Jeg har lest den, og kritikeren hadde rett: det nærmer seg Proust. Likevel såpass langt fra at jeg kom igjennom den i god behold.
Skrevet av en fransk filosofiprofessor …. skjønner??
Hun bruker et helt kapittel på å beskrive et toalettbesøk eller valg av sko. Hva er i det hele tatt en sko? Som fenomen i evighetsperspektiv … hva er den ekstensielle betydning i en gitt sosiopsykologisk kontekst?
Skjønner?
Alt skal analyseres fenomenologisk, Hegel, Husserl, Heidegger …
Jeg blir litt matt og føler meg hensatt til den gangen jeg leste “Jeg” av Johan Borgen og mistet fornemmelsen av tid og sted så bokstavelig at omgivelsene løste seg opp foran øynene mine. Jeg satt bak de store vinduene på universitetsbiblioteket og så en mann gå i alléen vis-a-vis. Hver gang han var skjult bak en stamme var jeg sikker på at han ikke eksisterte mer.
Denne boken var ikke fullt så virkningsfull, men dog. Den handler om tingenes iboende vesen. Om kunstens betydning. Om meningen med livet. Om paradokset vi lever under; å være unike individer og samtidig prikk like alle andre levende vesener. Continue reading
Category Archives: Books
Anthony Doerr: All the light we cannot see
Vinner av Pulitzerprisen i fjor. Det hørtes lovende ut. Jeg anskaffet meg boken og gikk i gang, men jeg trengte tre forsøk på å komme over de første par kapitlene!
Dette er en kompakt tekst med en overflod av til dels overflødige ord, detaljerte beskrivelser, lyriske digresjoner og masse adjektiv. Sånt liker jeg ikke, det gir meg en klaustrofobisk opplevelse av å ikke komme noen veg i fortellingen.
Kapitlene er riktignok korte og blir dermed litt mer overkommelige. Det tror jeg er et grep forfatteren har gjort av hensynsfullhet mot leseren. For å gjøre boken litt mer tilgjengelig
Når jeg først var kommet i gang, gikk det greit.
Boken er en melange av mange ulike sjangre. Litt krim, litt danningsroman, litt fantasy, litt historisk roman, litt barnebok a la Polyanna, litt Dickens, litt naturfag, litt populærvitenskap, litt av hvert. Continue reading
Åsne Seierstad: En av oss
Denne boken leste jeg i et jafs.
Den er en page-turner som det er umulig å legge fra seg, bygget opp som en spenningsroman. Skulle bare ønske at det var dét den var …
Mye arbeid og research ligger tydeligvis til grunn, mange samtaler og intervjuer, dokumenter og sakspapirer og til dels taushetsbelagt materiale. Og en del fri fantasi.
Språket og tonen er ballansert og fjernt fra sensasjonsjournalistikken. Alle involverte får en sjanse til å komme til orde og blir gjengitt forholdsvis nøkternt.
Boken gir innsyn i mer enn massemorderens fantasier, verdensbilde og selvoppfatning. Den gir et bilde av landet vårt. Undertittelen “en fortelling om Norge” er faktisk ganske treffende. Continue reading
Fiona Barton: The Widow
Nok en gang har New York Times foreslått en god bok for meg. Den ligger langt oppe på bestselgerlistene i mange land, har jeg forstått. Fortjent, etter min mening.
Fiona Barton er journalist. Har vært “senior writer” på Daily Mail, nyhetsredaktør på Daily Telegraph og ansvarlig reporter på The Mail on Sunday. Hun har vunnet nasjonale priser for sitt arbeid, sa opp i 2008 og har siden dess egnet seg til arbeidet for utviste og forfulgte journalister verden over. En erfaren dame, med andre ord.
Så fant hun på at hun skulle skrive bok, og dette er resultatet. Continue reading
Allen Eskens: The life we bury
Allen Eskens er nok en jurist med forfatterambisjoner.
Dette er hans første bok, og absolutt ikke noe å skamme seg over som debutroman.
Om han nødvendigvis bør gå videre i karrieren er en annen sak.
Hovedpersonen er en ung student som er ute i siste liten med en engelskoppgave. Han skal skrive en biografi om en eldre person, og oppsøker det lokale pleiehjemmet på jakt etter et intervjuobjekt.
