Lyse øyeblikk


Scenic Hardanger

hardangerNå kommer jeg ut av skapet og proklamerer freidig for alle som vil høre: Ja, jeg elsker dette landet som det stiger frem!

Årets biltur gikk til Tønsberg og Eidsvoll i anledning jubiléer. Vi la turen om Hardanger. Og for en tur! For et vakkert land!

Himmelen var knallblå. Skyene var ullhvite. Trærne var lauvtunge. Fjellene var høye. Fossene var fossende. Bekkene var krystallklare.  Fjorden var speilblank. Snøen var glitrende. Veiene var smale. Svingene var nifse. Bobilene var tyske. Rutebussen var sjefen. Grøftekantene var blomstrete. I det hele tatt …. Jeg angret på at jeg ikke reiste i bunad ..

Noen endringer har skjedd siden jeg først reiste denne veien, og veiarbeid pågår – så flere endringer er på vei, pardon the pun …
Vi kunne droppe det klassiske spystoppet på Trengreid og stå over rasten på Gullbotn for å samle oss før Samnanger og Kvamskogen. Misjonsheimen var i forfall – der jeg falt så pladask for han mørke fra Os den gangen. Jeg kommer på det hver gang jeg kjører forbi – hva het han, nå igjen?

Memory lane.

Tokagjelet er riktignok verre enn noen sinne, men det har jo også et navn og rykte å leve opp til. Det er et kulturminne – som hele halve Riksveg 7.
Noe så urenluren urlurt. Istedenfor å utbedre vegen har de smelt på den et brunt skilt med noe krimkrams og gjort den til Nasjonal turistveg med riksantikvarens velsignelse. Et genitrekk. Plutselig er hver sving blitt verneverdig.

Kaien på Kvandal var tom. Der vi tilbrakte timevis i fergekø. Vallaviktunnellen hadde fått en rundkjøring midt inni seg. Stilig! Hardangerbroen ble uroverkjørt. Utsikten uovertruffen. Nydelig innover Lofthus – Ullensvang. Morellbuene stod der med Norgesglass til pengene. Vi spyttet steiner innover hele Sørfjorden.

Så kom vil til søsterhuset i Tyssedal. At folk tør å bo her – det burde vært påbudt med hjelm til daglig bruk.
Respect, sistah!

Huset var fullt av gamle kjenninger. Jeg sov godt i det gyselige sengetøyet fra 70-tallet med smil om munnen.
Middag a la Øystein la ingen demper på humøret.

20140625_155322_resized


Valla – in memoriam

 

valla

Valdís Halldórsdóttir er látin.

Síðustu misserin voru henni erfið, læknaheimsóknir tíðar og líkaminn lúinn. Hún hélt heimili sjálf þangað til á síðasta ári þegar hún kom sér fyrir á hjúkrunarheimilinu Hömrum þar sem hún kunni vel við sig. Þar fékk hún hægt andlát í eigin rúmi 27.maí sl  eftir skammvinn veikindi.

Minningar

les mer


Sindighet

… er et godt ord.

Jeg anser meg selv for å være sindig.
Rolig og besindig – sier ordboken at det betyr.
Rolig, stødig, vettig.
I sindighet ligger et element av overveielse, ettertanke, refleksjon.
Et element av is i magen.

I sitt andre brev til Timoteus sier Paulus at Gud gav oss ikke en Ånd som gjør  motløs, men en Ånd som gir kraft, kjærlighet og sindighet.

Sindighet som våpen mot motløshet. Der tror jeg Paulus er inne på noe.


Lovbundet frihet

Jeg jobber med Grunnloven for tiden. Den grunnloven, den grunnloven …
I min egen skoletid forbigikk jeg den i stillhet. Litt søttende mai, litt Wergeland, litt Eidsvoll, riksforsamling, Falsen, Anker, Wedel … dett var dett.

Nå skal elevene mine til pers, tre ukers tema i anledning Grunnlovsjubiléet, premiekonkurranse i samarbeid med ambassaden og det hele. For å kunne presentere 1814 på en begripelig måte  for islandske skolebarn uten å gå altfor langt fra sannheten, må man ha god oversikt. Jo enklere man skal uttrykke en sak, jo mer inngående kunnskaper må man ha om den. Sånn er det.

