Boken kom ut i 1985.
Den har vært oversatt i det uendelige og gjort om til film, ballett, opera og TV-serie.
Akkurat nå er den mest aktuell som ny TV-serie med Elisabeth Moss i hovedrollen som Offred.
Utrolig nok hadde jeg aldri lest den, selv om den var første bok som fikk Arthur C. Clarke prisen i 1987!
En dystopisk roman som skildrer livet i et totalitært kristenfundamentalistisk USA.
Skremmende mye som virker kjent.
Ikke hver dag i 2018, sløvet av massemedias ubønnhørlige bombardement, at jeg opplever å bli sjokkert til taushet.
Jeg har ikke tatt med noe i boken som ikke har basis i virkeligheten, sier Atwood. Ingenting skjer i boken som ikke har funnet sted i virkeligheten.
Dette er ikke dikt og forbannet løgn. Skremmende.
Category Archives: Books
Ketil Bjørnstad: Seksti-tallet
Med undertittelen: Verden som var min.
Jeg trodde jeg hadde fått nok av selvbiografiske romaner for en stund. Det norske bokmarkedet har vært oversvømt av dem, og de fleste har vært for navlebeskuende og problemorienterte for min smak. Jeg har aldri vært noen egentlig KetilBjørnstad-fan heller, så jeg hadde i utgangspunktet tenkt å stå over denne nye bokserien hans. “Min livshistorie” som romansyklus i 6 bind? Spar meg!
Men så var jeg på jakt etter en 60-års presang, og Thorhild var på besøk, så jeg spurte henne om hun trodde denne boken kunne være noe.
Hun satte seg rett opp i stolen med strålende øyne; Den bare MÅ du lese!
Det viste seg at hun hadde lest den, hennes mor hadde lest den, med gjenkjennende nikk og latterutbrudd.
Jeg har stor tiltro til både Thorhilds og Gudruns dømmekraft og smak.
Ergo fikk Ellen boken i gave og jeg kjøpte et eksemplar til meg selv også, for good measure.
De hadde rett. Det er en fornøyelig bok. Bjørnstad har unngått den forurettete tonen som har gjennomsyret så mange andre i sjangeren de siste årene. Det er like mye en minnebok som en selvbiografi.
Han kaller det: Historien om et liv. Historien om en tid.
Hvert enkelt år har fått sitt eget kapittel der han trekker fram hendelser som preget nyhetsbildet og samfunnsdebatten akkurat da. Store verdensbegivenheter som månelanding, studentopptøyer, U2 skandalen og mordet på Kennedy. Mindre begivenheter som NM på skøyter, norgesfinalen i MGP og kinobrann i Oslo. Personlige begivenheter som skolegang, familieliv og avisbudjobb.
Elegant fletter han dette sammen til en helhet utfra tre ulike synsvinkler. Noen avsnitt er nærmest for nyhetsbulletiner å regne – med litt vel mye overvekt på flystyrt og andre ulykker. Noen avsnitt er fortalt i personlig jeg-form med stemmen til en gutt i tenårene – imponerende ekte barnslig i tonen. Noen avsnitt er fortalt i tredje person, med en voksen manns tilbakeblikk. Dette klarer han uten at det hikster noe særlig i maskineriet.
Boken har blitt kritisert for å være for lang, og den kunne nok med fordel ha vært mer stringent (endelig fikk jeg anledning til å bruke det ordet!) Men den er ikke utflytende og man rekker ikke å kjede seg underveis.
Og nesten umerkelig formes bildet av en ung mann og kunstner i utvikling, som begynner å ta selvstendige valg styrt både av ungdommelig overmot og usikkerhet. Han løfter på en fin måte, og uten store ord, fram voksne og jevnaldrende som har påvirket han på godt og ondt. Mest på godt.
Boken er skrevet i en lett og selvironisk tone som det er en fryd å lese. Eksemplene er velvalgte og ordvalget treffende.
Dette var også min tid, selv om jeg ligger litt etter Bjørnstad i løypen. Det ble reneste “Husker du” å lese mye av stoffet. Kapittelet om Carl Jacob Schnitler f.eks. fikk meg til å grøsse selv om jeg bare var 7 år den gangen.
Boken inviterer derfor lesere i min alder inn i fortellingen på en helt spesiell måte. Det er ikke til å unngå å trekke paralleller til eget liv og egen oppvekst.