Der finner han en gammel vietnamveteran og dømt pedofil og morder som er blitt overført fra fengselet for å ende sine dager på hjemmet.
Han har kreft i milten og ligger på det siste.
Etterhvert som han forteller sin historie blir det mer og mer tydelig for studenten at det er noe som ikke stemmer i forklaringen, og at mannen, som alltid har nektet skyld, kanskje har rett. Continue reading
Just saying
Det var billigsalg på Audible her forleden. Under 4 dollar pr bok.
Et tilbud for godt til å avslå. En fristelse for stor til å motstå.
Jeg lot meg friste og handlet i øst og vest. Litt på magefølelse, litt utfra omtaler.
Så langt har jeg sjekket ut:
Leon Uris: QB VII
Cormac McCarthy: Suttree
Bob Odenkirk: A Load of Hooey
Ingen av dem er å anbefale. Jeg gadd ikke å lese dem ut.
Nå er jeg i gang med Muriel Barbery: The Elegance of the Hedgehog
Det er andre boller! Den er velskreven og engasjerende. Original nesten. Fransk – what can I say?
“Vår tids Proust” sa en kritiker.
Jeg er ikke enig. Proust er håpløs. Dette er lesbart.
Marilynne Robinson: HOME
This is one of the saddest books I have ever loved, sier Sara Churchwell i sin kritikk av HOME i The Guardian. Det kan jeg skrive under på.
Robinson har skrevet fire romaner, og tre av dem er inne på min Top10 liste. Dette er den tredje i rekken, nummer to i Gilead-trilogien. Boken er skrevet om den samme tiden og de samme hendelsene som Gilead, men fra en annen synsvinkel. Språket er, som i de andre bøkene hennes, presist og litt gammeldags, et hint av Bibel. Hun bruker gamle og store ord uten å skjemmes og uten at det virker pompøst i det hele tatt. det er store tema hun skriver om. Med store ord. Boken begynner langsomt og virker litt vel hverdagslig og tam til å begynne med, men tar helt av halvveis uti, og skildrer noen av de sterkeste scener jeg har lest, Continue reading
Anita Krohn Traaseth: Godt nok for de svina
Det regnet. Jeg søkte tilflukt i en bokhandel og ruslet omkring og så meg rundt.
Da fikk jeg øye på denne tittelen og måtte stoppe opp. Forsidepiken så ut som en helsekostguru og ved første øyekast kunne man bli forledet til å tro at dette var en selvhjelpsbok på vegen til perfeksjonisme. Tittelen pekte i en annen retning. Godt nok for de f….. svina!
Bra!
Jeg kjøpte boken på flekken. Dette var tydeligvis en no-nonsense dame. Jeg liker no-nonsense folk. Continue reading
Marilynne Robinson: Gilead
What can I say? Les den!
Gilead kom ut i 2004 og er Marilynne Robinsons andre bok. Den første kom ut i 1980.
Boken fikk både Pulitzerprisen og National Book Critics award. Fortjent.
Den handler om far og sønn og Faderen og Sønnen. Den handler om skyldfølelse og tilgivelse og kjærlighet. Alt handler vel egentlig om kjærlighet når det kommer til stykket, gjør det ikke det? Boken er skrevet som et brev/dagbok med én stemme og én synsvinkel. Continue reading
Bernstein og Woodward: The Original Watergate Story
I anledning 40-års markeringen for Watergate saken har det kommet ut en masse stoff, film, tv og litteratur.
Denne boken har forord av Bernstein og Woodward og følger saken gjennom de autentiske overskriftene og avisartiklene i Washington Post slik de ble publisert den gangen.
Spennende å lese historien forside for forside gjennom hele prosessen. Jeg er blitt helt hekta.
Bernstein og Woodward: All the President´s men
Jeg så filmen, men leste aldri boken den gangen på 70-tallet. Nå har jeg rettet på det, d.v.s. jeg har hørt den som lydbok, veldig bra lest av Richard Poe.
Jeg kan huske hendelsene, sånn litt uklart. Som tenåring var jeg ikke så veldig opptatt av saken, men det er interessant å lese om det nå, og litt etter litt demrer det for meg og jeg huske navn og overskrifter.
