Jeg har sagt opp jobben min.
Jeg må nesten gjenta det: jeg har sagt opp jobben min. Min 100% stilling som undervisningskonsulent for norskfaget i islandsk grunnskole.

Jeg har hatt den siden 1995 og på den tiden har jeg undervist i Árbæjarskóli, Hólabrekkuskóli, Foldaskóli, Grandaskóli, Hagaskóli, Hlíðaskóli, Langholtsskóli, Laugalækjarskóli, Laugarnesskóli og Seljaskóli,

Stillingen som “kennsluráðgjafi í norsku” var jeg den første som bekledde, den ble dannet da kommunene overtok ansvaret for grunnskolen i 1996. Da påtok Reykjavik kommune seg å administrere norsk- og svenskfaget på nasjonal basis, og ansatte meg og Ingegerd til å gjøre jobben. Vi brettet opp ermene og tok fatt, og fortsatte i flere år å etterlyse en stillingsbeskrivelse.
Det gikk til slutt opp for oss at det ville vi aldri komme til å få. Det var jo litt både-og. Det betydde at ALT som hadde med norsk- og svenskfaget å gjøre kunne sies å være vårt bord, vi hadde ingenting å vise til hvis vi ville vike oss unna. Det betydde også at vi hadde veldig frie hender med å forme vår egen arbeidsdag og styre prioriteringene etter eget hode. Continue reading →

Gro Harlem Brundtland var på Skavlan her om dagen. Det er en klok og verdensvant kvinne som vet mer enn de fleste. Om det meste.

I beste sendetid kom hun i skade for å fortelle om en av sine fire barnefødsler. Hun kom så vidt inn på hvordan det føltes å kjenne et annet menneskes hode, skuldre og kropp gli ut gjennom fødselskanalen – som det visst heter.
Det ble for sterk kost for publikum, og reaksjonene på sosiale medier lot ikke vente på seg.
Guri Borch tok det opp i sin ytring på nrk.no

Jeg kan ikke bli mer enig! Er det mulig at en fødsel fortsatt er så tabu at det ikke går an å snakke om den offentlig i 2013? Er det mulig?

Gro er mor til fire, lege og tidligere sjef for verdens helseorganisasjon. Vis meg en som har mer fasettert og inngående kjennskap til barnefødsler verden over, medisinske, sosiologiske, økonomiske, kulturelle og politiske sider ved saken.
Fortell mer, Gro! roper jeg. Lag et helt program der Gro får fortelle.

Jeg har også født fire barn. Uten problemer, heldigvis. Min kropp viste seg å være skapt for oppgaven. Jeg glemmer aldri hvor umåtelig forbløffet jeg ble da jeg gikk inn i min første fødsel og oppdaget at kroppen tok kontrollen. At den visste hvordan det skulle gjøres. At muskler og nerver og reflekser som jeg ikke ante at jeg hadde, plutselig ble aktiverte og viste seg å fungere perfekt. Jeg var først og fremst forbløffet. Og uendelig imponert over naturens orden.

Det var en skjellsettende opplevelse for meg som kvinne. Den gav meg et nytt perspektiv på meg selv og min rolle i den store sammenhengen. Jeg ble både stolt og ydmyk på samme tid. Opplevelsen rørte ved meg på det eksistensielle plan, og jeg ble kjempeglad for at jeg ikke var født mann……

Etterpå ble det mye barselprat, både med andre kvinner og menn. Samtalene dreide seg  om logistikk;  Hvor lenge varte véene? Når fikk du pressrier? Hvor stort var barnet? Fikk du bedøvelse? Hvor mange sting måtte du sy? Hvordan går det med ammingen? Bla,bla, bla ..
Jeg fikk ikke spørsmålet som idrettsmenn pleier å få etter sine kraftanstrengelser: Hvordan føltes det?
Det var ikke en eneste kvinne som så meg i øynene og hvisket: “Opplevde du det? Opplevde du underet?” Ikke én.

Jeg trodde det var jeg som var løyen, men så hadde jeg en åpenbaring:  Jeg satt i min stue med radioen på og ammet mitt første barn. Programmet var Opplesing fra dagens bok. Og dagens bok var Gjennom ordene av Marie Cardinal. Og i kapittelet som ble lest forteller hun om en fødsel. Hun setter ord på den kroppslige opplevelsen. Akkurat de ordene jeg selv ville ha brukt om jeg hadde evnet. Jeg kunne ikke ha uttrykt det bedre.

Da tenkte jeg at “hvis jeg har det sånn, og hun har det sånn, da er jeg sikker på at de fleste kvinner har det sånn.”

Nå ser jeg at Brit Helene Lyngstad har tatt doktorgraden på boken, på hvordan den setter ord på kroppen erfaringer. Det er nettopp det den gjør.
Damer, les Les Mots pour le dire!

2014 starter med en #
Det er vel et tegn i tiden.
2013 kom og gikk. Det er blitt fortid med sine brukte og ubrukte muligheter.

2014 starter på den best tenkelige måte; med stille vintervær ute, stille dagen-derpå-stemning inne og Wiener Philharmoniker med Daniel Barenboim på TV.
Jeg elsker nyttårskonserten. Jeg elsker å våkne opp til en sånn morgen én gang i året. Å tulle meg inn i pledd og morgenkåpe og varme sokker med nytrukket kaffe og det siste ostekakestykket fra i går, og ta plass for å nyte menneskerasens forgangne finkultur på sitt ypperste.
Den festlige musikken, det opplagte orkesteret, den engasjerte dirigenten, det festkledde publikum, de eventyrlige slottsalene, de sprudlende danserne, de fantasifulle kostymene, den stilsikre koreografien, de utsøkte blomsterdekorasjonene, den velinformerte kommentatoren,..

What is there not to love?

At musikken er intetsigende og programmet forutsigbart? At publikum er overflatisk og snobbete og dirigenten pinlig nedlatende? At orkesteret spiller på autopilot? At hele programmet forherliger en overklassekultur som gikk ut på dato for hundre år siden og fortjener å kalles kitsch?

Si hva du vil. Jeg åpner opp for philharmonikerne og tar til meg med god appetitt. Verdens elendighet får vente på oppmerksomhet til litt utpå dagen.

… og så er det over til Arne Scheie for siste gang.

Er det bare jeg som har problemer med den øst-tyske-rikske hoppuka?
Jeg får alltid krøll på tungen på første nyttårsdag!

Det er ikke så lett å være menneske.
Det er så mange valg som må tas. Så mange mennesker å forholde seg til. Så mange situasjoner å finne ut av.

Det er ikke så vanskelig heller.
Jeg har laget min egen M.O. som jeg prøver å bruke når jeg står overfor valg jeg skal ta, mennesker jeg skal forholde meg til og situasjoner jeg skal finne ut av. Den fungerer ofte bra. Continue reading →