Lyse øyeblikk


Að hneykslast á Guði

Fyrirgefning.

Þetta er kjarnaorð í kristinni. Fyrirgefning syndanna.
Það stendur í sumum, hef ég orðið vör við, að Guð skyldi bjóðast til að fyrirgefa allar syndir.
Enda ekki skrýtið.  Hvernig er hægt að bera virðingu fyrir og trúa á Guð sem fyrirgefur allar syndir. Ha?

Hvað með morðingja? Nauðgara? Barnaníðinga?
Er hann að fyrirgefa svona fólk? Veit hann ekki hvað við erum að tala um? Veit hann ekki hvers konar fólk þetta er?

Ég skil vel að menn skyldi hneykslast á svona Guði. Allar syndir?
Nei, sama og þegið, ég get ekki treyst Guði sem býður fyrirgefningu fyrir svona fólk.
Ég tek ekki sjensinn á að lenda í himnaríki með nauðgurum og barnaníðingum.

Látið hann tala við mig, svo skal ég segja honum hverjum hann ætti að frelsa. Og hverjir eiga annað skilið.
Svo ég geti sagt honum hvernig mér finnst hann ætti að vera.
Svo ég geti búið til Guð – eftir minni mynd.

Þegar manni er farið að finnast að Guð er of rausnarlegur held ég maður ætti að horfa í spegilinn.


Gnothi seauton

Mensch, erkenne dich selbst! sa de i antikken.
Oraklet i Delphi var inne på den tanken. Sokrates også.
De var ikke fullt så opptatt av at mennesket skulle realisere seg selv som at det skulle erkjenne seg selv.

Erkjennelse er et flott begrep. Temmelig sikkert undervurdert. Jeg tror at erkjennelse er noe av det største et menneske kan oppnå i livet. For ikke å snakke om selverkjennelse.
Å erkjenne er beslektet med, men ikke det samme som, å kjenne. Det handler ikke bare om å bli kjent med seg selv, men å erkjenne seg selv, sine egne talenter, begrensninger, innvirkning på omgivelsene, rolle i tilværelsen. No less.

Erkjennelse og selverkjennelse kan jeg få gjennom mange ting.
Gjennom fysisk aktivitet , bruk av kroppen i alle mulige former.
Gjennom arbeid, uansett hva det går ut på.
Gjennom omgang og diskusjon med andre mennesker.
Gjennom inntrykk og opplevelser av natur, kunst og andre skapte ting som utfordrer og utvider horisonten.
Gjennom følelser, gode og vonde.
Og gjennom ettertanke.

Det aner meg at mange undervurderer den innsikten som kommer gjennom ettertanke og derfor underprioriterer den. Det å ta seg tid til å tenke, i stillhet, uten inntrykk, bevegelse og andre forstyrrelser, er kanskje ikke så dumt. Jeg tror tvert om at det er viktig. Og som alle viktige ting bør det prioriteres.

Jeg tenker veldig langsomt. Jeg trenger tid for å komme fram til den mest opplagte slutning.
Nå bruker jeg mye tid til å tenke. I håp om å komme til økt erkjennelse og innsikt.
Man kan jo leve i håpet. Om å bli riktig klok en gang ..


Taus etter gull

freedom-of-speech1På 60-tallet hadde NRK et underholdningsprogram som het Taushet er gull. Det var en gjettelek styrt av Jan Voigt der lagene skulle mime seg fram til svarene uten å ytre et ord. Det var populær lørdagsunderholdning, og vi benket oss foran tv-en.
Min bror var fem år yngre, født i 1961, og hadde som vanlig ikke peiling. “Taus etter gull” kalte han det, hva han nå mente med det … Ei taus etter gull? Type “hund etter penger“?

Nok om det, taushet ER veldig ofte å foretrekke har jeg kommet fram til.
Ord er så mektige at de bør respekteres og brukes med omhu og omtanke. En skal ikke slå om seg i øst og vest uten mål og mening, da går det inflasjon í ordene og de blir meningsløse og mister sin kraft.
Jeg er kanskje yrkesskadet som språkviter med pragmatikk som spesiale; det blir fort problematisk hvis du møter et vanlig “God morgen!” med “Hva mener du med det??”