Boken handler egentlig ikke om Watergate, den handler om det journalistiske arbeidet som Bernstein og Woodward og andre medarbeidere på Washington Post gjorde for å rulle opp saken. Boken er bygget på deres arbeidsnotater underveis, mer eller mindre utførlige, og vi følger avsløringene i det tempo de skjedde. Skritt for skritt fra et tredje-rangs-innbrudd til konstitusjonell krise i verdens mektigste land. Den kan lese som den mest spennende Mankel-krim. Selv når man vet hvordan “det går” til slutt. Veldig fasinerende lesning. Veldig interessant om amerikansk samfunn og tankegang.
House of Cards – gå hem og vogg!
Marilynne Robinson: Housekeeping / Lila
Marilynne Robinson.
Enda en forfatter jeg ikke hadde hørt om før NY Times tipset meg. Og enda en forfatter som umiddelbart inntok en plass på min stjernehimmel. Hun har ikke skrevet mer enn fire skjønnlitterærer bøker på 34 år. Én av dem har fått Pulitzerprisen, én av dem ble nominert til Pulitzer uten å få den. Og to av dem ble kortlistet til National Book Award!
Mange forfattere sier kloke ting. Robinson sier vise ting. Bøkene hennes rommer en dyptgående, menneskelig visdom uaffisert av tidsånd, mote og politisk korrekthet. Visdom jeg ellers bare har funnet i Bibelen.
Forfatteren er kvinne og kvinnestemmen er overdøvende tilstede. Hun minner meg om Undset i sin påpasselighet med at personene får mat, drikke, hvile og ly. Den menneskelige tilværelsen blir synlig gjennom de nære ting, sulten, kulden, støvet, solen og ikke minst vannet. Det som er nært og konkret og grunnleggende. Nøkternt og usentimentalt formidlet. Vold er et av livets faktum og skildres i klare ord, verken forherliges eller fordømmes. Horehuset i St. Louis likeså. Bøkene handler om den menneskelige tilværelse, the human condition, existence.
Jeg har lest bøkene Housekeeping (1980) og Lila (2014). Begge handler om hjemløse barn, landstrykere – bokstavelig talt. Barn som må ta det de får og som danner sitt eget verdensbilde og sin egen moral bygget på sin egen erfaring. Human existence i sitt minste felles multiplum.
Lila blir bortført fra sitt hjem som fireåring og vokser opp i et Vredens-druers Amerika, rekende langs landeveien i mer eller mindre tilfeldig selskap. Hun lærer det hun trenger for å overleve, inten mer, intet mindre. Som tenåring oppdager hun at landet hun bor i har et navn; USA. Den kunnskapen har ingen praktisk betydning for henne, ergo har hun den ikke. I Gilead, en liten by i midtvesten møter hun John Ames, en godt voksen baptistprest. Et av litteraturens mest fasinerende møter, spør du meg. Den velutdannete, veletablerte presten møter den unge kunnskapsløse uteliggeren som jevnbyrdig, uten et hint av Pygmalion. Det ender med ekteskap.
Housekeeping er en underlig bok. Også om forlatte barn og om kvinner. Ikke sterke kvinner, men svake kvinner som lever uten mål og med. Menn glimrer påfallende med sitt fravær. Fortelleren Ruth og hennes søster Lucille blir tidlig morløse og vokser opp hos sin bestemor – og så etter tur hos to grandtanter og hos tante Sylvie, alle like uegnet til oppgaven.
Både Lila og Ruth er overgitt til skjebnen. De har ikke noe hjem. De lærer tidlig å ikke stole på noen eller noe. De lever med døren åpen, hele tiden klare til å flykte. Lila får en sjanse til å komme seg videre og griper den med stort personlig mot. Ruth avfinner seg med skjebnen og driver formålsløst inn i en ukjent framtid.
Verden er full av flyktninger. Barn uten omsorgspersoner blir sendt fram og tilbake hensynsløst og mer eller mindre tilfeldig.
Som om ikke det er nok utformes for tiden en lov som fratar norske barn sitt hjem. Som forplikter barn til å bo litt her og litt der, hvis det passer foreldrene. Barn kan bli dømt til delt bosted.
