2014 starter med en #
Det er vel et tegn i tiden.
2013 kom og gikk. Det er blitt fortid med sine brukte og ubrukte muligheter.

2014 starter på den best tenkelige måte; med stille vintervær ute, stille dagen-derpå-stemning inne og Wiener Philharmoniker med Daniel Barenboim på TV.
Jeg elsker nyttårskonserten. Jeg elsker å våkne opp til en sånn morgen én gang i året. Å tulle meg inn i pledd og morgenkåpe og varme sokker med nytrukket kaffe og det siste ostekakestykket fra i går, og ta plass for å nyte menneskerasens forgangne finkultur på sitt ypperste.
Den festlige musikken, det opplagte orkesteret, den engasjerte dirigenten, det festkledde publikum, de eventyrlige slottsalene, de sprudlende danserne, de fantasifulle kostymene, den stilsikre koreografien, de utsøkte blomsterdekorasjonene, den velinformerte kommentatoren,..

What is there not to love?

At musikken er intetsigende og programmet forutsigbart? At publikum er overflatisk og snobbete og dirigenten pinlig nedlatende? At orkesteret spiller på autopilot? At hele programmet forherliger en overklassekultur som gikk ut på dato for hundre år siden og fortjener å kalles kitsch?

Si hva du vil. Jeg åpner opp for philharmonikerne og tar til meg med god appetitt. Verdens elendighet får vente på oppmerksomhet til litt utpå dagen.

… og så er det over til Arne Scheie for siste gang.

Er det bare jeg som har problemer med den øst-tyske-rikske hoppuka?
Jeg får alltid krøll på tungen på første nyttårsdag!