Ikke for å overproblematisere, men litt språkvitenskap í hverdagen er ikke å forakte.
I den flommen av tekst og ytringer vi møter til daglig kan det være greit å stoppe opp av og til og analysere: Hva slags type ytring er dette her? Hvilken rolle har den som snakker? Hvilken rolle har jeg som mottaker? Hvilken terminologi er i bruk, hvor kommer ordforrådet fra? Hva er det underliggende budskapet?
Det kan være nyttige tanker neste gang sjefen bruser med fjærene …
På samme måte når jeg ytrer meg selv: Hvorfor sier jeg det jeg gjør? Vet jeg hva jeg snakker om? Og har jeg beregnet mitt publikum?

Jeg liker å tenke først og tale så. Hvis taushet er gull, er jeg ei taus etter gull.
Det er ikke dumt å veie sine ord på gullvekt.
De kan være redskap for kjærlighet, nærhet, trøst, oppmuntring og dannelse.
De kan også være våpen mot hat, vold, mobbing, terror og ondskap.

Riktig brukt kan de forandre verden. På samme måte som tegninger.
Noen ganger er talen gull, og tausheten farlig. De bør brukes med forstand.


Fortsatte forsett

Nyttårsfeiringen er vel overstått og hverdagen innhenter oss.
Det begynner så smått å røyne på for dem som har inngått overilte nyttårsløfter.
Jeg har ikke gjort det. Klok av skade, kanskje …
Årsskiftet er likevel alltid en anledning til å se seg tilbake. Det er bare sunt. Framover kanskje også.

Media er fulle av gode råd og tips til dem som har gitt seg ut på bedringens veg. Rådene handler stort sett om kosthold og trening. Ifølge avisene handler nesten alle nyttårsløfter om helse/utseende.
Øverst på ønskelisten står en sterkere og sunnere, yngre og vakrere kropp. En som ligger nærmere idealet.

Hvorfor? Hvorfor setter vi oss ikke fore mer dugnad, mer frivillig innsats, hyppigere visitter til ensomme gamle, flere bidrag til Redd Barna …..
Er ikke det like verdige mål? Like uoppnåelige?

Slutter med det tragikomiske diktet av Jacob Sande. Skrevet med en rusbrukers bitre selvinnsikt.
Egentlig ikke noe å le av.

ETTER EIN RANGEL

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv, trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med
kniv, trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus,
men synge åndelege sanger i Zions bedehus,
trur eg.

Alle kvinnfolk som eg møtar skal eg sky som bare fan, trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan, trur eg.
Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffe medan drøset går um åndelege ting,
trur eg.

Det skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste natt, trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt, trur eg.
Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol,
og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol,
trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt, trur eg.
Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt, trur eg.
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
trur eg.

Jacob Sande


Lykkeliten

IMG_7877“Sorgen og gleden de vandrer til hope” sang de gamle. Og de visste hva det handlet om.

I går hadde vi en stor gledesdag i familien. Egill Thor ble døpt og feiret med jubel og stas og kakekalas. Alle hjerter gledet seg til festen nesten var over.
Da hørte vi plutselig et skrik og en gråt så uhemmet og hjerteskjærende at det gikk gjennom marg og bein. Maria hadde fått telefon om at enda en av hennes nærmeste hadde bukket under for den arvelige sykdommen som herjer i familien hennes og bringer hjerneblødning og redselsfull død. Denne gangen var det en 26 år gammel fetter hun mistet.
Hele selskapet kjente hennes historie og halve selskapet hadde fulgt broren hennes til graven siste sommer og alle begynte å gråte sammen med henne i bunnløs sorg og fortvilelse.

Vi må ikke la noe stå i veien for gleden når den byr seg. Sorgen kommer når en minst venter den. Det er sikkert som banken. Modenhet handler om å ta det innover seg. Evnen til å leve side om side med det vanskelige er en viktig mental kompetanse.
Den ønsker jeg min lille dattersønn.

31

IMG_7859


Øynene som ser

optical-illusions-bigDet er øynene som ser.
Og det er dem det kommer an på.
Det kommer an på øynene som ser.
Du ser ikke verden slik den er. Du ser verden slik DU er.

Hva vil du se? Den unge eller den gamle skjønnheten?
Du velger hva du vil fokusere på.
Den gamle klisjéen med det halvfulle glasset er irriterende sann.

Jeg var på ballett forleden. St.Petersburg ballettens festoppsetning av Nøtteknekkeren, med fullskala kulisser og kostymer, klassisk koreografi og perfekt utførelse.
Da fikk jeg et optisk illusjonsmoment. I det ene øyeblikket så jeg noen menn i ettersittende strømpebukse som hoppet og spratt på et gulv, nesten pinlig latterlig. I det neste var jeg oppslukt i den vakreste fantasiverden der tyngdekraften var opphevet. Jeg valgte å kjøpe ballettens premisser og hengav meg til magien.

