Innan gryningen
Så kom du då till sist, du var en främling, en mytgestalt som jag hört talas om.
Så många hade målat dina bilder, men det var bortom bilderna du kom.
Vi trodde du var användbar, till salu, vi skrev ditt namn på våra stridsbanér.
Vi byggde katedraler högt mot himlen, men du gick hela tiden längre ner.
Mange års røynsle med pil og boge
Det er den svarte prikken
midt i skiva du skal treffa,
nett den, der
skal pili stå og dirra!
Men nett der treffer du ikkje.
Du er nær, nærare,
nei, ikkje nær nok.
So lyt du gå og plukka upp pilene,
gå tilbake, prøva på nytt.
Den svarte prikken tergar deg.
Til du forstår pili
som stend der og dirrar.
Her er óg eit midtpunkt.
Olav H. Hauge
Fra Janglestrå 1980
Enda en amerikansk rettssals-krim.
Jeg har lest Grisham og Turow, og nå altså også Landay. Jurist blir forfatter.
Best seller og en av de beste bøkene i år, sier amerikansk media, så jeg gikk løs på den.
Absolutt verdt pengene.
Velskrevet og spennende om en dramatisk mordsak. Men den er mye mer enn det. Den handler om en familie. Den handler om de mekanismer som virker i familier, om hva som bygger opp og hva som river ned. Om ansvar og skyld, om tillit og svik, om åpenhet og fordekthet, sannhet og løgn, nærhet og avstand.
Veldig tankevekkende, for dette er en historie som kan skje med hvem som helst. Og som kanskje skjer med hvem som helst, før eller siden, i en eller annen form.
Kanskje ikke som mordsak, riktignok. Men mindre kan det vel ikke være for å tiltrekke seg oppmerksomhet i Junaiten.
Hva skjer?
Er det Knausgård sin skyld, eller hvorfor skal plutselig alle skrive selvbiografiske bøker? Plutselig er alle oppe på loftet og leiter fram gamle bilder, album, brev og gjenstander for å finne tilbake til fortiden. Plutselig er mor og far og bortglemte grandtanter blitt romanfigurer.
Hva skjer?
Er det kanskje post-68erne, som kvittet seg med hemmende tradisjoner, håpløse familieforpliktelser og materielle gjenstander i jakten på frihet og selvstendighet, som nå har oppdaget at de slo barnet ut med badevannet?
Som i anstrengelsen for å realisere seg selv har oppdaget at et menneske ikke kan skape seg selv, men har viktige tradisjoner, slektsforhold og materielle ting i bagasjen.
Eller handler det kanskje ikke om fortiden? Er dette dagens personlige prosesser, sorg etter avdøde foreldre f.eks, som kommer ut i bokform fordi det er sånn man gjør det i 2014? Offentliggjøring av private tanker som vi blir påtvunget gjennom sosiale media enten vi vil eller ikke?
Det er greit nok det – du finner en gammel konkylie i en kommodeskuff. Den vekker gamle minner.
Det er all right det – men hva har det med meg å gjøre? Jeg har min egen konkylie i min egen kommodeskuff.
Jeg har nettopp lest to bøker i denne sjangeren:
Helene Uri: Rydde ut
Cecilie Enger: Mors gaver
Bare titlene …
Helene Uri skriver som vanlig elegant og treffsikkert. Romanen handler om språkforskeren Ellinor som skal til Finmark for å jobbe med en doktoravhandling. Helene Uri trenger seg etterhvert fysisk inn i romanen på en ganske fiffig måte – hun møter bl.a. romanfiguren ansikt til ansikt på kafé! Etterhvert blir hun selv hovedperson i sin egen roman og Ellinor blir statist, et litterært virkemiddel. Det blir Helenes jakt på sin egen slekt. Tore på sporet. Er det ikke det programmet heter? Eller Hvem tror du at du er?
Cecilie Enger skriver også elegant og godt. En lavmælt og jordnær tekst, som en vandring gjennom et kulturminne for oss som er omtrent på samme alder og husker Kirsten Langbo og DBS sykler. Mor, som er forsvunnet inn i Altzheimer, får her et vakkert ettermæle. På en måte er det en morsbiografi. En vakker bok, kritikerrost og belønnet.
Almenngyldig? Jeg vet ikke helt ….
