Høsten er en fin tid.
Det hører jeg folk si rundt meg hele tiden, og jeg er enig.
Høsten er en fin tid.

Jeg prøvde å fange høsten på min telefon, men det gikk jo selvsagt ikke. iPhonen kan ikke måle seg med virkeligheten.
Jeg ble overveldet av det vakre synet ute. Det nære og hverdagslige Kleppevatnet og Brikafjellet slo meg ut.
Jeg måtte bare sette meg ned og gi meg over til skjønnheten.
Trærne, som jeg til daglig forbanner høyt og tydelig rystet meg til taushet for én gangs skyld.

Den sprakende fjellsiden viste meg den tiden jeg begynner å ane konturene av i mitt eget liv.
En ny årstid nærmer seg – tiden for å høste. En fantastisk og overveldende vakker tid.

Landskapet er som på det ufullkomne iPhonebildet.
Noen trær er visne og døde, borte for alltid – på godt og vondt. Forspilte sjanser, gjennomlevd sorg, leget smerte.
Andre trær står i full fyr, aldri mer lidenskapelige, aldri mer særpreget og sterke i uttrykket – men samtidig aldri mer utsatte og ømfindtlige. Mindre motstandsdyktige enn før. Har kanskje bare én skikkelig storm igjen i seg.
Og noen er eviggrønne. Evig grønne. Evig friske. Evig sterke. Noen er for alltid.

Over – den høye himmelen.

Jeg ser mitt høstlandskap foran meg.

Jeg håper ikke det er altfor mye morkent og mosegrodd der inne.
Det vil jeg ikke finne meg i.

Det er en tid for å plante og en tid for å høste. En ny årstid er på veg.

Det blir en fin tur. En opptur.

Høsten er en fin tid.