Tankevekkende, informativ, fornøyelig. En god bok
Hjorth, Vigdis: Arv og miljø
Jeg har ikke lest Vigdis Hjort før. Jeg har i det hele tatt lest skammelig lite av norsk samtidslitteratur. Jeg har gjort noen forsøk, halvhjertete riktignok. Jeg har kanskje vært uheldig med valgene mine, men jeg finner de fleste bøkene jeg har kommet borti uinteressante. For å si det rett ut.
Snevre. Med for mye tanker og for lite action. Bla bla bla.
For politisk korrekte. For norske. For ett eller annet ….
Denne boken har forsåvidt nok stoff til drama. En grim familiehistorie med overgrep og vold i heimen, dysset ned på skikkelig vis, munner ut i et arveoppgjør som fører til uventet og uønsket samvær og konfrontasjoner.
Det er stoff nok her til en 20 episoders TV-serie. Shakespear ville hatt en field day. Han ville klart å gjøre noe almennmenneskelig, storslagent, tidløst, KLOKT utav det.
Det klarer ikke Vigdis Hjort. Jeg lurte lenge på hva jeg mente om boken, den ble tross alt prisbelønt og kritikerrost, og who am I to protest? Men nå må jeg bare ta mot til meg og si:
Dette blir for personlig navlebeskuende. For snevert. For mye tanker og blablabla. For politisk korrekt. For norsk.
For surt.
Stort drama gjort billig.
Nå ser jeg at søsteren hennes har gått ut med et tilsvar i romanform. Det er etter min mening det mest interessante med denne boken. At den har framprovosert en slik reaksjon.
Det blir en stund til jeg leser Vigdis Hjort igjen, tror jeg.
Tønseth, Jan Jakob: Prosten
Jan Jakob Tønseth har skrevet en roman om sin egen morfar, prosten Kristen Skjeseth. Han var prost i Vågan i Lofoten 1921 – 1951. Litt av et sted og litt av en tid og litt av en mann. Og litt av et liv. “Prøvelser” er et ord som blir brukt blant kristne, mer på prost Skjeseths tid enn nå, kanskje. Han var i sannhet en prøvet mann. Mistet sin kone fra fire unge barn, mistet to sønner i krigen, satt selv på Grini, opplevde krigens grusomheter og livet og prestegjerningen i Lofoten i forrige århundre var ikke noe for pingler.
Skjeseth fremstår som en modig mann, og lærte gjennom alle prøvelsene, som Job, ydmykhet. Overbærenhet med menneskene, vilje til tilgivelse og takknemlighet. Erkjennelsen av at livet ikke alltid er/skal være en dans på roser. At det finnes ting som ikke kan fikses, som ganske enkelt ikke kan fikses, verken med utredninger, gjennomganger, prosjekt eller tiltak. Men han hadde sine meninger og sine meningers mot og var f.eks. en av de få som protesterte mot behandlingen av tyskere og tyskvennlige etter krigen.
Boken er bygget på prostens egne ord, brev og taler, og språket er derfor litt gammeldags, men helt i tråd med innholdet. En del av holdningene og meningene kan også virke gammeldags i vår tid. Men går mot, overbærenhet, ydmykhet, tilgivelse og takknemlighet egentlig noensinne ut på dato?
Jeg hører et ekko av min egen morfar i denne boken. Han levde på samme tid, han levde i samme tro og han snakket langt på veg samme språk.
Interessant bok. Kritiskerrost og slett ikke så sær og kjedelig som det kan høres ut til. Den gir innsikt i norsk historie og kirkehistorie og et stort menneskesinn.
Maria Semple: Today it will be different
Today I will be present
Look people in the eye
listen deeply
play boardgames with Tomby
initiate sex with Joe
take pride in my apperance
change into yoga clothes only for yoga
not swear
not talk about money
It will be an ease about me, my face will be relaxed, I will radiate calm
buy local
be my best self, the person I am capable of being.
Sending money to my parents
give to charity
extra time for patients
lifting weights at WAC
cute links sent to Ellinore
building steam engines for Timby
shower before getting in the pool
picking up garbage off the sidewalk
keeping the thermostate at 68
not wasting dinner rolls
letting other cars into traffic
remembering names
buy salt free potato chips
colonoscopy
giving Eleanore the best parking space
Og så videre.
En ny heseblesende roman av Maria Semple. Jeg hadde allerede lest boken om Bernadette.
Denne er også om en kvinne, mor til ett barn og kone til en karrieremann, som ikke finner ut av det.
Eleanore er så opptatt av å leve det riktige og ansvarlige og ordenlige livet at hun glemmer å leve. Og hun tror at lykken ligger i å perfeksjonere seg selv og jobbe med seg selv. You can do it!
Vår tids store illusjon.