Det er viktig å velge hvilke premisser man skal kjøpe og hvilke man skal forkaste i all den informasjonen vi blir bombardert med.
Skråsikre påstander og politisk korrekte meninger skremmer meg. Jeg pleier å møte dem med spørsmålet: Å?
Er du sikker på at det er sånn det forholder seg? Kan det tenkes at du tar feil og at hele premissgrunnlaget er råttent? Og er du sikker på at det er denne saken du burde vie mest oppmerksomhet?

Kan du bruke andre øyne å se med?


Muligheter og trygghet

Jeg leser til min forferdelse i avisen om unge mennesker som er utbrente i en alder av 20 år. Som er klare til å kaste inn håndkleet idet de står på startstreken. Egentlig er jeg ikke så overrasket. Jeg har ofte tenkt det, og ofte sagt det: Jeg er glad jeg ikke er ung i dag!!

Livet var faktisk mye enklere før, det er ingen nostalgisk klisjé.
Ikke for å idyllisere en tid der barn skulle tie i forsamlingen og bli ved slektens lest. For all del …
Men vi trengte ikke å forholde oss til og ta ansvar for hele verden.
Verden var noe som lå og ventet på oss, Mulighetene måtte vi lete etter. Forventninger var noe vi hadde, ikke noe vi skulle leve opp til.

I dag blir de unge presentert for den illusjon at de har “alle muligheter”. De blir utsatt for 200 valg hver dag.
Vi vil jo at barna skal ha alle mulige muligheter. Alle de mulighetene vi ikke hadde da vi var unge.

Muligheter til å BLI noe.

Jeg tror de unge har vel så stort behov for trygghet. All den tryggheten vi hadde da vi var unge.

Trygghet til å VÆRE noe. Seg selv!


Luk. 5,17

En dag holdt Jesus på med å undervise. Det satt fariseere og lovlærere der som var kommet fra alle landsbyene i Galilea og Judea, og fra Jerusalem. Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede.
Da kom det noen menn som bar en lam mann på en båre. De forsøkte å bære ham inn og legge ham ned foran Jesus. Men fordi det var uråd å få ham inn på grunn av trengselen, gikk de opp på taket, fjernet noen takstein og firte ham ned på båren, midt foran Jesus.
Da Jesus så deres tro, sa han: «Venn, syndene dine er deg tilgitt.» Men de skriftlærde og fariseerne tenkte straks: «Hva er dette for en, som spotter Gud? Hvem andre kan tilgi synder enn Gud alene?» Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem: «Hva er det for tanker dere går med i hjertet? Hva er lettest å si: ‘Syndene dine er deg tilgitt’ eller: ‘Stå opp og gå’? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vendte han seg til den lamme – «så sier jeg deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!»
Og straks reiste mannen seg foran øynene på dem, tok båren han hadde ligget på, og gikk hjem mens han lovpriste Gud.  Alle ble helt ute av seg av undring og priste Gud. De ble grepet av frykt og sa: «I dag har vi sett det utrolige!» 

Dette har alltid vært en av mine yndlingsbibelhistorier. Vi lærte bibelhistorier i skolen og på søndagsskolen og de fleste var morsomme og spennende. Denne likte jeg særlig godt. Kanskje fordi det hang et bilde på veggen på bedehuset som illustrerte hendelsen.

Det er en sterk historie. Vennene til den lamme mannen bærer han på båre til Jesus, og lar seg ikke stoppe av den store trengselen. De klatrer rett og slett opp på taket, fjerner taksteinen og firer han ned rett foran nesen på frelseren.

Sånn skal det gjøres. Et eksempel til etterfølgelse.
Vi som har samme tro som de hadde på at Jesus kan lege og hjelpe, har anledning til å bære dem som vi er glad i og bekymret for fram for Gud. Vi kan fire dem ned rett foran nesen på frelseren i forbønn.

Vi er skapt til gode gjerninger. Forbønn er en god gjerning, en super måte å gi støtte og hjelp på. Noen ganger kan forbønn være det beste, kanskje til og med det eneste vi kan bidra med når noen har det vanskelig. Vi vet kanskje ikke alltid hva vi skal be OM, men vi vet som oftest hvem vi skal be FOR.