Jeg reserverer meg mot det altfor private i det offentlige. Om det nå er på facebook, TV eller i bokform.
Jeg har også et liv jeg kan fortelle om, og er på det stedet i livet at loftrydding er uunngåelig. Jeg kan også skrive for å bearbeide minner og tanker – men å publisere det, her eller andre steder?
Da må jeg tenke meg om to ganger.
Jeg jobber med Grunnloven for tiden. Den grunnloven, den grunnloven …
I min egen skoletid forbigikk jeg den i stillhet. Litt søttende mai, litt Wergeland, litt Eidsvoll, riksforsamling, Falsen, Anker, Wedel … dett var dett.
Nå skal elevene mine til pers, tre ukers tema i anledning Grunnlovsjubiléet, premiekonkurranse i samarbeid med ambassaden og det hele. For å kunne presentere 1814 på en begripelig måte for islandske skolebarn uten å gå altfor langt fra sannheten, må man ha god oversikt. Jo enklere man skal uttrykke en sak, jo mer inngående kunnskaper må man ha om den. Sånn er det.
Jo mer jeg leser, jo mer begeistret blir jeg. For en dramatikk! For et år! For noen mennesker. For et handlingsforløp. For en sammenhengende rekke hendelser som kom Norge til gode. For en griseflaks!
Bortsett fra for alle dem som led, da naturligvis. Sult og nød, konkurs og arbeidsløshet under Napoleonskrigene. Og kamper på liv og død mot den overlegne svenske armé. De sloss for Grunnloven, og vant. Selv om de tapte slaget.
Grunnloven av 17.mai 1814 er den nest eldste i verden. Og en av de mest liberale i sin tid. Nå er den 200 år gammel og still going strong – med litt ansiktsløfting underveis riktignok. Det skulle da også bare mangle.
Jeg elsker den norske grunnloven – det må jeg vedkjenne meg.
Jeg sier som Wedel Jarlsberg: den har lært meg å akte de menneskelige rettigheter og elske den lovbundne frihet.
Den lovbundne frihet! Kan de sies bedre? Høres ut som et paradoks; bunden frihet, men det er den beste frihet. Den som er bundet i loven.
Bra jobba, kara!
I dag er det Marias budskapsdag. Du skal føde en sønn osv…
Det er ofte et godt budskap å få, for mange noe de har ventet på i årevis. Noen ganger kommer budskapet ubeleleilig, kanskje litt dårlig timing, men ok … Og av og til er et slikt budskap rene katastrofen.
Det må det vel ha vært for Maria, skulle jeg tro.
En ugift ung kvinne på den tiden gravid?
Hadde det vært i dagens Norge hadde hun kanskje overveid abort. Det er nemlig en mulig måte å kvitte seg med barn en ikke vil ha.
Det fører meg over til den pågående debatten i Norges land om legers reservasjonsrett.
Det blir aldri ro og fred rundt abortloven, verken ordlyd eller praksis. Og grunnen til det er at saken har et grunnleggende moralsk dilemma som man ikke kan argumentere seg vekk fra. At abort er å ta liv er et faktum som ikke lar seg sope under teppet. Det vil alltid være noen som får øye på det. Og du trenger ikke være en mannlig, kristen kvinneundertrykker for å få øye på det. Sannheten lar seg ikke undertrykke i lengden.
Så da har vi det gående med debatt om leger skal ha lov til å reservere seg mot å anbefale og medvirke til abort.
Og for Guds skyld, hold Gud ute av den debatten. Det er vanskelig å ta til orde for hva han mener om de ulike lover og regler og sedvaner som menneskene setter seg. Om han er mot eller for abort, reservasjonsrett, kvinnelige prester, homofile ekteskap, sprøyterom i sentrum eller hva det nå måtte være …. ikke gå dit! Lovforslaget har ikke vært sendt til himmels til høring, så himmelsk innblanding kan bare avspore debatten og gjøre den enda mer usaklig.
Det er helt sikkert mange kristne som er for reservasjonsrett. Er de for reservasjonsrett fordi de er kristne? Eller er de kristne fordi de i utgangspunktet er opptatt av moralske, grunnleggende spørsmål om liv og død? Hva vet jeg …
Men jeg synes vi skal holde Gud utenfor og høre på vår egen samvittighet i denne saken.