En velskrevet bok om en amerikansk kvinne som er fange i sitt eget hode. Lettlest. Egentlig kanskje litt for lett.
Donna Tartt: The Goldfinch
Årets Pulitzervinner.
En murstein av en bok på over 700 sider. Et massivt verk som det tok 11 år å skrive.
Skrevet av en kvinne om en mannlig hovedperson. En bildungs-roman, er det ikke det det heter. Hvordan blir man den man blir? Hva er det i gener og miljø, begivenheter, valg, tilfeldigheter som leder oss?
Theo Decker heter hovedpersonen som vi følger fra han er 13 år og opplever en katastrofe som merker han for livet.
Vi ser verden gjennom hans øyne, hører hvordan han resonnerer, ser hvilke valg han tar – noen ganger mot bedre vitende, og opplever konsekvensene.
Hans resonnement er av og til lett å gjennomskue og finne feil ved, og jeg får lyst til å rope: ikke gjør det! men det er han som bestemmer, ikke leseren.
Og nettopp dette spørsmålet: hva former vår liv – i hvilken grad er vi herrer over vår egen tilværelse – er bokens tema.
Boken ble en bestseller over natten, og er nå filmatisert og televisjonert og prisbelønnet så det holder.
Fortellerkunst på nivå med Dickens! sier noen. Et persongalleri som nærmer seg John Irving! sier jeg.
Andre kritikere tar avstand og debatten rundt boken og dens verdi som litteratur har tatt av og lever sitt eget liv.
James Wood in The New Yorker mener at boken burde katalogiseres som “en barnebok for voksne”. Den fantastiske handlingen, det heseblesende tempoet, den ungdommelige synsvinkelen … en barnsliggjøring av litteraturen. Dette er ikke seriøs, men fordummende litteratur. Vi har fått en verden der voksne går rundt og leser Harry Potter – sier han.
Jeg vet ikke helt om det er nedsettende for Tartt eller oppvurderende for Rowling?
Uten å kunne sette fingeren på det, vet jeg hva disse kritikerne mener. Det er noe i fortellerstilen som minner om Rowling. Den er underholdende. Språket er billedlig, og jeg finner mange gode bilder i den, ikke så mange klisjéer som noen vil ha det til.
Historien vil vise hvem som har rett. De som mener at en slik boks popularitet er begynnelsen på slutten for den litterære smak, eller de som mener at dette er noe folk kan lese med god samvittighet og i godt selskap.
Viet Thanh Nguyen: The Sympathizer
Nok en gang har Mr. Pulitzer ført meg til en spennende bok. Og en god bok, utrolig nok er det forfatterens debutroman. Er det mulig?
Den er veldig annerledes. Skrevet av en mann om en mann. Jeg merker at jeg har lest for mange bøker om kvinner skrevet av kvinner de siste årene. Vanskelig å sette fingeren på hva det er, men det er en forskjell.
Jeg får altså synsvinkelen til en mann, og en mann i en svært spesiell situasjon.
Hovedpersonen er sør-vietnameser og lever i Saigon under borgerkrigen. Han er ansatt som assistent for de amerikanske styrkene, men er egentlig kommunist og spion for Viet Cong. Han lever et dobbeltliv og har amerikanernes fulle tillit.
Sammen med sine arbeidsgivere flykter han hals over hode fra Saigon i april 1975 og bosetter seg som immigrant i USA. Han fortsetter som agent og melder tilbake om eksilvietnameseres aktiviteter og planer.
Presset blir etterhvert for stort og han reiser tilbake til et Vietnam som er forandret for all tid – og ikke nødvendigvis i den retning han hadde sett for seg.
Så mange filmer og så mange romaner har jeg sett og lest om vietnamkrigen. De fleste (les: alle) sett gjennom øynene til vestlige og amerikanske soldater, politikere og utenforstående. Vietnameserne har vært statister i fortellingene.
Her får jeg historien til en vietnameser som sympatiserer med kommunistene, men som lever blant amerikanerne og kjenner deres situasjon og motivasjon inngående og har nære personlige forhold til dem.
Han er verdensmester i å se saker fra to sider og sympatisere med begge.
Han ser klart sin egen situasjon og har stor selvinnsikt, men etterhvert blir det for vanskelig å holde tungen rett i munnen. Slutten er ganske uventet – eller kanskje ikke. Det er kjent at revolusjonen spiser sine barn.
Boken er velskreven og endrer tempo og stemning utfra situasjonen. Beskrivelsen av den desperate flukten fra Saigon forteller det vi ikke kan se i de gamle videopptakene på TV, grafisk og grusom. Tilværelsen i USA som immigrant, den amerikanske overfloden og selvgodheten og innflytterens jakt på den amerikanske drømmen. Tragikomisk til tider. Oppholdet i kommunistenes omskoleringsleir beskrives så det går kaldt nedover ryggen på en.