Jeg for min del har ansvar for en del personer. Nære venner og familiemedlemmer selvfølgelig, men også andre mennesker og saker står på min to-pray-list.
Jeg har selv nytt godt av andres forbønn, og gjør stadig det. Uten den er det ikke godt å vite hvor jeg hadde vært i dag ….


Dagens Hauge

Han er som vanlig inne på noe vesentlig …

«Perspektiv» (frå Glør i oska)

Herre lyt du vera i ditt eige liv
skal du kunna sjå det rett i perspektiv:
Anten lyt du standa ovanpå som konge
eller att på botnen ha di frie gonge.

Mangeleis er livet, berre sjeldan fred;
ofte må du undrast kva er upp og ned.
Men det klårnar stundom når du vinn ein tume,
eller beiskt lyt vedgå at du tapte sume.

Skal du sjå den makken du i røyndi er
og di eigi vesle narrevorne verd,
lyt du stogga lite utanum frå brålet
og på eigen stordom leggja alnemålet.

Fyrst du sluttar træla for den tome verdi,
stoggar litevetta, skodar attum herdi,
har du gjort det fyrste steg på visdomsvegen,
endå andre synest at du just er slegen.


Full of crap

Jeg dumpet borti et intervju med Mark Hyman tilfeldigvis.
Jeg pleier ikke å lese helse/lykkeblogger og synes stort sett folk går langt over bekken etter vann i sånne saker, men altså ..

Mark Hyman er rådgiver for Bill og Hillary Clinton, so who am I to disagree  ..?

Hyman forkynner såkalt functional medicine, og har helt sikkert rett i det meste.
Det jeg hengte meg opp i i dette intervjuet var ordene:
If you believe God lives in you, why do you feed him crap? (d.e. usunn mat)
Eat, not the food man made, but what God made.

Det fikk meg til å tenke, ikke bare på den fysiske næring jeg stapper i meg, men også den mentale/åndelige.
Hva fyller jeg bevisstheten min opp med? Tenker jeg over det? Eller er det så tilfeldig at det går på helsa løs?

Lar jeg  media og andres økonomiske interesser styre oppmerksomheten min og bestemme hva jeg samtaler om? Styre hva jeg er opptatt av, ønker meg og går rundt og investerer min dyrebare energi og tid på. Lar jeg sure mennesker i omgivelsene legge beslag på meg med sin selvsentrerte syting og klaging? Lar jeg dem stappe hodet mitt fullt av dritt?

Jeg vil heller velge selv.
Styre min egen oppmerksomhet. Konsentrere meg om det jeg føler angår meg. Styre unna crap.
Søke fram inntrykk, informasjon, input som jeg virkelig har bruk for og er interessert i.
Velge det som er oppbyggelig, interessant og bringer meg videre.

Ikke la meg mate – med crap.


En ny årstid

host

Høsten er en fin tid.
Det hører jeg folk si rundt meg hele tiden, og jeg er enig.
Høsten er en fin tid.

Jeg prøvde å fange høsten på min telefon, men det gikk jo selvsagt ikke. iPhonen kan ikke måle seg med virkeligheten.
Jeg ble overveldet av det vakre synet ute. Det nære og hverdagslige Kleppevatnet og Brikafjellet slo meg ut.
Jeg måtte bare sette meg ned og gi meg over til skjønnheten.
Trærne, som jeg til daglig forbanner høyt og tydelig rystet meg til taushet for én gangs skyld.

Den sprakende fjellsiden viste meg den tiden jeg begynner å ane konturene av i mitt eget liv.
En ny årstid nærmer seg – tiden for å høste.
En fantastisk og overveldende vakker tid.

Landskapet er som på det ufullkomne iPhonebildet.
Noen trær er visne og døde, borte for alltid – på godt og vondt. Forspilte sjanser, gjennomlevd sorg, leget smerte.

Andre trær står i full fyr, aldri mer lidenskapelige, aldri mer særpreget og sterke i uttrykket – men samtidig aldri mer utsatte og ømfindtlige. Mindre motstandsdyktige enn før. Har kanskje bare én skikkelig storm igjen i seg.
Og noen er eviggrønne. Evig grønne. Evig friske. Evig sterke. Noen er for alltid.

Over – den høye himmelen.

soppJeg ser mitt høstlandskap foran meg.

Jeg håper ikke det er altfor mye morkent og mosegrodd der inne.
Det vil jeg ikke finne meg i.

