaper om julesanger. Kan folk Glade jul og Deilig er jorden? Hva med Kimer i klokker?
Resultatet var nedslående, men kanskje ikke så overraskende. Det står dårlig til. Folk synger ikke lenger, ser det ut til. I alle fall ikke julesanger.
Jeg tillot meg å bli forarget, men så satte jeg meg selv på en prøve. Til min forskrekkelse fant jeg ut at jeg trenger å friske opp litt, jeg også. Det er jo forsyne meg fire vers på Glade jul! Og englene både daler ned, bringer bud, synger så smukt og går lønnlig iblant oss. Det hadde jeg glemt. Men nå kan jeg det. Continue reading
Snik-sukrifisering
Sukker er jævlig farlig. En landeplage. Roten til alt ondt, fra rynker til den visse død. Sukker tar livet av flere mennesker enn unge menn med skjegg og gevær. Har jeg fått med meg..
Jeg har latt meg overbevise om at sukker er min fiende, og med Krista i ryggen har jeg bestemt meg for å gå cold turkey.
Sukker er mer vanedannende enn heroin! roper ekstremistene. Akkurat det har jeg ikke grunnlag for å uttale meg om, men vanedannende er det. Og sukkerlangerne benytter seg av de mest utspekulerte knep. De blander sukker i absolutt ALT. Vet du hvor vanskelig det er å unngå å uforvarende få i seg sukker? Uansett noble forsetter? Continue reading
Rubato
Jeg begynte på musikkskolen som 6-åring, tror jeg. Kanskje var jeg enda yngre. Jeg har et fotografi fra min første elevaften. Jeg har fin kjole og lakksko og rekker ikke ned til gulvet med beina. Jeg var første post på programmet og spilte Dukken danser og Liten vals. Fru Sætesdal var min lærer og musikkskolen holdt til i rådhuset i Kleppestø. En del av almennutdanningen som jeg etterhvert lærte å sette stor pris på. Jeg spilte piano i mange år.
Da jeg ble eldre, fikk jeg ny trener, men fru Sætesdal fortsatte som lærer til hun gikk av og levde til hun døde i en alder av 100 år. Jeg tror faktisk hun ble så gammel. Hun kom i avisen i den anledning. På bildet satt hun fortsatt ved pianoet. Continue reading
Vegbúinn
Noen mennesker er mer musikalske enn andre.
Noen mennesker ER musikk. Musikk er en så essensiell del av dem at den ikke kan utskilles.
Her på Island har jeg møtt mange musikalske mennesker, musikere av internasjonal kaliber for den del, men bare to om hvem jeg kan si at de ER musikk. De to er Björk og KK.
Björk kunne du se det på fra hun var liten jentunge. Hun var annerledes. Hun VAR musikk, kunne ikke defineres uten den. Det var åpenbart for alle å se. Hun har fått muligheten til å utvikle det videre og er blitt en verdenskjent om enn kontroversiell artist og fortsetter å gå sine egne veier. Continue reading
NYC – there and back again
Jeg har lagt meg til den vanen å skrive reisebrev når jeg kommer hjem fra turer som har vært verdt det.
Well, nå har jeg vært i NYC for første gang i mitt liv, og har fått litt å skrive om.
Kan du fortelle meg det?
Jeg passer barn for tiden, en jentunge på 7 måneder. Midt i ta-på-alt-smake-på-alt alderen. Gulvet er dekket av ringler og rangler, kosedyr og biteringer. På gulvet ligger også en mormor med penn og notisblokk og prøver å jobbe litt.
Hva er det eneste på gulvet som fanger oppmerksomheten? Kosedyret? Ranglen? Mormor?
Nei, det er mormor sin notisblokk. DEN må smakes på.
Hvis jeg listig henter en identisk notisblokk og lar henne få den å maltraktere – har det noen effekt? Nei. Det er mormor sin notisblokk som er interessant. Hvorfor?
Kan du fortelle meg det?