Frode Grytten: Menn som ingen treng
Jeg liker å lese Frode Grytten. Språket er uanstrengt og upretensiøst, men klangfullt og presist. Det hverdagslige er presist skildret – det synes jeg kjennetegner Grytten. Dermed blir det hverdagslige satt under lupen og belyst til de grader! Og det opphører å være hverdagslig.
Boken er den tredje boken på rappen jeg har lest med mannlig hovedperson og forteller og tydelig maskulin synsvinkel.
Interessant.
Denne boken handler om menn som ingen trenger, som har mistet sin funksjon, sin rolle, sin status. Som er i utakt med omgivelsene, av ulike grunner. Det kan være personlige grunner, eller bunne i samfunnsendringer.
Kvinnerollen har endret seg radikalt det siste hundreåret. Mannsrollen også, men på hvilken måte?
Frode Grytten henviser til den fransk-jødiske filosofen Emmanuel Lévinas, som sa at for at et menneske skal være til å stole på, må det være ønsket. Menn som ingen har bruk for, blir farlige. For seg selv og andre.
I novellene møtte jeg menn som jeg vanligvis ikke ville støte på. Overgripere, drapsmenn, halliker, utenforstående.
Ingen har bruk for dem, de mister fotfestet, lar seg skyve ut av vegbanen og havner i grøften.
Er det det som skjer med menn som blir overflødige? Er det det som har skjedd med hvite menn i rustbeltet? Er de farlige?
Boken vekker ettertanke og tema er aktuelt og interessant. Jeg er ikke ferdig med denne novellesamlingen på langt nær.
Gene Wilder: Kiss me like a Stranger
Jeg fikk nyheten om at Gene Wilder var gått bort. I en alder av 83 år. Tiden går så fort.
Mange ganger har jeg frydet meg over hans opptredener på filmlerretet.
Blazing Saddles og See no Evil, Hear no Evil – what can I say.
Til ære for mannen leste jeg denne boken. Den handler om “Love and Art” sier han selv. Han forteller intime detaljer fra sitt liv, om enkelthendelser og tilfeldigheter som fikk følger og ble retningsgivende i livet hans. En lavmælt og personlig fortelling. Ingen stor visdom, ingen sladderhistorier fra Hollywood, men det er ikke vanskelig å få sympati for fortelleren.
John Grisham: The Litigators
John Grisham har skrevet bedre bøker enn denne.
Som vanlig er handlingen lagt til rettsalen og hovedpersonene advokater.
Denne gangen handler det om et par utjaskete blålysjegere, advokater som følger etter sykebiler og lusker rundt på legevakten for å finne klienter som vil søke om skadeerstatning.
De får uventet hjelp av en topputdannet advokat som har fått nok av kjøret i jobben sin hos et prestisjetungt globalt advokatfirma, brenner alle broer bak seg og melder seg på hos dem. Etterhvert får han taket på sin nye tilværelse og gjett om de plutselig får klørne i en stor erstatningssak som kan gi milliongevinst både til klienter og advokater.
Handlingen fenger ikke. Boken er velskreven, det er ikke noe å si på håndtverket til Grisham, men dette er ikke en thriller. Boken gir et lite flatterende, men interessant innblikk i en kynisk verden der jurister slåss om beina som kjøtere.
Jeg leste den ut. Men leser den neppe igjen.
John Irving: A Prayer for Owen Meany
John Irving er og blir en av mine favoritter. Garps bok setter jeg høyest, men historien om Owen Meany er høyt oppe på listen.
Scenen er velkjent; en amerikansk småby på østkysten. Et fargerikt og bisarrt persongalleri. En ung gutt som vokser opp og formes av miljøet forteller sin historie. Denne gangen heter han John Wheelwright og er Owen Meanys beste venn. En bildungsroman heter det visst.
Og så det absurde elementet. I alle bøkene hans kommer det inn et absurd element. Her er det Owen Meanys livshistorie som går som en rød tråd gjennom fortellingen, på tvers av alle andres. Som en komét som følger sin egen bane i rommet og influerer de legemer den komme i kontakt med, for ikke å snakke om på kollisjonskurs med.
Handlingen finner sted på 50- og 60-tallet i hovedsak, og Vietnamkrigen fungerer som en person i romanen.