Det er en tid for å plante og en tid for å høste. En ny årstid er på veg.

Det blir en fin tur. En opptur.

Høsten er en fin tid.

 

 

 


Utsatt på ubestemt tid

På Facebook kan du finne sannheten om deg selv.
Ta en enkel quiz, og du får vite hvilken farge auraen din har, hvilket dyr du likner mest på, hvilket land i Europa du best hører hjemme i og hvilket yrke du burde velge (i mitt tilfelle: burde valgt..)

Jeg har nettopp tatt en sånn og fant ut at det var “writer” jeg skulle ha vært.
Etter at jeg hadde røpet at jeg heller kunne tenke meg å hoppe i fallskjerm enn å campe i Amazonas jungel, bedre kunne tåle ustabilt vær enn klamme håndtrykk og kunne tenke meg en sjusifret årslønn, var konklusjonen ikke til å komme forbi: sånn svarer en skribent.

Hva quizen ikke gav svar på er hva jeg i så fall skulle skrive OM. Det er ingen sak å skrive så sant man har et emne. Og for å kunne SKRIVE om noe må man jo helst også VITE noe. Om det.
Jeg vet veldig lite om det meste.

Jeg får helt bakoversveis av alle de andre, de som har meninger i øst og vest om alt som skjer i nyhetsbildet. Som sitter klare med reaksjonen sin når Malala får Nobelprisen og kaster seg ut i debatten om statsbudsjettet før Siv har fått lukket munnen.
Jeg føler meg som en akterutseilt sinke. Jeg vet ikke hva jeg skal mene om statsbudsjettet. Jeg har ikke lest det engang!
Jeg kan ikke innta et standpunkt som jeg ikke kan forsvare. Jeg ville bli målbundet ved første korsveg.

For tiden leser jeg en grøsser av en bok skrevet av Daniel Kahneman. Thinking Fast and Slow heter den.
Kahneman har fått Nobelprisen i økonomi og vet mye om mange ting, spesielt om hvordan menneskers meninger oppstår. Hva som egentlig styrer våre valg, f.eks. når vi investerer penger eller tar andre avgjørelser som vi tror vi har kommet fram til etter nøye overveielse.

Hans Prospect Theory, som forutsier menneskers valg og prøver å vise mekanismene som styrer dem, gjør meg litt desillusjonert og får meg til å lure på om mine dommer kanskje kan være fordommer …? Er det tenktbart at jeg bygger mine meninger på ufullstendige opplysninger? Har jeg i det hele tatt hentet inn uavhengige opplysninger? Har jeg satt meg inn i saken? Er mine svar kanskje helt på siden av spørsmålet?

Min karriere som skribent er utsatt inntil videre. Når jeg har fått tenkt meg om og satt meg skikkelig inn i noe, kommer jeg på banen.

Til mine forventningsfulle lesere får jeg bare si: Skriv selv så lenge!


Jeg ønsker meg et ord

Jeg er glad i ord, eller for å være ærlig: jeg er lidenskapelig opptatt av dem. Jeg er en ordidiot. Som det går an å være bilidiot og fotballidiot, går det også an å være ordidiot.

Min mann er papiridiot. Han er papirforhandler og -ekspert. Han leser ikke bøker, han beføler dem. Når vi er på restaurant og skal velge fra menyen, kommer han aldri til saken. Han må studere materialet som menyen er trykket på. Mens jeg sulter …

Ikke for det … jeg kan også hefte kelneren hvis jeg finner uvanlig ordbruk på menyen, eller ikke får meg til å bestille “lamme lår” uten kommentar. Vi har alle vårt …

Men altså .. jeg er glad i ord.
Fra jeg var liten har ord fasinert meg. Ordkunst var min kunstart. Et godt ord, en god formulering kunne sitte igjen i min ellers ganske hullete hukommelse. Som andre barn samlet på fine steiner og klinkekuler, samlet jeg på ord. Jeg laget lister over ord jeg satte pris på. SMARAGD toppet listen. Det var så vakkert og fullt av østerlandsk mystikk. Jeg lurer på om det var selve lydbildet, alle a-ene. Det er flere a-ord som klinger eksotisk og spennende i mine ører; Samarkand, Kazakstan, Madagaskar, Ama Dablam, Avasarala, Granada, Alhambra, Taj Mahal, ananas, banan …

Som bilidioten bruker tid på å se på biler, tenke på biler og automatisk legger merke til uvanlige biler i omgivelsene, går jeg rundt og tenker på ord og kvekker til når jeg hører et nytt eller møter noen som ordlegger seg på en fiks måte. Eller på en ufiks måte, for den saks skyld. Det slår begge veier.