Jo mer jeg leser, jo mer begeistret blir jeg. For en dramatikk! For et år! For noen mennesker. For et handlingsforløp. For en sammenhengende rekke hendelser som kom Norge til gode. For en griseflaks!

Bortsett fra for alle dem som led, da naturligvis. Sult og nød, konkurs og arbeidsløshet under Napoleonskrigene. Og kamper på liv og død mot den overlegne svenske armé. De sloss for Grunnloven, og vant. Selv om de tapte slaget.

standard_wedeljarlsberghermanGrunnloven av 17.mai 1814 er den nest eldste i verden. Og en av de mest liberale i sin tid. Nå er den 200 år gammel og still going strong – med litt ansiktsløfting underveis riktignok. Det skulle da også bare mangle.

Jeg elsker den norske grunnloven – det må jeg vedkjenne meg.

Jeg sier som Wedel Jarlsberg: den har lært meg å akte de menneskelige rettigheter og elske den lovbundne frihet.

Den lovbundne frihet! Kan de sies bedre? Høres ut som et paradoks; bunden  frihet, men det er den beste frihet. Den som er bundet i loven.

Bra jobba, kara!


Litt av et budskap

I dag er det Marias budskapsdag. Du skal føde en sønn osv…

Det er ofte et godt budskap å få, for mange noe de har ventet på i årevis. Noen ganger kommer budskapet ubeleleilig, kanskje litt dårlig timing, men ok … Og av og til er et slikt budskap rene katastrofen.
Det må det vel ha vært for Maria, skulle jeg tro.
En ugift ung kvinne på den tiden gravid?
Hadde det vært i dagens Norge hadde hun kanskje overveid abort. Det er nemlig en mulig måte å kvitte seg med barn en ikke vil ha.

Det fører meg over til den pågående debatten i Norges land om legers reservasjonsrett.
Det blir aldri ro og fred rundt abortloven, verken ordlyd eller praksis. Og grunnen til det er at saken har et grunnleggende moralsk dilemma som man ikke kan argumentere seg vekk fra. At abort er å ta liv er et faktum som ikke lar seg sope under teppet. Det vil alltid være noen som får øye på det. Og du trenger ikke være en mannlig, kristen kvinneundertrykker for å få øye på det. Sannheten lar seg ikke undertrykke i lengden.

Så da har vi det gående med debatt om leger skal ha lov til å reservere seg mot å anbefale og medvirke til abort.
Og for Guds skyld, hold Gud ute av den debatten. Det er vanskelig å ta til orde for hva han mener om de ulike lover og regler og sedvaner som menneskene setter seg. Om han er mot eller for abort, reservasjonsrett, kvinnelige prester, homofile ekteskap, sprøyterom i sentrum eller hva det nå måtte være …. ikke gå dit! Lovforslaget har ikke vært sendt til himmels til høring, så himmelsk innblanding kan bare avspore debatten og gjøre den enda mer usaklig.

Det er helt sikkert mange kristne som er for reservasjonsrett. Er de for reservasjonsrett fordi de er kristne? Eller er de kristne fordi de i utgangspunktet er opptatt av moralske, grunnleggende spørsmål om liv og død? Hva vet jeg …

Men jeg synes vi skal holde Gud utenfor og høre på vår egen samvittighet i denne saken.

Og det er nettopp sakens kjerne. Skal folk ha lov til å lytte til sin egen samvittighet?

Å begrense menneskers mulighet til å følge sin egen overbevisning i møtet med grunnleggende spørsmål, å kneble dem som våger å stille spørsmålstegn ved vanlig praksis og gjeldende verdier, er farlig, tror jeg.

For meg kan dette best sammenlignes med retten til å nekte militærtjeneste. Du kan ikke tvinge en person inn i en jobb der han vil komme til å måtte ta liv. Det må være frivillig.

Det er en menneskerett å bestemme over egen kropp. Det tror jeg.