Og hva er det med duker som henger fram over bordkanter? Hvorfor er de så interessante? Hvorfor skal de på død og liv trekkes i?
Kan du fortelle meg det?
Og hva er det med Ro,ro til fiskeskjær som fenger så mye mer enn Bæ,bæ lille lam og alle de andre barneslagerne? Hvorfor skratter hun av full hals hver gang jeg synger den? Hva er det den har som de andre ikke har?
Kan du fortelle meg det?
Og hva er det med elektriske ledninger som er så fasinerende? Hvorfor har ingen funnet på å lage barneleker som ser ut som ledninger eller stikk-kontakter?
Kan du fortelle meg det?
Jeg er sammen med en liten person størsteparten av dagen. Hennes øyne søker mine hele tiden. Og finner dem når hun vil – bortsett fra når vi leker den skumle bø-tittei-leken.
Og jeg tenker .. hvordan er det for små personer som søker andre menneskers øyne uten å finne noen, uten å få tilfredsstilt behovet for kontakt og bekreftelse. Hva gjør det med dem?
Kan du fortelle meg det?
I rosenes dal
Sommerens jentetur gikk til Rosendal.
Der hadde jeg bare vært én gang før, og da var det så varmt at det ikke var gøy engang. Den gangen måtte vi bare finne oss en skygge og sette oss ned og drikke vann. Continue reading
The importance of being earnestly bored
Jeg har mange ulike evner, og mangler noen. En av de tingene jeg er veldig dårlig på, er å kjede meg. Det har jeg aldri lært meg. Jeg kan ikke huske at jeg har sittet/gått rundt og kjedet meg skikkelig noen gang.
Det må i så fall ha vært en og annen søndags ettermiddag i barndommen, når de voksne på død og liv skulle sove middag og jeg var for liten til å gå aleine på besøk til venner. Vi hadde ikke TV den gangen, så da ble det å sitte og kjede seg. Eller rett og slett å finne på noe.
Jeg leste en interessant artikkel i Dagbladets lørdagsmagasin 25.juli av Einar Øverenget, filosof og forfatter. Den hadde overskriften Langsommerlighet, og handlet om nødvendigheten av å kjede seg og det moderne menneskets skrekk for å bli utsatt for et dødpunkt i tilværelsen. Bare ordet i seg selv er avslørende: dødpunkt, drepende kjedelig, å kjede seg til døde. Continue reading
nuff already
Med fare for å bli hengt ut som en sur gammel kjerring som mener at alt var bedre før ….
Jeg kan sykle. Gjør det ikke så ofte, men kan hvis jeg vil. Jeg har fire barn. De kan alle sykle og gjør det i varierende stor grad.
Når og hvordan de lærte å sykle kan jeg ikke huske. Vi kjøpte sykler til dem og slapp dem løs.
Først en trehjuling som var kjøpt i utlandet og ble nedarvet. Den hadde en stang bak som utålmodige voksne kunne skyve på med hvis det ble for tungt eller gikk for sakte.
I tidens fylde fikk de hver sin tohjuling. Og så lærte de å sykle. Hvordan, kan jeg som sagt ikke huske. Jeg tror de yngste lærte av de eldste og av sine venner. Mitt bidrag bestod i å komme med oppmuntrende tilrop / plaster alt ettersom. De to eldste lærte å sykle før sykkelhjelmens tid … vi hadde ikke bedre vett.
Forleden leste jeg en artikkel i BT om hvordan ansvarlige foreldre skal lære barna sine å sykle etter alle kunstens regler. Opplæringen må tilrettelegges av voksne og for all del være “lystbetont”. En liste over gode råd og overhengende farer fulgte med.
Og jeg tenker:
Herregud! Skaff ungen en sykkel og slipp han løs. Kjøp hjelm og ha plaster for hånden. La nå for Guds skyld ungen finne ut av det selv. Det går så fint, så. Du kan ikke tilrettelegge hele livet for folk.
En unge som aldri har brukket et bein har ikke levd.