Og det er nettopp sakens kjerne. Skal folk ha lov til å lytte til sin egen samvittighet?
Å begrense menneskers mulighet til å følge sin egen overbevisning i møtet med grunnleggende spørsmål, å kneble dem som våger å stille spørsmålstegn ved vanlig praksis og gjeldende verdier, er farlig, tror jeg.
For meg kan dette best sammenlignes med retten til å nekte militærtjeneste. Du kan ikke tvinge en person inn i en jobb der han vil komme til å måtte ta liv. Det må være frivillig.
Det er en menneskerett å bestemme over egen kropp. Det tror jeg.
At det er en menneskerett å få ta livet av et ufødt menneske, har jeg vanskelig for å svelge.
At det er en menneskerett å kreve at andre gjør det for en, uten å ta hensyn til om vedkommende har problemer med det eller ikke, kan jeg ikke gå med på.
For jeg kan ikke gå med på at det er som et hvilket som helst annet kirurgisk inngrep – fjerning av vorter eller føflekker. Og der står kniven i kua, som de sier her på Islands. Der ligger hunden begravet.
Å trekke argumentasjonen dithen at de som støtter reservasjonsretten er misogyne motstandere av kvinners rettigheter (les: menneskerettighetene), mot likestilling er latterlig.
Som å si at alle som våger å stille spørsmål ved asylpolitikken er rasister.
Det kommer aldri til å råde fordragelighet rundt abortlovgivingen. Den har dype moralske implikasjoner som ikke lar seg ignorere.
Kraftlyftingasamband Íslands er að verða 4 ára.
Fjögur ár er stuttur tími en um leið langur tími. Það fer eftir hvernig á það er litið. Við hvað er miðað.
Ég á fjögurra ára gamla dótturdóttur. Hún minnir í mörgu á KRAFT. Hún hefur tekið stórstígum framförum á fjórum árum. Full af orku með framtíðina fyrir sér. Rétt að byrja að átta sig á eigin styrk og möguleikum. Það er að byrja að renna upp fyrir henni að til eru leikreglur sem hún þarf að fylgja, skyldur sem hún þarf að bera. Rétt að uppgötva að til eru takmarkanir og vonbrigði líka, og ekki alltaf bara gaman.
Ég álpaðist inn í kraftlyftingaheiminn 2004, þegar hið svonefnda „Gamla KRAFT“ var enn við lýði.
Þar mætti ég á minn fyrsta aðalfund 2008 og varð svo fræg að ná að greiða atkvæði með því að leggja all undir til að verða hluti af ÍSÍ. Mín fyrsta handaupprétting í KRAFT var til að samþykkja að leggja niður „gamla“ KRAFT og verða nefnd innan ÍSÍ.
Við þennan gjörning stóðu margir gamlir félagar upp og gengu út.
Eftir varð öflugur og samhentur hópur sem lagðist á árarnar af fullum þunga – og, eins og oft er með slíka menn, án þess að berast á.
Á mettíma var öllum skilyrðum uppfyllt og ÍSÍ stóð við gefna yfirlýsingu og stofnaði Kraftlyftingasamband Íslands 15.apríl 2010.
Aftur var ég viðstödd og menn sýndu mér það traust að kjósa mig í fyrstu stjórn. Pælið í því.
Gerðu svo vel – taktu á þig þessa ábyrgð – byggðu upp eitt stykki sérsamband!
Hjúkk! Hvernig fer maður að því?? Continue reading
200 gr. kokesjokolade
225 gr. smør
3 egg
225 sukker
80 gr. mel
1 tsk. bakepulver
100 gr. grovhakkete nøtter.
200 gr. grovhakket melkesjokolade
Smelt smøret og hakket kokesjokolade over veldig svak varme. Rør til blandingen er helt jevn og smeltet. Pisk egg og sukker lett og luftig. Rør sjokoladeblandingen uti og bland godt. Bland tørrstoffene sammen og rør forsiktig ut i røren.
Hell i smurt form (20x30cm eller rund med diameter 25cm) og bak nederst i ovnen på 180°C i ca 30 minutter. Det skal dannes en skorpe på kaken, men den skal være myk og fuktig inni. Avkjøles og skjæres i passe biter. Serveres som den er, eller med is, krem eller bærsaus.