Owen Meany tror ikke på tilfeldigheter, og uten ironi går denne boken med på det premisset; alt har en hensikt. Når alle trådene samles til slutt, og vi får se hva som var hensikten med alle de merkelige tilfeldighetene, får vi en av litteraturens mest overraskende avslutninger.
John Wheelwright blir religiøs. Det er en logisk slutning hvis du mister troen på tilfeldigheter.
Paul Kalanithi: When Breath becomes Air
En døende manns refleksjoner.
Det er nærmest blitt en trend har jeg inntrykk av, at døende mennesker skriver sine blogger og deler sine lidelser. Jeg har ikke helt sansen, for å være ærlig. Jeg synes det sporer litt av når jeg hører utsagn som: hun tapte kampen mot kreften …
Nei, tenker jeg da. Hun tapte kampen mot døden. Den lar seg ikke vinne.
At et menneske dør er den absolutt minst oppsiktsvekkende nyhet du kan komme med. Det eneste sikre i verden er at vi skal dø.
Den fåfenge kampen mot døden er ikke tema i denne boken, den handler om kampen for og vitsen med livet.
Kalanithi er en særdeles talentfull og vellykket og tidlig moden mann. Han søker meningen med livet, og utdanner seg i litteratur og filosofi for å finne den. Det blir litt for abstrakt for den godeste Kalanithi, som omskolerer seg til nervekirurg – brain surgeon, rett og slett – og blir en av de mest ettertraktede unge spesialister på sitt felt i USA (les: verden). Han har knapt et år igjen av plikttjenesten og professorater ved Stanford og andre prestisjetunge universitet står i kø og venter på han når han blir syk og får diagnosen uhelbredelig kreft. Han er 34 år gammel. Nedtur.
Nå haster det plutselig med å finne meningen med livet.
Med sin uvanlige bakgrunn fra litteratur- og språkvitenskap, filosofi og medisin har han et solid utgangspunkt til å hanskes med den hverdagslige, almennmenneskelige virkelighet:
Han vet at han skal dø. Det vet jeg også at jeg skal.
Han vet ikke når. Det vet ikke jeg heller.
Det kan bli om to uker, to måneder eller to år. Det gjelder oss alle.
Han kan glemme å tenke 10 år fram i tid – den muligheten har vi andre. Bortsett fra det, er vi i samme båt.
Hvordan gjør vi våre valg utfra den prognosen?
Mr. Kalanithi gjør sine valg for åpen scene i boken. Han velger bl.a. å fortsette i jobben sin etter beste evne. En kollega spør bebreidende: Burde ikke du bruke mer tid sammen med familien din? (underforstått: siden du snart skal dø). Svaret gir seg selv: Burde ikke DU?.
Boken ble gitt ut postumt, han levde bare 18 måneder etter diagnosen. Den er helt usentimental, morsom, klok og velskrevet. Dette er ikke en bok du er ferdig med når du legger den fra deg. Den lever nemlig videre.
Den handler ikke om en mann som kjemper mot døden, men som streber for å leve til han dør.
Som Snoopy sier: (En dag skal vi alle dø) , men alle andre dager skal vi det ikke.
Jennifer Egan: A Visit from the Goon Squad
En illevarslende tittel på en bok jeg kjøpte for lenge siden. Etter anbefaling fra Mr. Pulitzer som gav den pris i 2011. Jeg har gjort flere forsøk på å få lest den, for så å miste tråden, men nå var det ferie og mange bed som skulle lukes og marker som skulle slåes og greit å ha en lydbok på øret.
Boken har 13 kapitler. Den beveger seg rundt i USA med avstikkere til Afrika og et ikke-navngitt diktatur som kan være i Afrika eller kanskje Sør-Amerika (?) i perioden 1960 – 2050 (ca). Hvert kapittel er en selvstendig historie, nærmest en novelle. Hvert kapittel har sin egen form og sjanger, tone og fortellerstemme. Jeg skvatt litt hver gang det kom et kapittelskifte, og måtte gire opp eller ned og orientere meg på nytt i terrenget. Kapitlene henger sammen likevel, det er til en viss grad det samme persongalleriet som går igjen. En person som vi såvidt får et lite forbifartglimt av i ett kapittel blir hovedpersonen i det neste. Eller omvendt, for kapitlene er ikke i kronologisk rekkefølge. Den voksne forbifartspersonen kan komme på banen igjen som barn fire kapitler senere. Høres litt slitsomt ut, men litt etter litt danner det seg et helhetsbilde og en erkjennelse av at vi alle er en del av hverandres liv. Tilværelsen består av millioner av sammenvevde livstråder i en vev som det er umulig å oppdage uten å kunne ta noen skritt tilbake og betrakte helheten i et større perspektiv.