Med Elna på hjul
Plassér to bergensere, tre nordlendinger og en islending i to biler, send dem ut i ødemarken og se hva som skjer. Det kan skape eksplosjonsfare, men også være oppskrift på en fin tur. Denne gangen gikk det bra!
Tre stykker Hermansen, to stykker Ek og en innfødt la vi ut fra Reykjavik fulle av pågangsmot onsdag morgen. I løpet av tre dager fikk vi med oss Reykholt – Akureyri – Mývatn – Námaskarð – Dettifoss – Ásbyrgi – Glaumbær – Kjöl – Hveravellir – Gullfoss og Geysir.
Utenom disse offisielle stoppene tok vi utallige foto- og/eller tissestopp etter behov. Vi sjekket ut de fleste toalettfasiliteter underveis, stoppet ved annenhver elv for å se om det var bra fiskeplasser der, og hver gang vi så et hestesto var det fram med kamera. En reise med mange tilfredsstillende avbrekk, med andre ord. Continue reading
Male Refrigerator Blindness
Jeg har en stor og flott familie som jeg er kjempeglad i. Mann og fire barn, derav to som fortsatt bor hjemme. Jeg mener at de elsker meg igjen. Likevel er de ordene jeg oftest får høre i mitt hjem ikke “Gry/mamma, jeg elsker deg”, men“Gry/mamma, hvor er…..?”
Den mest brukte søkemotoren hos oss er ikke google.com!
Kanskje skal jeg ta det som et kompliment. Det virker som om de tror at jeg vet alt, også det som alle må forstå at jeg ikke kan ha peiling på. Som f.eks. “Hvor er skoene mine som jeg satte fra meg for 10 minutter siden?
Ofte finner jeg sønnen min på hodet i kjøleskapet.
“Mamma, har vi ikke ost??”
Joda vennen min, osten er det firkantete gule som ligger 5 CM FORAN NESETIPPEN DIN! Continue reading
Marilynne Robinson: HOME
This is one of the saddest books I have ever loved, sier Sara Churchwell i sin kritikk av HOME i The Guardian. Det kan jeg skrive under på.
Robinson har skrevet fire romaner, og tre av dem er inne på min Top10 liste. Dette er den tredje i rekken, nummer to i Gilead-trilogien. Boken er skrevet om den samme tiden og de samme hendelsene som Gilead, men fra en annen synsvinkel. Språket er, som i de andre bøkene hennes, presist og litt gammeldags, et hint av Bibel. Hun bruker gamle og store ord uten å skjemmes og uten at det virker pompøst i det hele tatt. det er store tema hun skriver om. Med store ord. Boken begynner langsomt og virker litt vel hverdagslig og tam til å begynne med, men tar helt av halvveis uti, og skildrer noen av de sterkeste scener jeg har lest, Continue reading
Anita Krohn Traaseth: Godt nok for de svina
Det regnet. Jeg søkte tilflukt i en bokhandel og ruslet omkring og så meg rundt.
Da fikk jeg øye på denne tittelen og måtte stoppe opp. Forsidepiken så ut som en helsekostguru og ved første øyekast kunne man bli forledet til å tro at dette var en selvhjelpsbok på vegen til perfeksjonisme. Tittelen pekte i en annen retning. Godt nok for de f….. svina!
Bra!
Jeg kjøpte boken på flekken. Dette var tydeligvis en no-nonsense dame. Jeg liker no-nonsense folk. Continue reading
Marilynne Robinson: Gilead
What can I say? Les den!
Gilead kom ut i 2004 og er Marilynne Robinsons andre bok. Den første kom ut i 1980.
Boken fikk både Pulitzerprisen og National Book Critics award. Fortjent.
Den handler om far og sønn og Faderen og Sønnen. Den handler om skyldfølelse og tilgivelse og kjærlighet. Alt handler vel egentlig om kjærlighet når det kommer til stykket, gjør det ikke det? Boken er skrevet som et brev/dagbok med én stemme og én synsvinkel. Continue reading