For en fantastisk bok. Så usigelig sår. Sárara en tárum taki, som islendingene sier. For sårt for tårer.
Det som er uutholdelig sårt kan bli usigelig vakkert når det er uttrykt med slik ømhet.
En far forteller om hvordan det er å være far til en datter med autisme. Om hvordan det er å leve i et parforhold rundt et funksjonshemmet barn. Om hvordan det er å forholde seg til ekspertene og helsevesenet, avlastningsopphold og utredninger. Og virkeligheten.

Vaage er fra Kvinnherad og skriver saftig nynorsk.
Hverdagsskildringene hans er tatt på kornet. Hovedpersonen er forfatter som kjører buss for å få endene til å møtes. Boken er full av filosofi fra bussførersetet.
Er ikkje bussen eit av dei simplaste transportmidla? Tung og klønete humpar han gjennom landskapa. … Bussen er eit esel, ein proletar blant køyretøya. Hadde Jesus kome inn i Jerusalem i dag, ville han ha tatt bussen. Bussen manglar glamour og venleik. Det finst ikkje lekre sportsbussar eller bussar folk kan smykka seg med. …

Og som passasjer i Askøy-Bergen i en årrekke kjenner jeg meg litt igjen: Då me kom til Utne, stoppa eg og gjekk ut. Det sat nokre få andre i bussen, men eg brydde meg ikkje om dei. Det var for så vidt heilt i tråd med beste HSD-tradisjon. Passasjerane må ikkje tru at dei er noko. Er ein for grei med dei, kan dei fort få idear. Ideane kan breia seg og gjera livet surt for alle sjåførar. Det gjeld å vera solidarisk, bussjåførane må stå saman. Passasjerane har berre godt av å sitja og godgjera seg litt. Eg gjekk inn på Utne Hotel, og kjende at ho følgde etter meg…