Med min egen 60-årsdag like om hjørnet har jeg tatt noen skritt tilbake og er opptatt med å finne trådene i min egen livsvev. Derfor fanget boken min interesse og fasinasjon.
Den frister til gjenlesing fordi jeg fikk lyst til å trekke ut enkelttråder og se på hver person for seg.
Men er det egentlig mulig? Eksisterer vi uavhengige av hverandre? Er det ikke som en del av veven at tråden har sin verdi?
En fasinerende og velskrevet bok. Marcel Proust meets The Sopranos, det er de to inspirasjonskildene ifølge forfatteren selv. Den var en fryd å lese. Språket er en nytelse og Egan modulerer sømløst fra ungdomssjargong til mediaspråk til musikals fagterminologi.
Lettlest, men krevende. Den forutsetter og fortjener konsentrert lesning. Absolutt å anbefale.
Tittelen forblir meg dog en gåte. “Bølle på døra” heter den i norsk oversettelse av Kyrre Haugen Bakke, utgitt på Oktober forlag.
En av personene gir replikken: “Time’s a goon, right? You gonna let that goon push you around?”
Kanskje det ligger noe der? Vi lever i og blir manipulert av tiden …. eller?
Nora Roberts: The Witness
Hva tenkte jeg på da jeg falt for dette salgstricket:
Daughter of a controlling mother, Elizabeth finally let loose one night, drinking at a nightclub and allowing a strange man’s seductive Russian accent lure her to a house on Lake Shore Drive. The events that followed changed her life forever.
Twelve years later, the woman known as Abigail Lowery lives on the outskirts of a small town in the Ozarks. A freelance programmer, she designs sophisticated security systems — and supplements her own security with a fierce dog and an assortment of firearms. She keeps to herself, saying little, revealing nothing. But Abigail’s reserve only intrigues police chief Brooks Gleason. Her logical mind, her secretive nature, and her unromantic viewpoints leave him fascinated but frustrated. He suspects that Abigail needs protection from something — and that her elaborate defenses hide a story that must be revealed.
With a quirky, unforgettable heroine and a pulse-pounding plotline, Nora Roberts presents a riveting new read that cements her place as today’s most reliably entertaining thriller — and will leave people hungering for more.
Aldri mer. Aldri mer. Sky den som pesten – den er akkurat så på jordet som reklamen antyder.
Rachel Joyce: The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry
Jeg hørte denne som lydbok. Lest av Jim Broadbent, som skapt til oppgaven.
Harold Fry begir seg ut på vandring bort fra det kjente og hverdagslige, en vandring i takt med sin egen indre motivasjon og behov – upåvirket av omgivelsene og andres mening. Han følger sin egen indre stemme. Vekker assosiasjoner til Forest Gump og hans løpeturer. Og til John Bunyan.
En ganske underlig bok som må leses som en allegori. Jeg begynte på den med litt skepsis, men ble fanget. Den vakte mange tanker og refleksjoner om mennesket og tiden vi lever i. Det ble mange anledninger til å nikke gjenkjennende og både smile og sukke. Enkelt og upretensiøst vakkert språk fremført av Broadbent var en nytelse å høre på.
Harry Markopolos: No One Would Listen
No One Would Listen: A True Financial Thriller
En moderne utgave av Keiserens nye klær.
Noen ganger overgår virkeligheten fantasien. Noen historier er for utrolige til å være sanne, og noen sanne historier er ikke til å tro.
Historien om hvordan Bernie Madoff svindlet $64.8 billioner ut av kunder over hele verden, ble dømt til 150 år i fengsel og $170 billioner i erstatning er en sånn historie. Hvordan er det mulig?!
Harry Markopolos luktet lunten tidlig på 90-tallet og sendte flere advarsler og bekymringsmeldinger til SEC, det amerikanske kontrollorganet som skulle sikre markedets sunnhet. Ingen ville høre på han, og hadde ikke krakket i 2008 satt en stopper for den, er det ikke godt å vite hvor lenge svindelen hadde kunnet pågå.
Denne boken er Markopolos egen beretning om hvordan det tok han 5 minutter å skjønne at det var noe muffens på gang, 3 timer å finne ut hva det var, et par måneder å samle sterke beviser og nesten 10 år på å få gehør for argumentene sine.
Boken leses som en thriller, og hadde det ikke vært fordi man vet at det er sant, ville den virket overdreven. Det er lett å bli fascinert og revet med, på samme måte som man kan bli fascinert og trukket inn i å se på en brann, en bilulykke eller en annen katastrofe. En gåsehudopplevelse.