De psykologisakkyndige uttaler seg: “I de første 18 til 36 levemånedene anbefales at barn har en fast omsorgsbase, et fast bosted, det vil at de for det meste bor og sover samme sted, og har en hovedomsorgsperson»
Omsorgsbase? Fast bosted? Hva skjedde med begrepet “hjem”?
Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år? Barn skal ikke ha to hjem – punktum! Barn skal ha et hjem.
Det er ikke alltid man trenger å være psykolog for å forstå hva som er bra.
Noen ganger er det nok å være et tenkende menneske. Eller forfatter.
For mye av det gode
Alle må jo lese Knausgård. Kan man kalle seg en opplyst nordmann i vårt tiår uten å ha gjort det?
Nå slår han jo igjennom i USA også, så til de grader. Folk sitter og tripper og venter på den nye oversettelsen.
I need the next volume like crack. Det er nummeret før folk lærer seg norsk for å kunne lese han på originalspråket.
En fornyer av romanformatet. Intet mindre.
Da det store kampverket kom, sa jeg med overbærende nedlatenhet at den boken skulle jeg nå ihvertfall IKKE lese. Siden det var noe “alle” skulle. Ihvertfall ikke før den store hypen hadde gitt seg slik at jeg kunne si at jeg leste den av egen fri vilje og ikke under press ..
Så har jeg jo støtt på forfatteren i ulike sammenhenger i media, intervjuer i magasiner, på nett og på TV og han virker jo helt normal! Og oppegående og interessant. Så interessant at jeg fikk lyst til å lese han, helt frivillig.
Jeg tenkte at jeg skulle begynne litt rolig, og tok for meg En tid for alt. En roman som kom i 2004 og handler om engler.
Grundig research og kildedokumentasjon ligger bak en original og fasinerende oversikt over englenes tilblivelse og liv, levned og lagnad gjennom historien. Bibelen er så klart den viktigste kilden.
De gamle bibelhistoriene blir gjendiktet så det ljomer og den bortskjemte Abel får sitt pass påskrevet.
Vanvittig morsomt, solid fundamentert, glitrende ordkunst.
Likevel. Det ble for mye av det gode.
Min leselyst og gode intensjoner til tross, jeg måtte melde pass. Det ble bare for mange ord! Jeg fikk drukningsfornemmelser. Jeg klarte ikke å holde hodet over vann. Jeg klarer ikke å holde fokus i sånn ordflom, jeg har ikke tid heller. Livet er for kort. Det skrek hele tiden inni meg: Men så kom til saken da, mann!!
Knausgård er vår tids Marcel Proust, sies det. Vel, jeg måtte kapitulere for Proust også.
Proust, Murakami og nå altså også Knausgård. Det er de tre forfatterne jeg har måttet se meg slått ut av.
Der går min grense.
Takke meg til Alice Munroe som jeg nå er i gang med. Det er dame som kan fatte seg i korthet, det. Og likevel få sagt det hun vil.
Bøkenes bok
I år feirer det islandske bibelselskapet 200 års jubileum. Det norske kommer like etter, det ble stiftet i 1816. Foreningen er den eldste forening i landet, still going strong. Det er et tankekors i denne religionsfiendtlige tid.
Her i byen styres vi av mennesker som mener at religion er roten til alt ondt, kan det virke som. Vel … roten til det meste onde, da .. i alle fall skadelig …
Forurensing, arbeidsledighet, høye bopriser … de har litt av hvert å stri med.
Blant de mange grep de har tatt for å prøve å gjøre livene våre enklere og bedre er å innføre forbud mot å dele ut NT til grunnskoleelever.
I alle år har Gideonforeningen gitt boken som gave til 10-åringer i skoletiden. Det er det nå blitt slutt på, i rettferdighetens, menneskerettighetenes og likestillingens navn. Bak det ansvarsfraskrivende argumentet at “hvis én skal få gi gaver så må alle få gi gaver” ligger en dårlig skjult agenda om å hindre barn fra å møte religion i det daglige så langt det lar seg gjøre. Om å frelse dem fra det onde, beskytte dem mot det skadelige. I et håp om at religionen etterhvert vil dø ut av seg selv, kanskje? Lionsklubbenes tradisjon for å dele ut gratis sykkelhjelmer har gått med i dragsuget.
