Denne boken vant Nordisk råds litteraturpris i 2012 og kritikerprisen i 2011.
Ikke verst.
Den gjør inntrykk. Unektelig.
Den handler om stillhet, taushet mellom mennesker. Alt vi ikke sier til hverandre.

Språket og fortellerstilen er uvanlig lavmælt. Litt masete – det er en kvinne som forteller…
Det vi leser er tankene til jeg-personen, en aldrende kvinne med tre voksne døtre, svigersønner og barnebarn. Og ektemann som har fått demens.
En kvinne som har sine hemmeligheter fra fortiden som hun har hold skjult fra sine barn og til dels fra sin mann. Han har også en fortid som han tier over.
Fortielsen skaper avstand i familien, og avstand mellom menneskenens indre og ytre verden. Døtrene behandler sine aldrende foreldre med overbærende utålmodighet uten å ane hvem de egentlig er. Og hovedpersonen mister mer og mer av seg selv etterhvert som hun mister kontakten med han hun er glad i.

Etterhvert oppdager de at fortiden ikke bare dukker opp igjen, den har hele tiden vært der.
Sånn er faktisk virkeligheten, og i den forstand tegner boken et veldig riktig bilde av virkeligheten. Det er kanskje bokens sterkeste side – den snakker sant.