Som en bilspesialist himler med øynene og mumler “tulling!” etter en sjåfør som kjører rundt i en bil han ikke har kompetanse og erfaring til å mestre, reagerer jeg når jeg møter mennesker som bruker et språk de ikke rår med.
Det er ikke snobberi, det vil jeg ikke belite meg på, det er en automatisk refleks som jeg veloppdragent straks tar meg i og konsentrerer meg om innholdet og budskapet og prøver å overse den uheldige språkbruken.
Det er tross alt budskapet som er det viktigste, er det ikke…?

Jeg setter pris på ord. Men jeg topper ikke Anne Middelboe Christensen. Hun har åpnet sin egen ordbutikk i København.

Hun selger ett og ett ord til 500 kroner stykket. Det kaller jeg å sette pris på ord!

Hvis noen vil gi meg et ord til jul, så ønsker jeg meg SMARAGD
Et ord jeg ikke har lyst på er GJERDESMETT. Av en eller annen grunn. Det ville jeg ha byttet i TÅRNSVALE.


Ritardando

“Langsom” er på veg inn i varmen igjen.

Vi har fått øynene opp for at tempo er regulerbart, metronomen trenger ikke å stå på presto hele tiden.
Slow is the new fast.
Langsom er det nye hurtig. Sakte istedenfor rask. Ro og mak erstatter jag og mas.

Litt paradoksalt, da, at Hurtig-ruten er blitt symbolet på Langsom-TV.
Jeg har sansen.
Sett deg ned og hold fred. Se ut vinduet og nyt utsikten, ta toget, lø ved, strikk sokker … og det siste nye: syng salmer.

Sett ned farten!


God og dårlig tid

Har du god eller dårlig tid?

Den store, kloke boken har mange sannhetsord om tiden og menneskelivet.
Den oppfordrer oss til å telle våre dager og kjenne vår besøkelsestid, og Forkynneren (Kap.3) blir stadig vekk sitert: 

Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen:
en tid for å fødes, en tid for å dø,

en tid for å plante, en tid for å rykke opp,
en tid for å drepe, en tid for å lege,
en tid for å rive ned, en tid for å bygge,
en tid for å gråte, en tid for å le,
en tid for å sørge, en tid for å danse,
en tid for å kaste stein, en tid for å samle steiner,
en tid for å ta i favn, en tid for å la favntak være,
en tid for å lete, en tid for å miste,
en tid for å bevare, en tid for å kaste,
en tid for å rive i stykker, en tid for å sy sammen,
en tid for å tie, en tid for å tale,
en tid for å elske, en tid for å hate,
en tid for krig og en tid for fred.

Det er så sant som det er sagt: alt til sin tid. 

Hvis du fortsetter å plante når det er på tide å høste, eller lar favntak være når det er tid for å ta i favn, hvis du tier når tiden er inne for å tale, eller ikke vil innse at det nå er dags for å kaste, ikke bevare – da har du dårlig tid. Dårlig timing. 

Noen ganger må man gripe dagen, carpe Diem, utnytte hendingenes momentum. Noen ganger må man se det an, ta tiden til hjelp. 
Alt har sin tid. 

Hvilken tid er det nå? Hva kan jeg gjøre i dag som jeg ikke kan gjøre i morgen? Hva bør jeg prioritere og hva bør jeg legge vekk, for “að bíða betri tíma”, som det heter på islandsk. 
For meg er dette tiden for å slutte i jobb og prioritere andre oppgaver. 

Tiden er inne. Og jeg må nytte den før den er ute …

ON TIME


Lydhør

… er et ganske interessant ord. I mine ører høres det umiddelbart litt gammelmodig og avleggs ut, men jeg kan ta feil.

Det er i alle fall ikke et ord jeg har brukt mye, eller hatt mye bruk for, i min hverdag. Ordet er ganske nedstøvet i mitt vokabular.

Lydhør = Oppmerksom, velvillig og god til å oppfatte små nyanser, signaler osv. (og til å reagere deretter). Imøtekommende; positivt innstilt.

Et tvers igjennom positivt ord.
Jeg burde trene opp evnen til å være lydhør. Her er det et stort forbedringspotensiale.