At det er en menneskerett å få ta livet av et ufødt menneske, har jeg vanskelig for å svelge.
At det er en menneskerett å kreve at andre gjør det for en, uten å ta hensyn til om vedkommende har problemer med det eller ikke, kan jeg ikke gå med på.

For jeg kan ikke gå med på at det er som et hvilket som helst annet kirurgisk inngrep – fjerning av vorter eller føflekker. Og der står kniven i kua, som de sier her på Islands. Der ligger hunden begravet.

Å trekke argumentasjonen dithen at de som støtter reservasjonsretten er misogyne motstandere av kvinners rettigheter (les: menneskerettighetene), mot likestilling er latterlig.
Som å si at alle som våger å stille spørsmål ved asylpolitikken er rasister.

Det kommer aldri til å råde fordragelighet rundt abortlovgivingen. Den har dype moralske implikasjoner som ikke lar seg ignorere.


Kraftasaga – horft um öxl

Kraftlyftingasamband Íslands er að verða 4 ára.

Fjögur ár er stuttur tími en um leið langur tími. Það fer eftir hvernig á það er litið. Við hvað er miðað.
Ég á fjögurra ára gamla dótturdóttur. Hún minnir í mörgu á KRAFT. Hún hefur tekið stórstígum framförum á fjórum árum. Full af orku með framtíðina fyrir sér. Rétt að byrja að átta sig á eigin styrk og möguleikum. Það er að byrja að renna upp fyrir henni að til eru leikreglur sem hún þarf að fylgja, skyldur sem hún þarf að bera. Rétt að uppgötva að til eru takmarkanir og vonbrigði líka, og ekki alltaf bara gaman.

Ég álpaðist inn í kraftlyftingaheiminn 2004, þegar hið svonefnda „Gamla KRAFT“ var enn við lýði.
Þar mætti ég á minn fyrsta aðalfund 2008 og varð svo fræg að ná að greiða atkvæði með því að leggja all undir til að verða hluti af ÍSÍ. Mín fyrsta handaupprétting í KRAFT var til að samþykkja að leggja niður „gamla“ KRAFT og verða nefnd innan ÍSÍ.
Við þennan gjörning stóðu margir gamlir félagar upp og gengu út.
Eftir varð öflugur og samhentur hópur sem lagðist á árarnar af fullum þunga – og, eins og oft er með slíka menn, án þess að berast á.
Á mettíma var öllum skilyrðum uppfyllt og ÍSÍ stóð við gefna yfirlýsingu og stofnaði Kraftlyftingasamband Íslands 15.apríl 2010.
Aftur var ég viðstödd og menn sýndu mér það traust að kjósa mig í fyrstu stjórn. Pælið í því.
Gerðu svo vel – taktu á þig þessa ábyrgð – byggðu upp eitt stykki sérsamband!
Hjúkk! Hvernig fer maður að því?? Continue reading


Jobben min …

Jeg har sagt opp jobben min.
Jeg må nesten gjenta det: jeg har sagt opp jobben min. Min 100% stilling som undervisningskonsulent for norskfaget i islandsk grunnskole.

Jeg har hatt den siden 1995 og på den tiden har jeg undervist i Árbæjarskóli, Hólabrekkuskóli, Foldaskóli, Grandaskóli, Hagaskóli, Hlíðaskóli, Langholtsskóli, Laugalækjarskóli, Laugarnesskóli og Seljaskóli,

Stillingen som “kennsluráðgjafi í norsku” var jeg den første som bekledde, den ble dannet da kommunene overtok ansvaret for grunnskolen i 1996. Da påtok Reykjavik kommune seg å administrere norsk- og svenskfaget på nasjonal basis, og ansatte meg og Ingegerd til å gjøre jobben. Vi brettet opp ermene og tok fatt, og fortsatte i flere år å etterlyse en stillingsbeskrivelse.
Det gikk til slutt opp for oss at det ville vi aldri komme til å få. Det var jo litt både-og. Det betydde at ALT som hadde med norsk- og svenskfaget å gjøre kunne sies å være vårt bord, vi hadde ingenting å vise til hvis vi ville vike oss unna. Det betydde også at vi hadde veldig frie hender med å forme vår egen arbeidsdag og styre prioriteringene etter eget hode. Continue reading


Fødsel

Gro Harlem Brundtland var på Skavlan her om dagen. Det er en klok og verdensvant kvinne som vet mer enn de fleste. Om det meste.

