Spiller det noen rolle hvordan vi ber? Er ikke hele greia med Gud at han elsker oss  som vi er – uansett? Eller sitter han ved kateteret med rødpennen, som en annen skolemester?

Nei da, han gjør ikke det. Merete Thomassen og Sylfest Lomheim, forfatterne av «Når dere ber», presiserer riktignok at vi bør utvide metaforbruken når vi taler om Gud, det er tross alt den eneste måten å snakke om Gud på, men «skolemester» er ikke blant ordene de foreslår.
Men, som Lomheim slår etter­trykkelig fast: «Å be – offentleg – i kyrkja, eller andre stader, er ikkje for amatørar. Så ærlege må me vera.»
Hva kreves så av en «profesjonell» bønn? Vel, det var nettopp det.

Litt av problemet er at næringslivsspråket har inntatt kirkerommet. Hva skal man ellers kalle det når Den norske kirke utlyser stillinger der de søker prester som er «løsningsorienterte mellomledere»? Den norske kirke bør være mange ting, men «proaktiv» er ikke blant dem.
Ingen kan ha «bredt fokus» og formulere gode bønner på samme tid. De to rollene lar seg ganske enkelt ikke forene.
For bønner taler sitt eget språk. Det er et annet språk, og der ligger hele bønnens eksistensberettigelse. Lomheim kaller denne kvaliteten for det «bønske», og den kjennetegnes av en enkel, direkte og kjærlig syntaks. Det er et språk skrubbet fri for proposisjoner, pronomen, adjektiv og annet dilldall. Det er et korthogget språk som er følsomt for kraften i substantiv og verb. Et språk i arven etter Hemingway og Alexander Seippel (1851‒1938).

Denne språknormen har vært godt forvaltet i kirken, prosederer Thomassen og Lomheim. Men så kom individualitetens tidsalder. I 2008 foreslo Kirkemøtet en ny ordning for hovedgudstjeneste. Den innebærer at prester og andre som jobber med gudstjenesten, kan utforme bønner på eget initiativ.
Frem til da hadde liturgien blitt vedtatt ved kongelig resolusjon, med all den kvalitetskontroll det innebærer.

Lomheim og Thomassen er, som leseren sikkert forstår, ikke udelt positive («mye er vunnet, mye er tapt»). De erkjenner at oppmykningen har vært «nødvendig», men at mange av de nye bønnene avslører «stor språklig og teologisk usikkerhet».

De viser blant annet til forslaget til ny samlingsbønn, som avsluttes med følgende: «Gi oss tilbake drømmen om det gode liv / Og når messen er til ende, la oss få gå herfra med glede.»
Her blir vi servert både kitsch («drømmen om det gode liv») og forestillingen om Gud som humørspreder («la oss gå herfra med glede») i løpet av to etter­følgende strofer.
Man trenger ikke være spesielt godt skolert for å se at dette bryter med all etablert teologi. Gud er ingen lykkegarantist, og kirken er ikke et spahotell du oppsøker for velvære.
Disse talemåtene bryter med bønnesjangerens viktigste forutsetninger. Den foreslåtte samlebønnen er en bønn som er uvitende om sin viktigste «sjanger­konvensjon»: at den er mer beslektet med et sukk enn et «memo».
Slik upresis omgang med bønne­språket kan i verste fall redusere Gud til en slags livscoach, en «tilrettelegger for gode prosesser». Da bærer det fort galt av sted. Da snur man den kristne kjærlighets­tanken på hodet. Menneskeverdet ligger i det vi får, ikke i det vi får til.
Her kan det ha skjedd en overstyring, skriver Thomassen. Vel var Luther litt i overkant opptatt av skyldfølelsen, men det kan bli for mye korrigering også. Vi er gått fra syndere som passivt skal motta nåden og frelsen, til skapende, autonome subjekter der lykken er bare et kveldskurs unna.
Men mennesket er ikke suverene entreprenører i sine egne liv. Dette er en av kristendommens dypeste innsikter. Lykken er ikke bare en konferansehelg unna.

Et annet poeng når det gjelder «moderne bønner» som Lomheim og Thomassen ikke berører direkte, er at de ofte er formulert med en dårlig skjult politisk, ideologisk agenda. Det virker som om bønnens primære adresse er folk, ikke Gud.
Slik kan bønnene ofte bli et foredrag over geopolitiske utfordringer; en ren oppramsing av gode tiltak: fred i Syria, Midtøsten, det ufødte liv, romfolket, flyktninger, asylbarna, regnskogen, isen på Nordpolen, Lofoten og Vesterålen. Som om Gud har behov for en innføring i innenriks- og utenrikspolitiske forhold. Eller lar seg imponere over bønnelederens innsikt. Slike foredragsbønner – om aldri så velmenende – bryter med noen av bønnesjangerens viktigste forutsetninger. Bønnespråket er direkte, ikke argumenterende. Gud er ikke FNs høykommissær for flyktninger.

Så hva kan man gjøre? Hvordan be i en tid der selvrealisering og gretefaremoske vendinger invaderer alle forvaltningsnivåer, selv Den norske kirke?
Hemingway og Seippel er nevnt. Thomassen peker på det jødisk-kristne bønnemønsteret fra oldkirken, og mener det kan tjene som forbilde. Lomheim, ivrig kirkegjenger gjennom femti år, peker på NTBs nyhetsbulletiner. Akkurat slik skal bønner være, forklarer han. «Konsise, konkrete og to the point» (til normativ (?) språkmann å være bruker Lomheim påfallende mye engelsk). Hans appell er klar: Man må forenkle og stryke. Som han skriver: «Nyhetsspråket og bønnespråket har mye til felles. Less is more.»

Og dermed er vi kanskje tilbake til startblokken. For som Jesus sa: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord.»

Merete Thomassen og Sylfest Lomheim: «Når dere ber»
Om liturgisk språk og utforming av bønner til gudstjenesten
Omtale: Håvard Nyhus, redaktør i Natt og Dag.
Ordgyting, sjangerforvirring og det selvrealiserende menneske. Ny bok forteller hvordan kristne lutheranere ber. Og hvor det gikk galt.
http://www.bt.no/bergenpuls/En-salig-blanding-2993791.html#.Um01afl7I4I