Uansett hva man mener om barns tilgang til sykkelhjelmer og Bibler, må vel selv den mest innbarkete ateist medgi at Bibelen er verdens mest must-read bok. Om enn motvillig. Og at det er grunn til å stoppe opp ved det faktum at Islands eldste forening ble stiftet i den hensikt å trykke og distribuere én eneste bok. Og har jobbet med saken i 200 år. Uten profittkåte aksjeeiere på sidelinjen. Hva driver dem?
Ingen bok har vært trykt og lest av så mange i så mange år. Den nye oversettelsen i 2011 ble en umiddelbar bestselger i Norge. Pr i dag er hele eller deler av Bibelen blitt oversatt til 2883 ulike språk. Den har faktisk vært med til å skape skriftspråk i deler av verden. Hele folkeslag laget seg skriftspråk for å kunne oversette Bibelen. For tiden pågår oversettelse til nord-samisk; det viktigste arbeidet for språket til dags dato, mener mange. Den har hatt uoverskuelig innvirkning på tankesett, kultur, politikk, kunst og samfunnsforhold over hele kloden, både på godt og ondt. Den er Den Hellige Skrift for to milliarder mennesker i verden. Stikk den!
Enten man ser den som Guds ord eller som menneskers påfunn, må man vel gå med på at den definitivt er den viktigste boken i verdenshistorien?
Da sier det seg selv at det bør stå øverst på alle kultiverte menneskers to-do-list å få lest den. Asap. Foreldre bør forsikre seg om at barna får kjennskap til dette her, det er på linje med å lære noter og å sykle.
For å kunne regne seg som et opplyst, dannet og moderne menneske må det kunne forlanges at man har en litt mer enn overfladisk kjennskap til verdens mest leste bok. Den må være like selvfølgelig på alle nattbord som Jo Nesbø eller 50 shades of Grey.
Men det er klart at det innebærer en risk for leseren.
I tilfelle den skulle vise seg å være det den utgir seg for, mener jeg.
John le Carré: Smiley´s people
Innertier.
Jeg har nettopp lest den igjen. Eller hørt den, rettere sagt. Lest av Michael Jayston.
For en roman!
Språket så lavmælt, men presist. Ikke et ord feilplassert. Jeg husket hele setninger ordrett fra sist jeg leste den.
Strukturen så logisk. Spenningsoppbyggingen til tider uutholdelig langsom.
Rytmen så rolig, fortellingen flyter jevnt, men ustoppelig som en av verdens store floder.
En forteller av Nobelkaliber. Karla-triologien er etter min mening hans mesterverk.
Alec Guinness gjorde Smiley udødelig i BBC´s TV serie på 80-tallet. Gary Oldman, sin gode innsats til tross, rekker han ikke til anklene.
Jeg synes jeg hører et snev av Guinness i Jaystons Smiley, med en dash av Winston Churchill.
Paula Hawkins: The Girl on the Train
Jeg konfererte med NY-Times bestseller list for å finne noe å lese i helgen. Der har jeg ofte fått gode tips. Denne gangen tronte øverst på listen: The Girl on the Train. En krim av Paula Hawkins. Jeg hadde ikke hørt verken om bok eller forfatter og tenkte at Denne tar vi.
Som sagt, så gjort.
Boken er elegant komponert, sammensatt av tre ulike perspektiv i to ulike tidsperioder.
Tre jevngamle kvinner forteller om tildels de samme hendelsene, hver fra sitt ståsted. Vi oppdager litt etter litt at trådene flettes inn i hverandre. Til slutt er en av dem drept, de to andre har liv på samvittigheten. Hovedpersonen Rachel er alkoholisert og lever som de fleste alkoholikere i dypt selvbedrag. Det gjør de to andre også. Spenningen handler om å rekonstruere hendelsesforløpet utfra kvinnenes bruddstykkevise fortellinger og utfordringen er at du vet at alle tre lyger.