I beste sendetid kom hun i skade for å fortelle om en av sine fire barnefødsler. Hun kom så vidt inn på hvordan det føltes å kjenne et annet menneskes hode, skuldre og kropp gli ut gjennom fødselskanalen – som det visst heter.
Det ble for sterk kost for publikum, og reaksjonene på sosiale medier lot ikke vente på seg.
Guri Borch tok det opp i sin ytring på nrk.no

Jeg kan ikke bli mer enig! Er det mulig at en fødsel fortsatt er så tabu at det ikke går an å snakke om den offentlig i 2013? Er det mulig?

Gro er mor til fire, lege og tidligere sjef for verdens helseorganisasjon. Vis meg en som har mer fasettert og inngående kjennskap til barnefødsler verden over, medisinske, sosiologiske, økonomiske, kulturelle og politiske sider ved saken.
Fortell mer, Gro! roper jeg. Lag et helt program der Gro får fortelle.

Jeg har også født fire barn. Uten problemer, heldigvis. Min kropp viste seg å være skapt for oppgaven. Jeg glemmer aldri hvor umåtelig forbløffet jeg ble da jeg gikk inn i min første fødsel og oppdaget at kroppen tok kontrollen. At den visste hvordan det skulle gjøres. At muskler og nerver og reflekser som jeg ikke ante at jeg hadde, plutselig ble aktiverte og viste seg å fungere perfekt. Jeg var først og fremst forbløffet. Og uendelig imponert over naturens orden.

Det var en skjellsettende opplevelse for meg som kvinne. Den gav meg et nytt perspektiv på meg selv og min rolle i den store sammenhengen. Jeg ble både stolt og ydmyk på samme tid. Opplevelsen rørte ved meg på det eksistensielle plan, og jeg ble kjempeglad for at jeg ikke var født mann……

Etterpå ble det mye barselprat, både med andre kvinner og menn. Samtalene dreide seg  om logistikk;  Hvor lenge varte véene? Når fikk du pressrier? Hvor stort var barnet? Fikk du bedøvelse? Hvor mange sting måtte du sy? Hvordan går det med ammingen? Bla,bla, bla ..
Jeg fikk ikke spørsmålet som idrettsmenn pleier å få etter sine kraftanstrengelser: Hvordan føltes det?
Det var ikke en eneste kvinne som så meg i øynene og hvisket: “Opplevde du det? Opplevde du underet?” Ikke én.

Jeg trodde det var jeg som var løyen, men så hadde jeg en åpenbaring:  Jeg satt i min stue med radioen på og ammet mitt første barn. Programmet var Opplesing fra dagens bok. Og dagens bok var Gjennom ordene av Marie Cardinal. Og i kapittelet som ble lest forteller hun om en fødsel. Hun setter ord på den kroppslige opplevelsen. Akkurat de ordene jeg selv ville ha brukt om jeg hadde evnet. Jeg kunne ikke ha uttrykt det bedre.

Da tenkte jeg at “hvis jeg har det sånn, og hun har det sånn, da er jeg sikker på at de fleste kvinner har det sånn.”

Nå ser jeg at Brit Helene Lyngstad har tatt doktorgraden på boken, på hvordan den setter ord på kroppen erfaringer. Det er nettopp det den gjør.
Damer, les Les Mots pour le dire!


(hashtag) Prosit2014

2014 starter med en #
Det er vel et tegn i tiden.
2013 kom og gikk. Det er blitt fortid med sine brukte og ubrukte muligheter.