Spiller det noen rolle hvordan vi ber? Er ikke hele greia med Gud at han elsker oss som vi er – uansett? Eller sitter han ved kateteret med rødpennen, som en annen skolemester?
Nei da, han gjør ikke det. Merete Thomassen og Sylfest Lomheim, forfatterne av «Når dere ber», presiserer riktignok at vi bør utvide metaforbruken når vi taler om Gud, det er tross alt den eneste måten å snakke om Gud på, men «skolemester» er ikke blant ordene de foreslår.
Men, som Lomheim slår ettertrykkelig fast: «Å be – offentleg – i kyrkja, eller andre stader, er ikkje for amatørar. Så ærlege må me vera.»
Hva kreves så av en «profesjonell» bønn? Vel, det var nettopp det. Continue reading
Jeg har sagt opp jobben min.
Jeg må nesten gjenta det: jeg har sagt opp jobben min. Min 100% stilling som undervisningskonsulent for norskfaget i islandsk grunnskole.
Jeg har hatt den siden 1995 og på den tiden har jeg undervist i Árbæjarskóli, Hólabrekkuskóli, Foldaskóli, Grandaskóli, Hagaskóli, Hlíðaskóli, Langholtsskóli, Laugalækjarskóli, Laugarnesskóli og Seljaskóli,
Stillingen som “kennsluráðgjafi í norsku” var jeg den første som bekledde, den ble dannet da kommunene overtok ansvaret for grunnskolen i 1996. Da påtok Reykjavik kommune seg å administrere norsk- og svenskfaget på nasjonal basis, og ansatte meg og Ingegerd til å gjøre jobben. Vi brettet opp ermene og tok fatt, og fortsatte i flere år å etterlyse en stillingsbeskrivelse.
Det gikk til slutt opp for oss at det ville vi aldri komme til å få. Det var jo litt både-og. Det betydde at ALT som hadde med norsk- og svenskfaget å gjøre kunne sies å være vårt bord, vi hadde ingenting å vise til hvis vi ville vike oss unna. Det betydde også at vi hadde veldig frie hender med å forme vår egen arbeidsdag og styre prioriteringene etter eget hode. Continue reading
Stoner ble valgt til årets bok 2013 av Waterstones – 48 år etter at den først kom ut i 1965!
Etter at jeg hadde klødd meg litt i hodet og lurt på om John Williams ikke var gitarist/komponist og på hva jeg skulle legge i den tvetydige tittelen Stoner, gikk jeg i gang med den som lydbok.
Rett inn på min topp-20 liste.
Romanen kom først ut i USA og fikk brukbar kritikk i sin tid, men ble aldri noe bestseller og forsvant raskt ut i perieferien uten etterdønninger.
2013 får den sin renessanse; menige lesere i Europa finner den igjen, spør etter den på biblioteker og i bokhandlere, låner den av hverandre, helt uten påtrykk av salgskampanjer, forlagsreklame, bokklubber, bokbad og sosiale media. Plutselig må den trykkes opp igjen i store opplag og 50 år forsinket får romanen omsider fortjent oppmerksomhet i sitt hjemland: The greatest american novel you have never heard of. The must-read novel of 2013 – for å sitere de store avisene.
Julian Barnes skriver i The Guardian: It is good, and it has considerable substance, and gravity, and continuation in the mind afterwards. And it is a true “reader’s novel”, in the sense that its narrative reinforces the very value of reading and study. Many will be reminded of their own lectoral epiphanies, of those moments when the magic of literature first made some kind of distant sense, first suggested that this might be the best way of understanding life. And readers are also aware that this sacred inner space, in which reading and ruminating and being oneself happen, is increasingly threatened by what Stoner refers to as “the world” – which is nowadays full of hectic interference with, and constant surveillance of, the individual. Perhaps something of this anxiety lies behind the renaissance of the novel.
Han har rett i at boken stiller samfunnet med dets forventninger, verdier og krav opp mot enkeltmenneskets individuelle opplevelse av seg selv og sin egenverdi. Den er skreddersydd for folk i min alder. For folk som ser tilbake og gjør opp status, som holder sine bragder og oppnådde mål opp mot det som verden ansér som suksess.
