For en fantastisk bok. Så usigelig sår. Sárara en tárum taki, som islendingene sier. For sårt for tårer.
Det som er uutholdelig sårt kan bli usigelig vakkert når det er uttrykt med slik ømhet.
En far forteller om hvordan det er å være far til en datter med autisme. Om hvordan det er å leve i et parforhold rundt et funksjonshemmet barn. Om hvordan det er å forholde seg til ekspertene og helsevesenet, avlastningsopphold og utredninger. Og virkeligheten.

Vaage er fra Kvinnherad og skriver saftig nynorsk.
Hverdagsskildringene hans er tatt på kornet. Hovedpersonen er forfatter som kjører buss for å få endene til å møtes. Boken er full av filosofi fra bussførersetet.
Er ikkje bussen eit av dei simplaste transportmidla? Tung og klønete humpar han gjennom landskapa. … Bussen er eit esel, ein proletar blant køyretøya. Hadde Jesus kome inn i Jerusalem i dag, ville han ha tatt bussen. Bussen manglar glamour og venleik. Det finst ikkje lekre sportsbussar eller bussar folk kan smykka seg med. …

Og som passasjer i Askøy-Bergen i en årrekke kjenner jeg meg litt igjen: Då me kom til Utne, stoppa eg og gjekk ut. Det sat nokre få andre i bussen, men eg brydde meg ikkje om dei. Det var for så vidt heilt i tråd med beste HSD-tradisjon. Passasjerane må ikkje tru at dei er noko. Er ein for grei med dei, kan dei fort få idear. Ideane kan breia seg og gjera livet surt for alle sjåførar. Det gjeld å vera solidarisk, bussjåførane må stå saman. Passasjerane har berre godt av å sitja og godgjera seg litt. Eg gjekk inn på Utne Hotel, og kjende at ho følgde etter meg…

Denne boken vant Nordisk råds litteraturpris i 2012 og kritikerprisen i 2011.
Ikke verst.
Den gjør inntrykk. Unektelig.
Den handler om stillhet, taushet mellom mennesker. Alt vi ikke sier til hverandre.

Språket og fortellerstilen er uvanlig lavmælt. Litt masete – det er en kvinne som forteller…
Det vi leser er tankene til jeg-personen, en aldrende kvinne med tre voksne døtre, svigersønner og barnebarn. Og ektemann som har fått demens.
En kvinne som har sine hemmeligheter fra fortiden som hun har hold skjult fra sine barn og til dels fra sin mann. Han har også en fortid som han tier over.
Fortielsen skaper avstand i familien, og avstand mellom menneskenens indre og ytre verden. Døtrene behandler sine aldrende foreldre med overbærende utålmodighet uten å ane hvem de egentlig er. Og hovedpersonen mister mer og mer av seg selv etterhvert som hun mister kontakten med han hun er glad i.

Etterhvert oppdager de at fortiden ikke bare dukker opp igjen, den har hele tiden vært der.
Sånn er faktisk virkeligheten, og i den forstand tegner boken et veldig riktig bilde av virkeligheten. Det er kanskje bokens sterkeste side – den snakker sant.

Denne boka har stått i hylla bak meg på kontoret lenge, og Britt Astrid har snakka om henne til meg fleire gonger, men det var ikkje før i dag eg tok meg tid til å lese henne.

Ei fabelaktig bok, som makta å kalle fram både latter og tårer, så eg måtte snu meg unna og sjå ut vindauget fleire gonger.
Boka handlar om Trille og bestevennen og naboen hans, Lena. Dei heng ihop; Lena er så ofte på besøk at ho nesten er nabo med seg sjølv. Dei to ungane finn på mykje rart, det gjer dei vaksne og forresten. Alt på side 27 kan vi lese at “Mor sett i eit hyl. Det var alt ho rakk før brura skrudde møkkaspredaren på full drylar i passe avstand frå bålet.”  Og slik held det fram.

Boka omtalar på eit klokt og varsamt vis store emne som venskap og kjærleik, død, sorg og saknad. Utan at det verkar påklistra og barnetilpassa. Det er berre ein naturleg del av livet. Døden er nesten slik som snøen, ein veit ikkje kva tid han kjem.

