En god venn  beæret meg forleden med å komme til meg og be om råd.
At hun, en klok og verdensvant kvinne. skulle tro at jeg hadde noe å bidra med, tok jeg som et kompliment.

Å gi råd handler mest om å lytte, om å gi den andre sjanse til å sette ord på det som er vanskelig. Kanskje komme med noen motforestillinger innimellom, eller spørsmål. Da kommer som regel vedkommende fram til sin egen konklusjon. Eller et stykke videre på vegen, i det minste. Bare det å sette ord på ting, skaper som regel klarhet.
Jeg vet ikke om det var så mye hjelp i meg denne gangen, men jeg fikk selv noe å tenke på da min venninne i delvis unnskyldende stemmeleie sa: Jeg er litt flau for å si dette her, det er så barnslig ..

Hun er langt fra barnslig. Hun har en selvinnsikt og virkelighetsforståelse som er dyp og dyrekjøpt. Hun er voksen x 2. Likevel føler hun seg barnslig. Hun  kjenner at følelsen er barnslig, og hun oppfatter det selv.

Og jeg tenker: Av barn (og fulle folk) får man høre sannheten.

Det barnslige er det innerste, det ekte, det ubehandlete, det dypeste, det dyriske, det vi ikke har kontroll over.
Det bør vi lytte til, for når vi snakker som barn kan det hende at vi sier noe fundamentalt sant. Noe som vi gjennom oppdragelse og sosialiseringsprosess har lært å ignorere.

“Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.”

Det er viktig å lytte til barnet, det barnslige, i seg selv. Men å la den voksne slippe til når avgjørelser skal taes.