Svakheten ved boken er at de tre kvinnene er for like, har liknende problemer og snakker det samme språket. Og de snakker mye ….. om mann og barn. Det de er opptatt av er mann og barn. Alle tre har lagt ansvaret for egen livslykke og -mening over på mann og barn.
Jeg blir matt. Så jentete …
Det er kvinnelig forfatter, kvinnelige hovedpersoner, kvinnelig synsvinkel, ordbruk og fortellermåte. Gi meg en skikkelig krim uten så mye jentepreik og mas! Bla-bla-bla. Jeg klarer ikke å identifisere meg, det er vel noe i veien med meg ..
Jeg har ikke noe imot kvinnelige forfatterer, for all del, eller kvinnelig synsvinkel. Jeg nevner i fleng Sigrid Undset, Alice Munro, Marie Cardinal, Isabell Allende. De får frem kvinnelig synsvinkel uten at det blir ukebladnovelle.
I dette tilfellet tror jeg faktisk at filmen kan bli bedre enn boken….
Sammy Davis Jr: Yes, I can
Jeg er blitt mer og mer begeistret for biografier med årene. Det er interessant og lærerikt å lese om interessante og kloke mennesker som satte spor etter seg i sin samtid. Som formet sin samtid og ble formet av den.
Det gjelder i høyeste grad for Sammy Davis Jr.
Selvbiografien ble skrevet med hjelp fra Jane og Burt Boyar, nære venner i årtier, og kom ut i 1965.
For en utrolig livshistorie. Her passer virkelig det utvannete ordet “utrolig”. Fra 0 til 100 mot alle odds. Med et pågangsmot og en overbevisning om sitt kall som altså … ikke er til å tro.
Jeg får frysninger av å lese om rasediskrimineringen som var normen da han var ung, beskrevet i nøkterne ord og hjerteskjærende detalj. Jeg får frysninger av å lese om hvordan han nektet å bli liggende nede for telling, men reiste seg gang på gang på gang og krysset den ene grensen etter den andre. Skrevet med stor selvinnsikt.
Gir samtidig innsikt i en bransje – amerikansk showbiz – av en som var vokst opp i den og kjente den bedre enn noen annen. Been there, done that! Inspirerende og rørende, med uforglemmelige kapitler.
Han fikk ikke oppleve å se en Negro i Det hvite hus. Men vi hører ekkoet av slageren hans i Obamas slagord.
Susan Cain: Quiet
.. the Power of Introverts in a World that cannot stop talking.
Jeg er innadvendt. I en verden som opphøyer det å være utadvendt.
Jeg er en av dem som foretrekker stillhet framfor støy.
Jeg har aldri radioen på når jeg jobber, lager mat eller kjører bil. Jeg foretrekker stillheten.
Jeg er en av dem som trenger mye tid for seg selv. Til å tenke. Være aleine.
Jeg kan gå på kino aleine uten problem. Jeg ber ikke folk bli med meg når jeg skal handle el.l. Jeg er en av dem som trives i sitt eget selskap. Jeg samler energi når jeg er alene. Jeg tappes for energi når jeg er sammen med andre. Ofte.
Jeg er en av dem som unngår smalltalk så sant jeg kan. Som foretrekker taushet framfor pjatt som ikke beriker meg. Men som elsker dype samtaler om ting som jeg selv finner interessante og meningsfyllte.
Jeg er en av dem som ikke trenger å vise seg fram så snart anledningen byr seg. Jeg kan godt sitte gjennom et helt møte uten å åpne munnen. Hvis mine synspunkter har blitt godt presentert av andre, trenger jeg ikke forlenge møtet med å innta talerstolen bare for å markere meg. Jeg tar ordet hvis jeg har noe å legge til, ellers ikke.
Jeg er en av dem som bruker tid på å ta avgjørelser. Jeg liker å tenke meg om. Selv i små ting. Jeg vil gjerne være enig med meg selv før jeg uttrykker meg. Derfor uttrykker jeg meg vel så bra skriftlig som muntlig. Når jeg skriver, har jeg tid til å tenke, reflektere og endre formuleringer. Være presis.
Jeg er ikke folkesky. Jeg er ikke spesielt sjenert eller beskjeden.