Mormor igjen!

Jeg er den stolte mormor til to mennesker, Aníta Liv og Hilmir Björn. Og nå er det to nye på veg. Barnebarn, altså.

Det er vanskelig å forklare hvordan det er å bli besteforelder. Det er ikke så lett å beskrive hvordan det er å bli forelder heller. Det er så vanskelig å sette ord på, og umulig å sette seg inn i for en som ikke har erfart det selv.

De små er selvfølgelig herlige, og overbærenheten mot barnebarn grenser til det usømmelige, men det handler om mye mer enn det.

Det er fantastisk å få være vitne til, på nært hold igjen, at et menneske blir til. Å se bevisstheten våkne, høre språket utvikle seg, se hvordan de finner sin plass i verden og utforsker og trekker sine egne slutninger. Se hvordan lynne og personlighetstrekk manifesterer seg i møtet med omgivelsene. Det er etter min mening det mest overveldende naturfenomen du kan møte. Grand Canyon, gå hem å vågg!

Og så kan du se hvordan slektstrekk kommer til syne. Du kjenner igjen fakter, uttrykk og reaksjoner med røtter i deg selv eller din makes arvemasse. Det fasinerer meg og gjør meg ydmyk.

Men vel så interessant som å betrakte de søte små synes jeg det er å studere foreldrene. Å se sitt eget barn i rollen som forelder. Å se ting som du har lagt ned hos dem bli viderebrakt – både på godt og vondt. Grunn til stolthet og gremmelse i skjønn forening. I diskusjon om foreldrerollen får du tilbakemelding fra dem på din egen innsats, noen ganger så ørene flagrer.

Du får en liten sjanse til å rette opp ting, gjøre ting som besteforelder som du ikke hadde vett eller tid til å legge vekt på som forelder. Håper jeg klarer å gripe den.
Nå krysser vi fingrene og gleder oss.
nr1    foster


Morgunbænir

Jeg starter hver eneste dag med å høre på morgenandakten på NRK.

Litt under 5 minutter må jeg spandere.
5 minutters fokus på det guddommelige. 5 minutters konsentrasjon, kontemplasjon og ettertanke.
5 minutters ro i sjelen. Etterfulgt av Fadervår og Velsignelsen.
Fylt av nåde og kraft går jeg ut i hverdagen.
Andaktens tanker blir liggende ett eller annet sted i (under-)bevisstheten og kan dukke opp igjen når jeg minst venter det, men kanskje mest trenger det. De preger hele dagen.
De 5 minuttene stiller mine strenger i riktig toneart og ruster meg for dagens dont.

Nå har RUV i sin visdom bestemt seg for å legge ned morgenandakten i islandsk radio. Kveldsbønnen også, for sikkerhets skyld.
5 minutters kontemplasjon, konsentrasjon og ettertanke er ikke noe å satse på.
For at det ikke skal se ut som diskrimingering av religion skal morgenandakten “erstattes” med et ukentlig program med “hugleiðingar um trú, menningu og samfélag” ifølge Þröst Helgason, programredaktør.

Det viser en total mangel på forståelse for hva morgenandakten er, på hva det handler om. 
Det er som å erstatte  daglig morgengymnastikk med et ukentlig program om fysisk fostring.
Helt på trynet!


Susan Cain: Quiet

.. the Power of Introverts in a World that cannot stop talking.

download (1)Jeg er innadvendt. I en verden som  opphøyer det å være utadvendt.

Jeg er en av dem som foretrekker stillhet framfor støy.
Jeg har aldri radioen på når jeg jobber, lager mat eller kjører bil. Jeg foretrekker stillheten.

Jeg er en av dem som trenger mye tid for seg selv. Til å tenke. Være aleine.
Jeg kan gå på kino aleine uten problem. Jeg ber ikke folk bli med meg når jeg skal handle el.l. Jeg er en av dem som trives i sitt eget selskap. Jeg samler energi når jeg er alene. Jeg tappes for energi når jeg er sammen med andre. Ofte.

Jeg er en av dem som unngår smalltalk så sant jeg kan. Som foretrekker taushet framfor pjatt som ikke beriker meg. Men som elsker dype samtaler om ting som jeg selv finner interessante og meningsfyllte.

Jeg er en av dem som ikke trenger å vise seg fram så snart anledningen byr seg. Jeg kan godt sitte gjennom et helt møte uten å åpne munnen. Hvis mine synspunkter har blitt godt presentert av andre, trenger jeg ikke forlenge møtet med å innta talerstolen bare for å markere meg. Jeg tar ordet hvis jeg har noe å legge til, ellers ikke.