2014 starter på den best tenkelige måte; med stille vintervær ute, stille dagen-derpå-stemning inne og Wiener Philharmoniker med Daniel Barenboim på TV.
Jeg elsker nyttårskonserten. Jeg elsker å våkne opp til en sånn morgen én gang i året. Å tulle meg inn i pledd og morgenkåpe og varme sokker med nytrukket kaffe og det siste ostekakestykket fra i går, og ta plass for å nyte menneskerasens forgangne finkultur på sitt ypperste.
Den festlige musikken, det opplagte orkesteret, den engasjerte dirigenten, det festkledde publikum, de eventyrlige slottsalene, de sprudlende danserne, de fantasifulle kostymene, den stilsikre koreografien, de utsøkte blomsterdekorasjonene, den velinformerte kommentatoren,..

What is there not to love?

At musikken er intetsigende og programmet forutsigbart? At publikum er overflatisk og snobbete og dirigenten pinlig nedlatende? At orkesteret spiller på autopilot? At hele programmet forherliger en overklassekultur som gikk ut på dato for hundre år siden og fortjener å kalles kitsch?

Si hva du vil. Jeg åpner opp for philharmonikerne og tar til meg med god appetitt. Verdens elendighet får vente på oppmerksomhet til litt utpå dagen.

… og så er det over til Arne Scheie for siste gang.

Er det bare jeg som har problemer med den øst-tyske-rikske hoppuka?
Jeg får alltid krøll på tungen på første nyttårsdag!


StumbleUpon

Dette kom jeg over ved en tilfeldighet. Et glimt fra gamle dager, fullt av gode minner og kjente og kjære ansikter – deriblant noen som ikke er med oss lenger.
Det var den gangen briller var briller og alle var 20 år yngre!
Bare måtte ta det med.
William Byrd: Laudibus in Sanctis Dominum.

William H. Harris: Bring us, O Lord God.

Og til slutt en julesang


Eksistensiell beredskap

Jeg hører alltid morgenandakten på NRK P1.
Helst på sengen, så jeg ikke står opp med det gale beinet først. Jeg får med meg Fadervår, Velsignelsen og kloke ord i hverdagen. Alt på fem minutter.
Ofte treffer ordene midt i blinken, det er gjerne sånn med Guds ord. Det har en tendens til å treffe der du ønsker det minst, men trenger det mest; stille de spørsmålene du selv ikke stiller, men trenger å finne svar på.
Det er kloke mennesker som fører ordet, stort sett. De pleier å trøste meg, inspirere meg, provosere meg og få meg til å tenke. Vekke meg – både fysisk og åndelig. Gi meg noe å tygge på på veg til jobb og ofte langt inn i dagen.
De hjelper meg å opprettholde min eksistensielle beredskap, som dagens andaktsholder, Sunneva Gylver, så treffende ordla seg.

Anbefales!
http://www.nrk.no/andakten/


Min egen M.O.

Det er ikke så lett å være menneske.
Det er så mange valg som må tas. Så mange mennesker å forholde seg til. Så mange situasjoner å finne ut av.

Det er ikke så vanskelig heller.
Jeg har laget min egen M.O. som jeg prøver å bruke når jeg står overfor valg jeg skal ta, mennesker jeg skal forholde meg til og situasjoner jeg skal finne ut av. Den fungerer ofte bra. Continue reading


Ljose augeblink

Eg strevar med nynorsken.

Eit språk eg elskar å lese, men ikkje rår med sjølv. Når eg attpåtil er bergensar, ligg eg tynt an. Er det ein eller ei pute? Ein eller eit kompass? Eller kanskje ei? Ei kompass – kompassa – kompasser – kompassene? Nei, det lyder fånigt, som den svenske kollegaen min seier.

Eg hugsar parolane på 70-talet då bergensarane óg ville vere med på leiken og det var a-formene som gjaldt.  Utanfor Studentsenteret var det sett opp ein stor plakat med fyndordet LA PARKA LEVA!

Eit døme til åtvaring for alle bergensarar som vil prøve seg.
Eg tek åtvaringa til meg, men held fram med friskt mot. Dette skal eg klare!
Eg satsar på at øving gjer meister, det er eg van med å seie til elevane mine.
Bruk ordboka!  Les og skriv!  Kjenn grensene dine; hald deg langt vekke frå kløyvd infinitiv!!