Det å sakne folk er den finaste triste kjensla som finst, men likevel kan ikkje Trille og Lena leve utan kvarandre då mora hennar skal dra til byen for å verte ferdig med skulen. Lena vert att i heimbygda og bur hjå Trille, og boka endar godt når mor kjem attende og har med seg Isak som vert pappa til Lena. Det er godt, sjølv om Lena og Trille ikkje heilt veit kva ein skal bruke pappaer til.

Trille er forteljaren, men både i boka og i livet hans er det Lena som er hovudpersonen. Han veit at ho er bestevennen hans, og  når Lena til sist i boka omsider får sagt høgt at Trille er bestevennen hennar og, er livet fullkomment.

Ei bok som har vunne velfortente prisar og kan verte ein klassikar.

Alice Munro was awarded the Nobel Prize in Literature this year.
Not for the first time, the prize is awarded to a writer I have never read. In the past years, more often than not, I have not even heard of the prize winners.
Goes to show my unsophisticated taste in literature, I guess.

Alice Munro I had at least heard of, but never gotten around to reading. In order to amend this, I bought her much acclaimed collection of short stories: Dear Life. As an audiobook. I enjoy being read to.
The collection holds 14 short stories, her preferred format, I am told.

Each of the stories is like a novel-in-miniature, most of them set in the rural towns around Lake Huron in Munro’s native Ontario. Small-town people leading small-town lives. The small-town pace reflected in her slow flowing, low keyed use of language, free of rhetorical flourishes. Running smooth and unrippled, hinting at something deep and hidden below. Not one word out of place, though, not one cliché, not one empty word. Amazing.
Continue reading →

Nora Ephron gav i 1983 ut boken Heartburn. Det er en dårlig skjult selvbiografisk fortelling om skilsmissen fra Carl (“Watergate”) Bernstein. Så dårlig skjult at Bernstein truet med å saksøke henne både for boken og for filmen som ble spilt inn i 1986 med Meryl Streep og Jack Nicholson. Bernstein hadde vært utro med deres felles beste venninne, og de to fikk sitt pass påskrevet i boken – derav hans sure miner.

Boken er veldig Washington DC anno 1980. Kissingers er med på festene. Utroskap, sladder, intriger – jeg ble ikke engasjert. Boken handler om hvordan Nora oppdager og reagerer på mannens utroskap. Det er i og for seg noe jeg kan relatere til, men det foregår i en verden og en virkelighet som er så fjern at jeg ikke helt klarer å ta det inn over meg. Denne boken er gått ut på dato etter min mening.
MEN
Jeg hadde den som lydbok, og det var Meryl Streep som leste. For en kunstner! De første par kapitlene ble jeg distrahert av hvor god hun var, timing og modulasjon var perfekt.  Men så sluttet jeg å høre etter det og bare opplevde lesingen. Den smeltet på tungen.
Hvis hun leser inn telefonkatalogen kommer jeg til å kjøpe den innspillingen.

Én ting var forresten interessant i denne fortellingen. Ephron skriver den for å lage sin versjon av historien, lage en sannhet for omverdenen. Det fikk meg til å tenke over hvordan vi alle manipulerer vår egen historie og virkelighet med det vi velger å huske, de ordene vi velger å bruke. Og hvordan ett menneskes sannhet på den måten kan bli et annet menneskes løgn.

Ben Elton: Chart Throb.
Chart Throb, The ultimate pop quest. Ninety-five thousand hopefuls. Three judges. Just one winner. And that is Calvin Simms, the genious behind the show. Comic satire with a savagely hilarious deconstruction of the world of modern television talent shows.
Ben Elton skriver utrolig godt og moderne språk. Han tar vår tid på kornet både i språkbruk og tema. Denne gangen tar han for seg “reality” showene som rir tvprogrammene som en mare. Burde være obligatorisk lesning for alle som er hekta på slike program.
Men, verden vil bedras …

Vet du hva en futling er? En fremtidslingvist.
En morsom og velskreven roman fra universitetsmiljø. Det er ikke så mange interessante spenningsromaner som handler om lingvister. Det var på tide.
Jeg kan selv bli litt opphengt i preposisjonsbruk og forskjellen på “han var snill som barn” og “han var snill som et barn”.
Bra jobbet.