Markopolos bruker boken til å slakte SEC og ta personlig revansje for alle de kalde skuldrene han møtte i årenes løp. Skadefryden skinner gjennom i litt for stor grad på slutten. Men han har jo faktisk dekning for kritikken sin – og han fikk det siste ordet.
John Grisham: The Testament
Grisham er en god spenningsforfatter. Han skriver thrillere på løpende bånd, alle med bakgrunn i rettsystemet og juridisk praksis. Grisham selv arbeidet som advokat før han slo gjennom som forfatter. Juridiske thrillere er det visst det heter, det han lager. Han skriver drivende godt og klarer å gjøre rettsprosedyrer og juridiske spissfindigheter umåtelig spennende. Bygger historien stein på stein, som en bevisføring, og kommer gjerne med en uventet twist på slutten. Stort sett seirer rettferdigheten.
Dette er ikke den beste boken hans etter min mening.
En styrtrik gamling dør og forlater sin ufordragelige familie arveløs mens en illegitim datter som ingen kjente til, arver hele sulamitten. Hun er ikke interessert i verdslig gods og har jobbet i 12 år som misjonær blant isolerte indianere i den brasilianske regnskogen (!)
Familien bestrider selvsagt testamentet, og vi har en floke som en haug med jurister tjener godt på å vase med.
Testamentfullbyrderens kollega, en såvidt tørrlagt suicidal alkoholiker, blir sendt ut i sumpen i en gammel holk for å lete etter arvingen blant alligatorer og anacondaer. En smule over-the-top.
En uventet side ved boken er at Grisham tar misjonærens religiøse tro på fullt alvor og omtaler den uten kynisme, hån og bagatallisering. Han tar hennes gudstro på strak arm og behandler den respektfullt.
En sjeldenhet i litteraturen der de kristne personlighetene heller er dustete eller direkte djevelske prester og stygge og hatefulle kvinnfolk. Som sladrer.
Rart egentlig, i lys av at hundrevis av millioner mennesker verden rundt faktisk tror. Og litt deilig for en troende leser som meg å endelig få en krim som behandler tro på en skikkelig måte.
Bortsett fra det var boken en skuffelse. Terningkast 3 i mine papirer.
Arthur C. Clarke: Rendezvous with Rama
Et gjensyn med en gammel kjenning.
Denne boken leste jeg for over 30 år siden med stor glede før jeg var så dum å låne eksemplaret mitt bort til en straffedømt. Som den tyv han faktisk var, leverte han den aldri tilbake. Jeg har altså ikke kunnet ta den fram og lese den igjen før jeg nå investerte i et nytt eksemplar.
Jeg er glad i sci-fi, ikke minst takket være Arthur C. Clarke og hans mange interessante bøker. De er visjonære og solid funderte i vitenskapelige fakta. Det er vitenskapen som driver historiene, fantaseringer om hvordan mennesket kan bruke naturlovene til sitt beste. Karakterhistorier og fasinerende mennesker finner vi lite av. I den grad mennesker er med i det hele tatt er de representanter for menneskeheten som hele, ikke fengslende enkeltindivider. Mange av hans romaner handler om menneskehetens møte med det ukjente, det utenomjordiske. Slik også den prisbelønte 2001: A Space Oddysey
I Rendezvous with Rama er menneskeheten statister.
Rama er et romskip som gjester solsystemet en stund og etterlater menneskeheten i stum forbauselse.
Jeg var ikke like begeistret nå som for 30 år siden. Jeg tror litteratursmaken har endret seg og jeg er blitt mer oppsatt på å få karakterhistorier og fasinerende enkeltindivider. Enten har jeg forandret meg, eller så ha den universelle litteratursmaken forandret seg. Men hver gang jeg tenkte på å gi opp og legge boken fra meg, var det noe som holdt meg fast og jeg fullførte. Litt utmattet. Det kan hende det går 30 år før jeg leser den igjen.
Lesley Stahl: Becoming Grandma
Lesley Stahl er en dame med stil og kompetanse. En av USAs vektigste journalister behengt med priser og utmerkelser. Hun har intervjuet hele halve verden, vært nyhetsanker sammen med Walter Cronkite, satt flere viktige saker på dagsorden, saker som har endret det amerikanske samfunnet. Nå har hun vært journalist i programmet 60 minutes i 25 år. Hun virker klok og ukuelig engasjert i en alder av 75.
Det nærmeste jeg har kommet Lesley Stahl er å spise hamburger to bord bortenfor henne på PJ Clarkes på Upper West Side og smugkikke litt start-struck. Hun spiste lunsj sammen med en jentunge som jeg tipper var hennes barnebarn. Det så veldig hverdagslig og hyggelig ut.