Jeg er en av dem som bruker tid på å ta avgjørelser. Jeg liker å tenke meg om. Selv i små ting. Jeg vil gjerne være enig med meg selv før jeg uttrykker meg. Derfor uttrykker jeg meg vel så bra skriftlig som muntlig. Når jeg skriver, har jeg tid til å tenke, reflektere og endre formuleringer. Være presis.

Jeg er ikke folkesky. Jeg er ikke spesielt sjenert eller beskjeden.
Jeg er ikke redd for å ta ordet og uttrykke min mening hvis det trengs. Jeg er ikke redd for å sloss for mitt standpunkt  hvis jeg synes det er viktig.
Jeg er ikke redd for å stå foran en stor folkemengde og ha ordet. Jeg kan delta i animerte samtaler og holde oppe stemningen i festlig lag, men foretrekker å gjøre det i lukket selskap, på mine egne premisser, med  utvalgte gode venner. Og så vil jeg gå hjem og trekke i pysjamas med en god bok når jeg har fått nok.

Susan Cains bok var en åpenbaring for meg. Den har tydeligvis gått sin seiersgang rundt i verden, og nå altså også nådd meg. Det var godt å lese og få bekreftet at det ikke er meg det er noe i veien med selv om jeg foretrekker å være hjemme og lese  istedenfor å gå på salg. Jeg fikk en liten forklaring på hvorfor jeg mistrives så intenst i mengden på store kjøpesentra. 

Jeg leser at psykologen Carol Bainbridge sier følgende  (og merker meg statistikken i siste setning ;-): 

INTROVERTS: Contrary to what most people think, an introvert is not simply a person who is shy. In fact, being shy has little to do with being an introvert! Shyness has an element of apprehension, nervousness and anxiety, and while an introvert may also be shy, introversion itself is not shyness. Basically, an introvert is a person who is energized by being alone and whose energy is drained by being around other people.

Introverts are more concerned with the inner world of the mind. They enjoy thinking, exploring their thoughts and feelings. They often avoid social situations because being around people drains their energy. This is true even if they have good social skills. After being with people for any length of time, such as at a party, they need time alone to “recharge.”

When introverts want to be alone, it is not, by itself, a sign of depression. It means that they either need to regain their energy from being around people or that they simply want the time to be with their own thoughts. Being with people, even people they like and are comfortable with, can prevent them from their desire to be quietly introspective.

Being introspective, though, does not mean that an introvert never has conversations. However, those conversations are generally about ideas and concepts, not about what they consider the trivial matters of social small talk.

Introverts make up about 60% of the gifted population but only about 25-40% of the general population.

 

 

 


Av barn (og fulle folk)

En god venn  beæret meg forleden med å komme til meg og be om råd.
At hun, en klok og verdensvant kvinne. skulle tro at jeg hadde noe å bidra med, tok jeg som et kompliment.

Å gi råd handler mest om å lytte, om å gi den andre sjanse til å sette ord på det som er vanskelig. Kanskje komme med noen motforestillinger innimellom, eller spørsmål. Da kommer som regel vedkommende fram til sin egen konklusjon. Eller et stykke videre på vegen, i det minste. Bare det å sette ord på ting, skaper som regel klarhet.
Jeg vet ikke om det var så mye hjelp i meg denne gangen, men jeg fikk selv noe å tenke på da min venninne i delvis unnskyldende stemmeleie sa: Jeg er litt flau for å si dette her, det er så barnslig ..

Hun er langt fra barnslig. Hun har en selvinnsikt og virkelighetsforståelse som er dyp og dyrekjøpt. Hun er voksen x 2. Likevel føler hun seg barnslig. Hun  kjenner at følelsen er barnslig, og hun oppfatter det selv.

Og jeg tenker: Av barn (og fulle folk) får man høre sannheten.

Det barnslige er det innerste, det ekte, det ubehandlete, det dypeste, det dyriske, det vi ikke har kontroll over.
Det bør vi lytte til, for når vi snakker som barn kan det hende at vi sier noe fundamentalt sant. Noe som vi gjennom oppdragelse og sosialiseringsprosess har lært å ignorere.

“Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.”

Det er viktig å lytte til barnet, det barnslige, i seg selv. Men å la den voksne slippe til når avgjørelser skal taes.