Jeg er ikke redd for å ta ordet og uttrykke min mening hvis det trengs. Jeg er ikke redd for å sloss for mitt standpunkt hvis jeg synes det er viktig.
Jeg er ikke redd for å stå foran en stor folkemengde og ha ordet. Jeg kan delta i animerte samtaler og holde oppe stemningen i festlig lag, men foretrekker å gjøre det i lukket selskap, på mine egne premisser, med utvalgte gode venner. Og så vil jeg gå hjem og trekke i pysjamas med en god bok når jeg har fått nok.
Susan Cains bok var en åpenbaring for meg. Den har tydeligvis gått sin seiersgang rundt i verden, og nå altså også nådd meg. Det var godt å lese og få bekreftet at det ikke er meg det er noe i veien med selv om jeg foretrekker å være hjemme og lese istedenfor å gå på salg. Jeg fikk en liten forklaring på hvorfor jeg mistrives så intenst i mengden på store kjøpesentra.
Jeg leser at psykologen Carol Bainbridge sier følgende (og merker meg statistikken i siste setning ;-):
INTROVERTS: Contrary to what most people think, an introvert is not simply a person who is shy. In fact, being shy has little to do with being an introvert! Shyness has an element of apprehension, nervousness and anxiety, and while an introvert may also be shy, introversion itself is not shyness. Basically, an introvert is a person who is energized by being alone and whose energy is drained by being around other people.
Introverts are more concerned with the inner world of the mind. They enjoy thinking, exploring their thoughts and feelings. They often avoid social situations because being around people drains their energy. This is true even if they have good social skills. After being with people for any length of time, such as at a party, they need time alone to “recharge.”
When introverts want to be alone, it is not, by itself, a sign of depression. It means that they either need to regain their energy from being around people or that they simply want the time to be with their own thoughts. Being with people, even people they like and are comfortable with, can prevent them from their desire to be quietly introspective.
Being introspective, though, does not mean that an introvert never has conversations. However, those conversations are generally about ideas and concepts, not about what they consider the trivial matters of social small talk.
Introverts make up about 60% of the gifted population but only about 25-40% of the general population.
Jojo Moyes: Et helt halvt år
The Intouchables møter The Bucket list møter Educating Rita møter Love Story – for å vise til filmens verden.
Boken handler om store ting. Døden og kjærleiken. Eller kanskje om Livet, sett med dødens og kjærleikens øyne.
Hva betyr det:
– jeg kan ikke leve lenger / jeg vil ikke leve lenger.
– jeg kan ikke leve uten deg / jeg vil ikke leve uten deg.
Det første spørsmålet kan jeg ikke svare på. Det er for fjernt fra min virkelighet.
Det andre vet jeg litt om. “Jeg kan ikke leve uten deg” betyr ikke at jeg må være sammen med deg døgnet rundt, eller i det hele tatt for den del. Du kan godt være en viktig del av mitt liv selv om vi aldri møtes. Bare jeg vet at du er der. Bare jeg vet at du har tro på meg. Da kan jeg leve – og du er en del av det livet.
Døden skjerper oss i møtet med livet. Kjærleiken skjerper oss i møtet med livet. Den inspirerer oss til å leve.
Sånn må det være.
Det er en fin bok. Litt mange ord. Litt forutsigbar, but what the hell …
William Landay: Defending Jacob
Enda en amerikansk rettssals-krim.
Jeg har lest Grisham og Turow, og nå altså også Landay. Jurist blir forfatter.
Best seller og en av de beste bøkene i år, sier amerikansk media, så jeg gikk løs på den.
Absolutt verdt pengene.
Velskrevet og spennende om en dramatisk mordsak. Men den er mye mer enn det. Den handler om en familie. Den handler om de mekanismer som virker i familier, om hva som bygger opp og hva som river ned. Om ansvar og skyld, om tillit og svik, om åpenhet og fordekthet, sannhet og løgn, nærhet og avstand.
Veldig tankevekkende, for dette er en historie som kan skje med hvem som helst. Og som kanskje skjer med hvem som helst, før eller siden, i en eller annen form.
Kanskje ikke som mordsak, riktignok. Men mindre kan det vel ikke være for å tiltrekke seg oppmerksomhet i Junaiten.