Jeg er medlem av Odin SK i Bergen. For å være registrert i NSF må jeg ha en norsk klubb, og Odin var mest nærliggende – selv om den jo ligger litt langt fra mitt bosted i Reykjavik….
Jeg tror jeg gjorde et godt valg.
Odin SK ble stiftet 20. oktober 1992 av Robert Øren, Eirik Storebø og Øyvind Askeland. Bra jobbet, karer.
Det eneste jeg stiller spørsmål ved er: Hvem fant på at klubben skulle hete Odin?? Continue reading →

Høydetrening skal være bra sier de. Bjørndalen, Bjørgen og co pleier å ligge oppe i åssidene og trene med blodsmak i munnen. Jeg vet ikke om høyden har samme effekt for styrkeløftere, men jeg bestemte meg for å sjekke det ut da jeg likevel skulle til Skåbu. Skåbu er Norges høyestliggende bygd. Hvis motbakkeløping er din greie, kan du jogge opp til tregrensen på et øyeblikk. I bygden bor det ca 600 mennesker og en skulle ikke tro at treningstilbudet var så mye å skryte av. Likevel sjekket jeg på nettet på forhånd, og der fant jeg lenke til et treningsrom.
Ergo pakket jeg med meg treningstøy og la trøstig i veg. Continue reading →

Det lar seg ikke nekte at styrkeløft er en særegen sport. Av mange grunner. Ta meg som eksempel. Det er ikke mer enn vel to år siden jeg var med på mitt første stevne, og jeg kjenner allerede flere verdensmestre i idretten. Personlig. Jeg tar meg ikke tid til å nevne alle sølv- og bronsevinnerne jeg kjenner. Jeg kan ikke se for meg hvilken annen sport det hadde kunnet inntreffe i. Neste gang jeg stiller til start, regner jeg med å bli assistert av en løfter som har konkurrert i VM. Jeg regner med å bli heiet på av en verdensmester.
Kan jeg se meg selv i langrennsløypa etter to års trening med Marit Bjørgen hoiende på sidelinjen? Egentlig ikke. Kan jeg regne med at Susanne Wigene kommer og knyter lissene mine neste gang jeg skal ut og løpe 5000 meter? Neppe.
Ikke fordi at Marit og Susanne er så høye på pæra. Det er bare annerledes i styrkeløft. Og det er ikke bare fordi det er en liten idrett og et lite miljø

Jeg har nettopp kommet hjem fra islandsmesterskapet i markløft. Jeg var påmeldt til å løfte, men det hadde fysioterapeuten sterke motforestillinger mot, så jeg bestemte meg for å lyde og stå over. Igjen. Nå er jeg skikkelig lei av å sitte på tribuner og se på at andre løfter. Men nok om det.

I den tyngste puljen var det påmeldt flere løftere som ikke ville risikert overvekt på flyet. Med litt mindre håndbagasje, for å si det med Inger Hagerup. Store sterke menn med barnlige blikk og brede smil. Som hadde trent og trent og nå skulle ut og konkurrere mot sine helter og forbilder. Fulle av entusiasme over å stå i rampelyset og bli heiet på. Jeg syntes det var et flott syn. Der stod de og trippet og besteg så plattingen med stor konsentrasjon og klare mål. Og der oppe stod det to nybakte verdensmestre og ventet på dem, klare til å laste stangen for dem og hjelpe på alle mulige måter innenfor regelverket.
Jeg er kanskje sentimental, men jeg kan ikke hjelpe for det. Jeg ble rørt av synet. Jeg ble glad for at det finnes steder og idretter med så stor takhøyde at det er plass til alle innenfor samme arrangement. Her stilte hver og en med sine egne mål og forutsetninger og fikk nøyaktig samme behandling uansett medbrakt “bagasje”.
Det er en dimensjon ved sporten som jeg synes det er verdt å snakke om og ta vare på.