Ble det noe av meg? Er vi mislykkete, alle vi som ikke ble noe stort? Som aldri kom i avisen, verken på godt eller vondt? Vi som har spilt mulighetene, gått glipp av opplevelsene, ikke fulgt drømmene ..
Mange i vår alder er desillusjonerte, sa Eli til meg i en fin samtale vi hadde i fjor. – Jeg er ikke desillusjonert! sa jeg. – Da er du heldig, sa Eli.
Ved første blikk kan Stoner virke som en mislykket og tragisk, nærmest patetisk person. Noen kritikere mener at det kan være grunnen til at han ikke slo igjennom i USA. Amerikanerne liker ikke tapere. De liker ikke triste slutter. Man skal leve den amerikanske drømmen, eller gå ned med flagget til tops.
I mitt regnskap er Stoner ingen taper. Der andre ser resignasjon og pessimisme, ser jeg en ukuelig og modig holdning til virkeligheten. Stoner har levd sitt liv, og tar oppgjør med det uten å skylde på noen andre. Han ser sine svakheter og unnlatenheter modig i øynene og tilgir seg selv for ikke å ha vært fullkommen. Han dør under overskriften “det er fullbrakt”.
Istedenfor å stille spørsmålet: Er dette alt? Er det ikke noe mer? spør han seg: What did you expect?
The New Yorker sier: The refrain of Stoner’s deathbed scene—“What did you expect?”—modulates in tone over the course of its pages from bitter disillusionment to resignation to transcendent serenity. At first, Stoner sees his own life as the world has judged it, with unforgiving clarity: “He had dreamed of a kind of integrity, of a kind of purity that was entire; he had found compromise and the assaulting diversion of triviality. He had conceived wisdom, and at the end of the long years he had found ignorance.” But after what’s either a figment of delirium or a glimpse of grace—three laughing young couples trespassing across his lawn like ghosts, echoing the trio of friends with whom he went through school—he sees this estimation as “mean, unworthy of what his life had been.” In his last moments Stoner takes his own book—a musty treatise on the influence of Latin poetry on the Medieval lyric—from the bedside table, and as he touches its pages he feels “the old excitement that was like terror.”
Gro Harlem Brundtland var på Skavlan her om dagen. Det er en klok og verdensvant kvinne som vet mer enn de fleste. Om det meste.
I beste sendetid kom hun i skade for å fortelle om en av sine fire barnefødsler. Hun kom så vidt inn på hvordan det føltes å kjenne et annet menneskes hode, skuldre og kropp gli ut gjennom fødselskanalen – som det visst heter.
Det ble for sterk kost for publikum, og reaksjonene på sosiale medier lot ikke vente på seg.
Guri Borch tok det opp i sin ytring på nrk.no
Jeg kan ikke bli mer enig! Er det mulig at en fødsel fortsatt er så tabu at det ikke går an å snakke om den offentlig i 2013? Er det mulig?
Gro er mor til fire, lege og tidligere sjef for verdens helseorganisasjon. Vis meg en som har mer fasettert og inngående kjennskap til barnefødsler verden over, medisinske, sosiologiske, økonomiske, kulturelle og politiske sider ved saken.
Fortell mer, Gro! roper jeg. Lag et helt program der Gro får fortelle.
Jeg har også født fire barn. Uten problemer, heldigvis. Min kropp viste seg å være skapt for oppgaven. Jeg glemmer aldri hvor umåtelig forbløffet jeg ble da jeg gikk inn i min første fødsel og oppdaget at kroppen tok kontrollen. At den visste hvordan det skulle gjøres. At muskler og nerver og reflekser som jeg ikke ante at jeg hadde, plutselig ble aktiverte og viste seg å fungere perfekt. Jeg var først og fremst forbløffet. Og uendelig imponert over naturens orden.
Det var en skjellsettende opplevelse for meg som kvinne. Den gav meg et nytt perspektiv på meg selv og min rolle i den store sammenhengen. Jeg ble både stolt og ydmyk på samme tid. Opplevelsen rørte ved meg på det eksistensielle plan, og jeg ble kjempeglad for at jeg ikke var født mann……
Etterpå ble det mye barselprat, både med andre kvinner og menn. Samtalene dreide seg om logistikk; Hvor lenge varte véene? Når fikk du pressrier? Hvor stort var barnet? Fikk du bedøvelse? Hvor mange sting måtte du sy? Hvordan går det med ammingen? Bla,bla, bla ..