Lesley og jeg har en ting felles: Vi har tatt innover oss viktigheten av bestemorsrollen.
Verken mors- eller bestemorsrollen er videre kreditert i vårt moderne samfunn, tvert imot nedvurdert og bagatellisert som noe man kan drive med i fritiden. Mors- og bestemorsansvaret (eller foreldre- og besteforeldreansvaret for å være politisk korrekt) og oppgavene som tilhører, har de fleste familier i dagens vestlige samfunn satt bort til lønnsarbeidere.
I de fleste underutviklete u-land derimot har mor og bestemor hovedansvar for familiens barn og deres sosialisering, personlighetsutvikling, tilhørighets- og trygghetsfølelse, fysiske og psykiske sunnhet. Noe så akterutseilt ..?
Jeg var hjemmeværende mor da jeg hadde små barn, og følte stadig vekk at jeg måtte legitimere mitt valg og forklare hvorfor jeg ikke var ute i samfunnet og gjorde viktige ting, spilte en rolle, brukte evnene mine, deltok i samfunnet og bidro med noe. Jeg prøvde å forsvare meg så godt jeg kunne. Jeg gjorde det av overbevisning og jeg nekter å skrive under på at vårt samfunn ikke trenger heltidsforeldre. De økonomiske forutsetningene kan vi skape hvis vi vil.
Nå er jeg bestemor og føler et nytt ansvar som jeg ikke kan bortforklare uansett hvor gammeldags og teit det høres ut. Et eller annet sted inne i meg har jeg en overbevisning om at denne rollen er viktig. Og når jeg ser hvor store ressurser samfunnet vårt i dag setter inn på å utdanne og betale mennesker for å kompensere for foreldre og besteforeldre synes jeg det er et tankekors. Når jeg ser hvor mange kjernefamilier som i dag bikker over av stress og hvor mange besteforeldre anser at det ikke angår dem og prioriterer viktigere interesser, blir jeg tankefull. Mangel på tilstedeværende foreldre og besteforeldre er ikke roten til alt godt.
Og jeg ser at jeg har Lesley Stahl på min side.
Hun er blitt mormor, og som den gravejournalisten hun er, tar hun rollen fram i dagslyset og studere den fra alle mulige kanter. Bestemorsrollen får like stor oppmerksomhet og faglig behandling som Guantanamo.
Boken er viktig, tror jeg. Og de som skyver den til side som nok et eksempel på lettvektig litteratur om bagatellmessige kvinnelige særinteresser bør ta skylappene av.
For å få litt faglig backup siterer jeg Martin Wednesday, Ph.D.
This review is from: Becoming Grandma: The Joys and Science of the New Grandparenting (Hardcover)
This is the first book I know of to take a comprehensive and interdisciplinary and intellectually rigorous look at grandmothering. In Lesley Stahl’s hands, grandmothering isn’t just cookies and coziness–she pushes beyond the simple associations, cliches, and stereotypes to generate a rich and fascinating perspective on the topic. She looks at the evolutionary prehistory of grandmothering, and the cooperative breeding hypothesis that grandmothers are the ones who helped our species thrive. She looks at grandmothers throughout history, and grandmothers all over the world. She looks at foster grandmothers and how they enrich the lives of children in one community, and she looks at step grandmothers, too, a growing demographic in the US. This book is going to change the way we think about grandmothers, childrearing, families, and our very selves. I loved it and believe it is an important contribution to the sociological literature on women’s lives, roles, and life stages. Not to mention a page-turning read about Lesley Stahl’s personal and very moving grandmothering journey.
Jonathan Harr: The lost painting
Undertittel: The Quest for a Carravaggio Masterpiece.
I 1990 ble et forsvunnet maleri av Caravaggio funnet i Irland av alle steder. Maleriet var kjent fra kopier og skriftlige kilder, men ingen visste hvor originalen befant seg. Boken bygger på faktiske forhold og forteller om de mange menneskene som, hver på sin kant, lette etter maleriet, og hvordan deres mange små detaljfunn til slutt legges sammen og beviser at dette maleriet er fra mesterens hånd.
Boken kan leses som en detektivromen. Den er spennende og levende skrevet. personene trer levende fram, dialogen er naturlig og fører oss videre og det er litt av hvert å lære om kunsthistorie, kunstforskning og konservatoryrket.
Absolutt verdt pengene.
Om maleriet “The taking of Christ” er verdt 80.000.000 euros er en annen sak. Alt er relativt.