No skulle eg hatt Eli her, allerbestevenninna mi frå realskule- og gymnastida. Vi var vane med å gå lange turar saman når vi budde oss på eksamenar. Då snakka vi om faget, og skulle vi opp i engelsk, snakka vi engelsk heile vegen. Var det tysk som stod for døra, gjekk det på tysk. Og – sjølvsagt – på nynorsk når det var sidemål vi skulle ha. Turar til Bergheim der vi snakka nynorsk heile vegen – det var tider det! Kor er Eli no når eg treng henne som mest.

Eg har planar om å vere flink og lese nynorske bloggar  kvar dag.

Den første eg fann, var denne: http://hjartesmil.com/.
Sjarmerande, ung og forelska jente oppteken av seg og sitt. Eg veit ikkje om ho følgjer læreboknormalen, men ho skriv i det minste på nynorsk.  Og litt engelsk. Det må ein vel reikne med no til dags.


Heisatur

Vi har vært på ny tur, mamma, Mari og jeg. Amsterdam denne gangen. Vi holder oss til kanaler.

Jeg ankom først. Schiphol er svær. Enda større enn den gangen ekteparet Gunnarsson måtte ty til flyplassens intercom for å finne hverandre igjen – to ganger på rad. I de gode gamle dage, før mobilenes tid.
Etter litt om og men kom jeg meg på riktig tog til Amsterdam C og krysset gater, sykkeltrasséer og trikkeskinner med livet som innsats på veg til hotel Multatuli. Oppkalt etter den velkjente (sic) nederlandske forfatteren. Takket være google.maps. streetview kjente jeg meg igjen da jeg kom til gaten. Et typisk amsterdamsk hus med ett rom i hver etasje, opp en trapp og inn en dør, rundt en sving og ned en trapp, inn en dør, to steg til venstre, ned en trapp, opp en trapp – så er du på rommet. Vi hadde bestilt et 3manns rom, og i beste Gullhår-stil prøvelå jeg alle sengene før jeg dro ut for å rekognosere.
Været var nydelig og byen full av japanere i stimformasjon og innfødte i alle regnbuens farger ute på lørdagspromenade. Souvenirsjappene var fulle av tresko, luer med hampmotiv og figuriner av elskende par i misjonærstilling. Ikke noen dristige kamasutrafinesser der i gården. Hollenderne er kanskje litt kalvinske av seg, hva vet jeg ? Continue reading


Hurratur

I sommer reiste jeg på Telemarkskanaltur i godt selskap. I anledning mamma sin 80-års dag.
Håvard og co hadde gitt henne turen som presang, og Mari og jeg bestemte oss for å hive oss på lasset.

Mari, mamma, nordlendingen og jeg la avgårde fra Bergen med freidig mot i Mari sin lille kompakte Mercedes. Nordlendingen kjørte, på to hjul i svingene, med én hånd på rattet og én rundt min søster. Etter at vi hadde fyllt flaskene med vann fra Tvindefossen, steg temperaturen i forsetet enda et hakk ..
– Hold fred i baksetet!  sa min søster hvis vi prøvde å kommentere. Continue reading


Derfor driver jeg styrkeløft

Jeg tok mine første nølende skritt inn på et treningsstudio i januar 1998. Jeg hadde fått 3 måneders trening med privattrener av mannen min til jul. Det var ikke uten grunn at han hadde funnet på den gaven. Jeg var i elendig form både fysisk og psykisk etter mange års vanrøkt. Jeg var altfor tung og slapp, hadde ikke tatt vare på meg selv i det hele tatt. Jeg var en deltidsarbeidende firebarnsmor som hadde sagt til seg selv i over 10 år: Nå må jeg se å få gjort noe med dette her! Jeg begynte å trene av samme grunn som de fleste kvinner i min alder antakelig; for å ta av og for å komme i noenlunde form.   Continue reading


Alternativ trening

Mennesket er skapt til å bevege seg. Barn som ikke får tilstrekkelig anledning til å bruke kroppen sin fritt blir hemmet, ikke bare fysisk, men også i sin mentale utvikling. For barn med lese- og skrivevansker har det vist seg å være nyttig å lære å sykle eller trene opp andre fysiske ballansekunster. Det burde ikke komme som noen overraskelse. Continue reading