Jeg fikk ikke spørsmålet som idrettsmenn pleier å få etter sine kraftanstrengelser: Hvordan føltes det?
Det var ikke en eneste kvinne som så meg i øynene og hvisket: “Opplevde du det? Opplevde du underet?” Ikke én.
Jeg trodde det var jeg som var løyen, men så hadde jeg en åpenbaring: Jeg satt i min stue med radioen på og ammet mitt første barn. Programmet var Opplesing fra dagens bok. Og dagens bok var Gjennom ordene av Marie Cardinal. Og i kapittelet som ble lest forteller hun om en fødsel. Hun setter ord på den kroppslige opplevelsen. Akkurat de ordene jeg selv ville ha brukt om jeg hadde evnet. Jeg kunne ikke ha uttrykt det bedre.
Da tenkte jeg at “hvis jeg har det sånn, og hun har det sånn, da er jeg sikker på at de fleste kvinner har det sånn.”
Nå ser jeg at Brit Helene Lyngstad har tatt doktorgraden på boken, på hvordan den setter ord på kroppen erfaringer. Det er nettopp det den gjør.
Damer, les Les Mots pour le dire!
Denne boken kom opprinnelig ut i tre bind 2009 – 900 sider, 400 000 ord. Første utgave ble utsolgt på dagen. I løpet av den første måneden solgte den en million eksemplarer. Ergo er det meg det er noe i vegen med.
Jeg får ikke til Murakami. Ikke på vilkår! Til tross for utallige forsøk. Han er jo Nobel-kandidat av første klasse og omtales som en kultforfatter av dem som har greie på det.
Jeg melder pass.
Jeg går med på at han er en ordkunstner par excellence. Jeg kan åpne bøkene hans i blinde og lese et par sider og nyte øyeblikket, men å prøve å få tak i sammenhengen og forstå hvor han vil hen? Glem det. Det er ingen framdrift i det. Jeg mister tålmodigheten.
Jeg gir opp!
Hermed opphører mine forsøk på å begripe Murakami. Til han eventuelt får Nobelprisen. Da må jeg vel til pers igjen ..
At det går an å skrive så spennende og engasjerende om en rettssak.Eller rettere sagt; at det går an å presse en så spennende og engasjerende historie inn i formatet “rettsforhandlinger”.
Gjennom juristenes funderinger og diskusjoner og vitnenes mer eller mindre pålitelige forklaringer trer historien fram. Den har røtter langt tilbake i fortiden og gir et slående bilde av den sosiale virkeligheten i grisgrendte strøk i Sørstatene i forrige århundre.
Seth Hubbard, en steinrik einstøing med uhelbredelig kreft, henger seg i et lønnetre og etterlater seg utførlige instruksjoner om praktiske detaljer rundt gravferd o.a. Han etterlater seg også et helt nytt, håndskrevet testamente der han forbigår etterkommerne sine og etterlater en kjempeformue til sin husholderske. En svart, middelaldrende kvinne som har jobbet for han i tre år.
Sånt blir det oppstyr av. Slektningene prøver selvfølgelig å få omstøtt testamentet, og i den påfølgende rettsaken kommer slike familiehemmeligheter for dagen at de får anledning til å angre på det.
I beste Hollywood-stil blir det happy ending.
En Peter Decker/Rina Lazarus krimroman. Om politietterforsker Peter Decker som oppklarer to mord i L.A.
Hva tenkte jeg på?! Ikke verdt pengene og ikke verdt å bruke tid på.
Første og siste gang jeg hører på Kellerman.
Selve opplesingen var forresten god.
Mitchell Greenberg, bruk talentet ditt på bedre vis.
For en fantastisk bok. Så usigelig sår. Sárara en tárum taki, som islendingene sier. For sårt for tårer.
Det som er uutholdelig sårt kan bli usigelig vakkert når det er uttrykt med slik ømhet.
En far forteller om hvordan det er å være far til en datter med autisme. Om hvordan det er å leve i et parforhold rundt et funksjonshemmet barn. Om hvordan det er å forholde seg til ekspertene og helsevesenet, avlastningsopphold og utredninger. Og virkeligheten.
Vaage er fra Kvinnherad og skriver saftig nynorsk.
Hverdagsskildringene hans er tatt på kornet. Hovedpersonen er forfatter som kjører buss for å få endene til å møtes. Boken er full av filosofi fra bussførersetet.
Er ikkje bussen eit av dei simplaste transportmidla? Tung og klønete humpar han gjennom landskapa. … Bussen er eit esel, ein proletar blant køyretøya. Hadde Jesus kome inn i Jerusalem i dag, ville han ha tatt bussen. Bussen manglar glamour og venleik. Det finst ikkje lekre sportsbussar eller bussar folk kan smykka seg med. …
Og som passasjer i Askøy-Bergen i en årrekke kjenner jeg meg litt igjen: Då me kom til Utne, stoppa eg og gjekk ut. Det sat nokre få andre i bussen, men eg brydde meg ikkje om dei. Det var for så vidt heilt i tråd med beste HSD-tradisjon. Passasjerane må ikkje tru at dei er noko. Er ein for grei med dei, kan dei fort få idear. Ideane kan breia seg og gjera livet surt for alle sjåførar. Det gjeld å vera solidarisk, bussjåførane må stå saman. Passasjerane har berre godt av å sitja og godgjera seg litt. Eg gjekk inn på Utne Hotel, og kjende at ho følgde etter meg…
Denne boken vant Nordisk råds litteraturpris i 2012 og kritikerprisen i 2011.
Ikke verst.
Den gjør inntrykk. Unektelig.
Den handler om stillhet, taushet mellom mennesker. Alt vi ikke sier til hverandre.
Språket og fortellerstilen er uvanlig lavmælt. Litt masete – det er en kvinne som forteller…
Det vi leser er tankene til jeg-personen, en aldrende kvinne med tre voksne døtre, svigersønner og barnebarn. Og ektemann som har fått demens.
En kvinne som har sine hemmeligheter fra fortiden som hun har hold skjult fra sine barn og til dels fra sin mann. Han har også en fortid som han tier over.
Fortielsen skaper avstand i familien, og avstand mellom menneskenens indre og ytre verden. Døtrene behandler sine aldrende foreldre med overbærende utålmodighet uten å ane hvem de egentlig er. Og hovedpersonen mister mer og mer av seg selv etterhvert som hun mister kontakten med han hun er glad i.
Etterhvert oppdager de at fortiden ikke bare dukker opp igjen, den har hele tiden vært der.
Sånn er faktisk virkeligheten, og i den forstand tegner boken et veldig riktig bilde av virkeligheten. Det er kanskje bokens sterkeste side – den snakker sant.
2014 starter med en #
Det er vel et tegn i tiden.
2013 kom og gikk. Det er blitt fortid med sine brukte og ubrukte muligheter.
2014 starter på den best tenkelige måte; med stille vintervær ute, stille dagen-derpå-stemning inne og Wiener Philharmoniker med Daniel Barenboim på TV.
Jeg elsker nyttårskonserten. Jeg elsker å våkne opp til en sånn morgen én gang i året. Å tulle meg inn i pledd og morgenkåpe og varme sokker med nytrukket kaffe og det siste ostekakestykket fra i går, og ta plass for å nyte menneskerasens forgangne finkultur på sitt ypperste.
Den festlige musikken, det opplagte orkesteret, den engasjerte dirigenten, det festkledde publikum, de eventyrlige slottsalene, de sprudlende danserne, de fantasifulle kostymene, den stilsikre koreografien, de utsøkte blomsterdekorasjonene, den velinformerte kommentatoren,..
What is there not to love?
At musikken er intetsigende og programmet forutsigbart? At publikum er overflatisk og snobbete og dirigenten pinlig nedlatende? At orkesteret spiller på autopilot? At hele programmet forherliger en overklassekultur som gikk ut på dato for hundre år siden og fortjener å kalles kitsch?
Si hva du vil. Jeg åpner opp for philharmonikerne og tar til meg med god appetitt. Verdens elendighet får vente på oppmerksomhet til litt utpå dagen.
… og så er det over til Arne Scheie for siste gang.
Er det bare jeg som har problemer med den øst-tyske-rikske hoppuka?
Jeg får alltid krøll på tungen på første nyttårsdag!
